Bestemødre, mødre og døtre

Dette er ikke en akademisk artikkel om kvinnelige, norske filmregissører. Det er heller ikke en oppramsing av tall og fakta. Med tanke på Zs 10 års-perspektiv, ser jeg først og fremst, og fra en personlig synsvinkel, på hva noen norske kvinnelige regissører har laget av filmer på 80-tallet. De som ikke nevnes her kan være ganske sikre på at vi skal komme tilbake til dem ved en annen anledning.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1993 Bestill nummeret

Relatert

Mødre, fødsler og den kvinnelige tilskuer

Av Katherine Goodnow

Z #4 1991: Monster-mødre, avvikende fødsler og terroriserte kvinner har vært gjennomgangstema i [...] | kun utdrag

Den norske filmen

Av Ingrid Wiese

Z #1 1993: Z feirer ti-års jubileum og slår til med en enquete som skal sette søkelyset på norsk film i de [...] | kun utdrag

Hustruer 10 år etter: Fra film om kvinner til film om mennesker

Av Jon Iversen

Z #2 1986: Hustruer ti år etter er Anja Breiens oppfølger av filmen Hustruer fra 1975. Til tross for mange [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.

Fra arkivet

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Av Wencke Mühleisen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.