D. W. Griffith: Genial regissør & naiv visjonær

D. W. Griffith har en urokkelig posisjon blant de største og mest innflytelsesrike filmregissørene i amerikansk stumfilmtid. Cecil B. De Mille sa om ham at «han hadde ingen rivaler, han var lærer for oss alle». Noen av «elevene» var folk som Charlie Chaplin, Mack Sennett, Erich von Stroheim og Sergei Eisenstein. Likevel er det et nokså motsetningsfylt bilde som avtegner seg i litteraturen om Griffith: Var han egentlig det geniet mange – og utvilsomt han selv – mente han var, eller var han bare en dyktig håndverker og spekulant i folks sentimentalitet? Var Griffith rasist, slik han framstår i Birth of a Nation, eller var han en sosialt engasjert liberaler og pasifist som i Intolerance? I og med at disse to filmene nå er tilgjengelige for et norsk publikum gjennom filmklubbene, kan det være interssant å få en oversikt over mannen og miljøet bak filmene.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1983 Bestill nummeret



Relatert

God morgen Babylon: Brødrene Taviani drar til Hollywood

Z #2 1988: Paolo og Vittorio Taviani hyller i God morgen Babylon den store amerikanske filmregissøren D. W. [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Hva er folk horror?

Med den såkalt «opphøyde» skrekkfilmen, som Midsommar, er folk horror igjen i vinden. Men hva er egentlig folk horror, og hvor har veien gått fra britisk 70-tallsskrekkfilm fram til i dag? | kun utdrag

Smittende paranoia: Nokon kjem til å kome og It Comes at Night

Kan redselen for inntrengeren være verre enn inntrengeren?  | kun utdrag

Nasty girls i skrekkfilm

Hvordan kan en feministisk filmviter få glede av skrekkfilm? En reise inn i hva skrekkfilmen egentlig kan gi oss, og inn i hva vi ser og ikke ser i Prano Bailey-Bonds Censor. | kun utdrag


Fra arkivet

Når verden går under på film

Z #2 2020: I dette korte essayet vil jeg gjerne reflektere over hva vi mener når vi snakker om «verdens undergang» på film. For det ser ut til å være en generell konsensus om at noe sånt eksisterer. Noen vil til og med gå så langt som å si at apokalypsen er spesielt egnet for lerretet, en egen genre.

Debatten om «Hud»: Fruktbar filmkritikk?

Z #5 1986: Trond Olav Svendsen oppsummerer debatten om Hud. | kun utdrag

Triers Oslo

Z #2 2012: Joachim Triers Reprise og Oslo, 31. august former Oslo til et personlig filmatisk sted. Men der Reprise viser oss karakterens tilknytning til et avgrenset byrom, viser Oslo, 31. august hvordan filmens hovedperson har blitt en utenforstående i en by der han ikke lenger har noen plass. | kun utdrag