«Amorosa»: Om kunsten og sanseligheten

Amorosa forteller – som nevnt i Magnhild Otnes’ artikkel lenger foran i dette nummeret av Z – historien om den svenske forfatteren Agnes von Krusenstjerna (1894-1940) og knytter dermed an til Zetterlings første langfilm Elskende par som var basert på en romansyklus av samme forfatter. Utgangspunktet for Amorosa er et annet romanverk av Krusenstjerna, nøkkelromanen «Fattigadel» hvor hun skildrer sin familiebakgrunn i denne samfunnsklassen, og dessuten en biografi skrevet av kritikeren Olof Lagercrantz i 1951.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 5 1986 Bestill nummeret



Relatert

Kunsten som hammer og speil – Om ny svensk dokumentarfilm

Z #2 1984: Det svenske filmåret 1983 var på mange måter dokumentarfilmens år. En hel rekke nye [...] | kun utdrag

Smertens og gledens ytterligheter – Mai Zetterling og hennes filmer

Z #5 1986: Mai Zetterling debuterte som langfilmregissør i 1964 med Elskende par basert på en roman av den [...] | kun utdrag

Frihetsligaen – om barn i krig

Z #2 1994: Omtale av den svenske filmen Frihetsligaen, regissert av svensk-libanesiske Leyla Assaf-Tengroth. [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Innhold DVD

Z #4 2008: EMPTY (Ellen Lande, 1989) | DOLCE VITA (Eva Dahr, 1990) | EATING OUT (Pål Sletaune, 1993) | PUSSIG [...] | kun utdrag

Kjenne Kines føtter – intervju med Kine Aune

Z #3 2010: Kine Aune er aktuell i høst med animasjonsfilmen Bakeren, basert på Inger Hagerups dikt "Der bor en gammel baker". Ingrid Kristin Dokka har intervjuet henne.

Mad Men og gale (nord)menn

Blogg: av Gry Rustad

Det virker som om Norge er bitt av en Mad Men-basill. Hvorfor? Kan svaret ligge i seriens demokratiserte og polyfoniske – flerstemte - struktur?