«Kjønnslige skildringer som virker støtende…» Om den norske pornografilovgivningen og rettspraksis

Hva menes med begrepet «støtende» i straffelovens pornografiparagraf? Medieviter Barbara Gentikow diskuterer i denne artikkelen hva vi finner støtende, ut fra et kulturhistorisk perspektiv, og ser nærmere på «sladding» av porno som sensurgrep.

Utgangspunktet for denne artikkelen er mitt innlegg som sakkyndig i rettsaken mot Stein-Erik Matsson (februar 2004). Mattson ble anklaget for å ha utgitt en usladdet spesialutgave av Aktuell Rapport i 2002, under navnet Frie Aktuell Rapport. Anklagen gjaldt pornografi, etter straffelovens § 204 som definerer pornografi som «kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående».

Matssons publikasjon ble verken oppfattet som «menneskelig nedverdigende»eller «forrående»; anklagen rettet seg altså mot den mildeste form for krenkelse som paragrafen opererer med. Ikke desto mindre er nettopp begrepet «støtende» interessant i et kulturhistorisk perspektiv. Et annet interessant aspekt er sladding som sensurinngrep – den aktuelle anklagen rettet seg mot en usladdet utgave av et normalt sladdet pornoblad. Rettsaken endte forresten med frifinnelse av den anklagede (med 2 mot 1 dommerstemme) i Oslo byrett, men ble anket. Ankesaken er ikke avgjort i skrivende stund.

Kulturelle normer er ikke statiske, de forhandles og reforhandles.
Seksualitet er mer enn biologi, det er også et kulturelt og sosialt fenomen. Og kultur er preget av både forskjell og foranderlighet.

Kultur formes av mennesker, og kulturhistorisk utvikling består stort sett av normendringer. Det er grenser som dras og som forskyves over tid. Kulturelle normer utvikler seg i takt med materielle og sosiale forhold, og omvendt kan nye normer på sin side innvirke på samfunnsforhold.

Vi må regne med, både i et historisk og et samtidig perspektiv, ulike seksuelle og moralske normer: En naken kvinneankel kan ha vært nok for å virke støtende i den victorianske periode, sammenlignet med vår tid. Men også i dagens (multikulturelle) samfunn er grensene for det moralsk anstøtelige ulike. Tabugrenser er derfor under konstante forhandlinger og re-forhandlinger. Samtidig som vi nok kan tale om en generell liberalisering av dagens moralske normer, må vi innrømme at vi, ikke minst på det seksualmoralske område, kan være ganske forskjellige. Noen er simpelthen mer bluferdige, har mer snevre grenser, støtes lettere. Slike nødvendige hensyn gjør endringer ganske vanskelige; det er en delikat balansegang.

Pornografiens historie er i de fleste land en lang historie av grenseflytting som går parallelt med andre liberaliseringsbevegelser, for eksempel på det religiøse felt. Det kan strides om hvor vidt disse utvidelser av grensene er gavnlige eller skadelige, men utvidelser har skjedd, også i Norge, dette er helt sikkert. Dagens situasjon er en helt annen enn for 100 eller også bare for 30 år siden.

Aktuelle medier, om det er reklamer, musikk-kanalen MTV eller pornosider på Internett, er fulle av både indirekte og eksplisitte seksuelle skildringer. Om man kaller dette en forsøpling av det offentlige rom eller ei (og jeg er faktisk noen ganger tilbøyelig til å kalle det dette), er det en kjensgjerning at disse uttrykk reflekterer endrede normer i samfunnet. Samtidig påvirker disse uttrykk den videre normutviklingen, typisk på en forsterkende måte. Våre medieerfaringer er med andre ord med på å endre tabugrenser. Dagens medievante generasjon må antas å kunne tåle ganske sterk kost.

I et nylig publisert debattinnlegg betegnes «porno som daglegvare» (Førde 2004). Denne betegnelsen treffer to viktige aspekter: at produksjonen av pornografi er drevet av sterke kommersielle interesser, og at produktet er blitt dagligdags i folks hverdag.

Forfatteren henviser forresten til det paradoks at det er det «nypuritanske og svært kristelige USA» som er ansvarlig for den frie flyten av pornografi på Internett; et av de viktigste bidrag til denne flyten kom fra en avgjørelse fra amerikansk høyesterett i 1997. Hovedargumentet var prinsippet om ytringsfrihet.

I et kulturelt forhandlingsperspektiv er rettssaker et viktig instrument for å regulere normer. Også saken mot Matssons usladdede utgave av Aktuell Rapport var/er en forhandling av denne type. Den anklagede provoserte bevisst grensene. Han spredte 13 000 gratis eksemplarer, bl. a. på Stortinget, for å skape en fornyet debatt om norsk pornolovgivning.

Den norske pornografilovgivningen og -praksis: et kort historisk overblikk
Man skulle tro at den seksualmoralske liberalisering i løpet av de siste århundrene ville føre til en tilsvarende liberalisering av ikke minst pornografilovgivningen. Dette er imidlertid ikke særlig tydelig i Norge. På et vis kan man til og med si at lovgivningen var mer liberal før . Og det kan settes flere spørsmålstegn ved hvor tidsmessig den aktuelle § 204 og dens anvendelse egentlig er.

I Kong Christian den Femtes Norske Lov av 15. april 1687 fantes ingen bestemmelse om forbud mot usedelig skrift. Et slikt forbud kom først med Forordning av 27. September 1799, hvor det heter i § 9: «’Udgives noget trykt Skrift, hvorved Sædelighed og Blufærdighed krænkes, straffes Forfatteren med Fængsel paa Vand og Brød, fra 4 til 14 Dage’» (Schjødt 1958:230). I forhold til forordningens drastiske straffebestemmelser vedrørende konstitusjonen og religionen var dette en ganske mild straff. Criminalloven fra 1842 fortsatte i samme forholdsvis milde ånd, med en mindre revisjon i 1889, hvor «Blufærdighed» gikk ut. Fra Straffeloven av 1902 var det § 211 som rommet pornografilovgivningen; i kommentarene til den innføres bl. a. «utuktig skrift» som nytt begrep, i et forsøk på å presisere hva det menes med å «krænke Sædeligheden». I 1985 ble straffebestemmelsens språkbruk modernisert.

Fra august 2000 heter den gjeldende pornografiparagrafen i norsk straffelov § 204. Den nye versjonen er nesten likelydende; den inneholder i hvert fall ikke noe tydelig liberalisering. Definisjonen av pornografi lyder nå: «Kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold og tvang. Med barn menes personer som er eller fremstår som under 18 år. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra kunstnerisk, vitenskapelig, informativ eller lignende formål… Paragrafen gjelder ikke for film eller videogram som Statens filmtilsyn ved forhåndskontroll har godkjent til ervervsmessig fremvisning eller omsetning».

Det er ganske oppsiktsvekkende at bestemmelsene stort sett er blitt stående uanfektet i de siste over 100 år, i en periode hvor det unektelig har foregått sterke seksualmoralske holdningsendringer, også i Norge. Det har med andre ord ikke skjedd avgjørende tilpasninger av lovene til de rådende moral- og rettsoppfatninger i samfunnet. Med dette er lovgivningen kommet i utakt med samfunnsutviklingen.

Et annet bemerkelsesverdig trekk er at det i Norge eksisterer ytterligere vurderingsinstanser, ved siden av strafferetten. Den viktigste er Statens filmtilsyn. Godkjenner den en film, er den unntatt straffeloven. I tillegg opptrer faktisk enda flere instanser som ikke juridiske men maktfulle dommere: Det er både kinosjefer og enkelte kinoeiere når det handler om film, og det er Narvesens frivillige selvkontroll, med sladding av blader.

Mattsons aksjon med å spre usladdet pornografi førte ikke til umiddelbare reaksjoner. Med dette så det ut som om denne type «forbudt» porno ikke virket støtende i dagens Norge. Og/eller som om man endelig hadde fått bevis på at usladda kjønnsorganer i bevegelse faktisk aldri har vært forbudt ved norsk lov. For å få det stadfestet anmeldte Mattson seg selv til politiet. Deretter ble han også anmeldt av en kvinnelig stortingsrepresentant, Lena Jensen fra SV.

Fortolkningsproblemer
«Dette kan vi lære av den lange historie: Obscøn er den eller det som på et eller annet tidspunkt av en eller annen grunn har vekket forargelse. Det obscøne er en spøkelse, til det manifesterer seg i forargelse. Og fordi det obscøne er en ligning med minst seks ukjente faktorer, sukker juristene til i dag at det ikke finns noe definisjon som tillater at man lager lover … Og de lager dem allikevel» (Marcuse [1962] 1968: 9).

Typiske begrep vi finner i rettssaker mot pornografi og i den offentlige omtale av pornografiske skrifter er obskøn, utuktig, uanstendig, slibrig, liderlig, lummer, smusslitteratur, bordell-litteratur, kiosklitteratur, anstøtelige skildringer etc. Alle disse begrep kjennetegnes av at de gir få objektiverbare kriterier for å fastslå om noe for eksempel er uanstendig eller ei. De unndrar seg en hver form for bindende fastlegging. Til og med jurister medgir at begrepene er helt avhengige av skjønnsmessige vurderinger.

§ 204 oppfører noen faktuelle forhold man kan holde seg til for å vurdere en litterær eller, mest typisk, visuell fremstilling: Barn, lik, dyr, vold og tvang. Dette kan man se, dette virker objektivt. Men også «barn» volder problemer når det ikke fremgår hvor unge de medvirkende egentlig er; det at man i § 204 også forbyr at voksne pornoaktører kler seg ut som barn, virker heller komisk, i hvert fall for meg. Og volds- og tvangskriteriet er dessverre bare tilsynelatende objektivt, siden for eksempel sadomasochistisk seksuell lek er nettopp lek, ikke alvorlig vold.

Fortolkningsproblemene er så store at man har måttet utvikle interne kriterier for å takle vurderingen av om noe er støtende eller ei. Disse kriteriene er ikke fastlagt noen steder, de befinner seg altså utenfor det juridiske rom. Men de har stor, til og med avgjørende makt. Det opereres for eksempel med grovhetskriteriet, altså en slags kvantitativ vurdering. Et annet kriterium er hvor eksplisitt skildringene er. Det er dette kriteriet som skiller pornografien i hard core og soft: hard core er ikke annet enn pornografi som viser kjønnsakten direkte, mens mykporno tilslører den eller fremstiller nakenhet uten direkte å vise seksuell aktivitet.

I norsk praksis spiller et spesielt kriterium en viktig rolle: Grensen går hvor det vises «kjønnsorganer i bevegelse». Konkret er dette mest typisk den erigerte penis – mens vagina kan vises fordi den ikke røper seksuell opphisselse og aktivitet. Det er en utbredt misforståelse at kriteriet «kjønnsorganer i bevegelse» er fastlagt ved lov . Det er, som sagt, bare en fortolkningskonvensjon, og den er ytterst problematisk.
Jeg skal komme tilbake til det i avsnittet om sladding.

For å løse fortolkningsproblemene må vi muligvis gå tilbake til det berømte sitat: «Jeg kan ikke definere pornografi, men jeg vet det når jeg ser det». Spøk til side: Pornografiparagrafens sterkt fortolkningsavhengige begrep danner en problematisk rettsusikkerhet.

Støtende
Begrepet støtende er en metafor, et bilde av noe som kommer nær, som rammer og kanskje overskrider en grense. Moralsk støtende er å bevege seg mot og kanskje overskride en moralsk grense.

Synonymer for begrepet støtende kan være fornærmende, krenkende, sårende. De betegner en slags invasjon av egne tabuområder utefra, noe som normalt oppfattes som negativt. Skildringer man opplever som støtende angriper på en måte ens helt private enemerker. Når man vurderer forholdene må man etter min mening respektere dette. Spørsmålet er bare hvordan man håndterer dette dilemmaet. Meget snevre grenser for alle, for at ingen kan føle seg støtt, er både umulige og ville føre til ganske fundamentalistiske kulturelle tilstander.

Et viktig moment i debatten er hvor «svak» man oppfatter seg selv og andre i forhold til «støtende» påvirkninger. Mye av moraldebatten preges av bekymring for svake sjeler som ikke tåler å bli utsatt for støtende påkjenninger, mens man normalt betrakter seg selv som sterk nok. Med all respekt for andres ofte mer snevre grenser burde man nok anerkjenne at den andre ikke er et hjelpeløst offer.

Man må ikke undervurdere at vi normalt er utrustet med ganske sterke krefter som kan forsvare oss mot krenkelser av vårt seksualmoralske territorium. Moralske normer er ikke noe man endrer fort; de er tvert imot resultater av lange oppdragelses- og læreprosesser. Støtende inntrykk prøves altså å avverges i første omgang, gjerne ved å styrke grensedragningen. En meget enkel metode er å unngå støtende påvirkning, og dette er stort sett stadig mulig, selv om det offentlige rom preges av en viss pornofisering. Jeg skal i et senere avsnitt komme tilbake til dette, ved å argumentere for at man typisk oppsøker pornografi aktivt, ikke blir utsatt for den og «støtt» mot sin vilje.

Samfunnsmessig sett er grensene for hva som aksepteres, som sagt, både ulike og foranderlige. Dette betyr at oppfattelsen og definisjonen av hva som er støtende, til en hver tid er under forhandling. I hvert fall må begrepet alltid vurderes i forhold til de grenser som finns i det aktuelle samfunn mer generelt. Og det er muligvis først og fremst her endringer skjer, om enn langsomt.

Den liberale legen Karl Evang definerte under rettsaken om Sangen om den røde rubin «støtende» som noe som støter an mot det som man selv har funnet frem til som sin form for seksualitet, mot det man selv definerer som ’normal’ og ’rett’, det som forstyrrer ens egen balanse (Schjødt 1958: 294f.). Med dette kritiserte han begrepsbruken som sterkt individuelt. I sin videre argumentasjon går han ganske drastisk til verks mot dem som har definisjonsmakten og med dette også definerer begrep som støtende i rettssaker. Det er «avvikende typer av ’moralister’ … som gjerne tilhører den eldre generasjon», for bare å nevne Evangs mildeste karakterisering .

Han gir definisjonen av «støtende» en egen vri ved å fortolke begrepet positivt: «Er det enkelte som forstyrres i sin egen balanse, vil man ofte kunne ta det som tegn på at de kanskje bør forstyrres, de trenger å utvide sin form og prøver nye veier frem til et nytt og mer tilfredsstillende adferdsmønster i sitt kjønnsliv» (Schjødt 1958: 295).

Det er denne dobbelthet av begrepet støtende, som både forsvarsfremkallende og konservativt bevarende, og som potensielt grenseutvidende og befriende som gjør det vanskelig å takle det. Som juridisk bindende begrep er det høyst problematisk fordi definisjonen er mer eller mindre privat og fordi det er vanskelig å fastslå den gjeldende kollektive oppfattelsen av hva som er støtende.

Usikkerheten resulterer for tiden i en «avkriminalisering i praksis», hvor stort sett bare barnepornografi står igjen som virkelig kriminell (Førde 2004).

«The frenzy of the visible»
En av de hyppigste anklager mot pornografi i norske rettssaker er skildringenes naturalistiske detaljrikdom (eksempel: Hans Jæger), deres nærmest fotografiske nøyaktighet (eksempel: Agnar Mykle). Prof. Winsnes sa følgende i rettsaken mot Mykle: «Han ligger under for en ulykksalig trang til fotografisk nøyaktig gjengivelse av kjønnsakten (Schjødt 1958: 251). Et kriterium i rettssaker kan også være «om fremstillingsmåten er rettferdiggjort ved sitt øyemed… eller om der tvert imot dveles ved enkelthetene med et for dette øyemed unødig bredt behag» (Schjødt 1958: 247). «Fotografisk nøyaktighet» og «dvelingen ved detaljer» blir selvfølgelig ennå mer tydelig med visuell pornografi.

Faktisk fremstiller den overveiende del av visuell pornografi «naturalistiske detaljer», mest typisk åpne kvinnelige kjønnsorganer (i mykporno) og kjønnsorganer i samleiescener (hard core). De vises også gjerne i close up, altså nærbilder. Slike bilder er, som den amerikanske forsker Linda Williams har formulert det, typiske uttrykk for pornografiens «frenzy of the visible», dens besettelse av å vise det skjulte. Dette svarer forresten også til etymologien av obskøn; obskønitet viser nettopp dette som er bak scenen. Å få et innblikk i de mest skjulte, mest tabubelagte områder av vår kultur er nok også det som får folk til å interessere seg for pornografi: å se hva som normalt ikke er synlig, og å bli opphisset av både hva de ser og at de ser.

Et annet argument mot pornografi er at kvinner (men i realiteten også menn) reduseres til kjønnsorganer. Dette gjør de faktisk, og en slik redusering kan oppfattes som nedverdigende. Men man forbyr jo ikke for eksempel husmorfilm eller Westernfilm for deres reduksjon av kvinner og menn til ganske ensidige og enfoldige funksjoner. Pornografi følger estetiske konvensjoner som ikke krever realistiske karakterskildringer, tvert imot. Pornografi er fiksjon, eventyr for voksne, en drøm om den totale seksuelle tilfredsstillelse. Og da er det kjønnsorganer, det handler om, så «eksessivt» som mulig (Gentikow 1998).

Ikke få forskere henviser til den radikalt opplysende karakter som ikke minst nettopp detaljrike pornografiske skildringer har. Dette gjorde for eksempel Karl Evang i rettssaken mot Mykle, som en av de første i Norge. Linda Williams forsvarer hard core versjonen, mot den hyklerisk skjulende mykporno, under henvisning til Foucault. Også den omstridte feministen Camille Paglia forsvarer det eksessiv sanselige og støtende, som kunstens og pornografiens egentlige vesen (Paglia [1990] 2000: 84f.).

Hvis man ville, kunne man forsvare nettopp hard core pornografi med et av unntakene i § 204: «Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et … vitenskapelig, informativt eller lignende formål». Informativt er nærbilder av samleiescener i hvert fall. I debattene finner man også gjerne betegnelser som «anatomiske» og «gynekologiske», noe som tyder på at de til og med har vitenskapelig karakter, i hvert fall i et ironisk perspektiv.

Sladding
Et bemerkelsesverdig fenomen i norsk pornografipolitikk er sladding. Dette er en type forhåndssensur som, så vidt jeg kan se, ikke er forankret i noe lovgivning men bare praktiseres. Sladding tillater at også hard core porno kan selges, ved at eksponeringen av kjønnsdeler i seksuell aktivitet skjules med et fikenblad, i form av en mørk firkant, sirkel, stjerne eller annet. Sladding er mest brukt på forsiden, som den delen av bladene som er synlig i offentligheten (typisk Narvesenkiosker). Her sladdes normalt også vagina, som ellers utstilles fritt i bladene selv.

Den avgjort hyppigste type motiver i et blad som for eksempel norske Lek er nærbilder av sprikende kvinnelige kjønnsorganer. Inntil for ikke lenge siden ble mannlige kjønnsorganer bare vist i slapp tilstand eller de ble sladdet når de var erigerte. Dette er i og for seg en merkelig diskriminering. Den minsker i hvert fall ikke den «kvinnefornedring» som noen feministiske pornomotstandere bruker som sitt viktigste argument. Tvert i mot: slike bilder presenterer kvinnen som objekter for det mannlige blikk, klassisk undertrykkende.

Viser man derimot både kvinnelig og mannlig nakenhet, hersker det så og si likestilling (Vaagland 2004). Begge kjønn degraderes til objekter for skuelyst, eller positivt sagt: også heteroseksuelle kvinner kan finne lystobjekter her. Før var de henvist til homseblader for å se en erigert penis.

Sladden kan også sies å pirre nysgjerrigheten mer enn at den beskytter betrakterne mot skadelig påvirkning. Antydninger setter fantasien i gang, begjæret kan anta nærmest grenseløse dimensjoner, mens tydelige meat shots viser fakta og fører mer umiddelbart til de reaksjoner som pornografi er ment til å føre til. Mykporno og sladd kan derimot sies å holde brukerne i en tilstand av uforløst spenning.

Rolness viser til eksempler som setter en rekke spørsmål ved sladdens praktiske anvendelse. I et nummer av Penthouse (i sladdet Narvesenutgave) fra oktober 2001 finner han en bildeserie med både vidåpen vagina og erigert penis; grensen for sladding trekkes først ved stedet «hvor slimhinner møtes» (Rolness 2003:233). Dette kan oppfattes som en slags snikende liberalisering, men samtidig demonstrerer eksemplet hvor vilkårlig slike sensurinngrep er. Her er lite systematikk og konsekvens å spore.

Sladden som Rolness diskuterer, med et fellatiobilde, er forresten ganske stor. Et aktuelt testkjøp (Lek nr. 4/2004) avslører at forsiden sladder et (for en gangs skyld ikke en gang sprikende) kvinnelig kjønnsorgan, mens baksidebildet viser en usladdet åpen vagina. Heftet selv inneholder (utover utallige sprikebilder) usladdede mannlige kjønnsorganer, dels i erigert tilstand, og en lang rekke samleiescener med sladd i miniatyrutgave. Den skjuler bare selve penetrasjonen (eller slimhinnenes møte, som Rolness sier), og sladden er noen ganger ikke større enn en svart prikk. Det er like før den forsvinner helt.

Et helt annet argument mot sladdens problematikk er at den kan fjernes, hvis den er påklistret manuelt i blader, eller ved et par enkle tekniske grep hvis den er på fjernsynskanaler som Canal+ og TV1000. Og: Internett inneholder mengder av usladdet pornografi.

Slik fremstår sladden som et upålitelig, ganske vilkårlig praktisert, stadig kvinneundertrykkende, lite logiske og lite tidsmessige forsøk på å bevare folk mot støtende fremstillinger. Matssons utgivelse av en usladdet versjon av Aktuell Rapport var nettopp et forsøk på å vise hvor tåpelig sladden er. Budskapet var at voksne mennesker i Norge i 2002 burde ha lov å se på slike bilder uten sensurinngrep.

Er det pågjeldende nummer av Aktuell Rapport – Frie Aktuell Rapport – støtende, sett i lys av dagens herskende normer?
Svaret er ganske enkelt Nei. Teksten og bildene i dette hefte oppfyller ikke noen av lovens nærmere spesifikasjoner for grov pornografi («bruk av barn, lik, dyr, vold og tvang”). Bildene viser voksne mennesker i åpenbart frivillig samhandling. Med hensyn til seksuelle mønstre er det dagens normalitet som råder her; denne inkluderer både lesbesex (som meget lenge har vært et fast element i både blader og film) og homsesex (som inn til for ganske nylig i Norge var forvist til homseblader og Cupido og hvor hard core versjoner var meget sjeldne).

Som Wenche Mühleisen gjorde det i sitt innlegg under rettsaken, kan man til og med peke på positive trekk i dette hefte: Vi finner både nakne kvinner og menn; altså, hvis man vil, ikke noe spesiell «nedverdigelse» av kvinner, og, hvis man vil, noe for både mannlige og kvinnelige lesere, ikke bare for menn. Vi finner også gamle mennesker i seksuell aktivitet, noe som er ganske uvanlig for ikke-spesialiserte pornografiske fremstillinger. De ekskluderes typisk, til fordel for utelukkende unge, slanke og pene modeller.

Det som utløste rettsaken er at sladdene er fjernet. Dette kan imidlertid nesten bare fortolkes som positivt, ved at en ikke juridisk legitimert og meget ukonsekvent praktisert selvsensur er opphevet her.

Myter om pornografiens skadelige påvirkningskraft
I pornografidebatten opererer man gjerne med forestillingen om at folk eksponeres for denne type tekst, dvs. leser den ufrivillig. Vi eksponeres riktignok ganske ufrivillig for mange seksualiserte fremstillinger i det offentlige rom i dag, men det er ikke vanlig at man tvinges til å se på pornografi. Når man reflekterer over om en tekst kan virke støtende burde man altså nettopp også ta hensyn til den konkrete brukskonteksten. I Norge får folk ikke hard core pornografi rett i fleisen, verken unge eller voksne . Man kan bare få tilgang til den når man aktivt oppsøker den. Den er unndratt offentligheten men tilgjengelig i deloffentligheter som krever adgangstegn. Dette er etter min mening en fullt tilfredsstillende løsning av problemet.

Aktuell medievirkningsforskning legger avgjørende vekt på situasjonen brukere møter en tekst i. Normalt velger man en tekst ut fra interesser. Man velger også etter forkunnskap til genren. Normalt er man fortrolig med det man kaller for genrekonvensjon. Dette er en slags kontrakt mellom tekst og publikum: velger jeg en Western, vet jeg hva som venter meg. Det samme gjelder pornografi. Jeg vil påstå at de aller fleste vet hva som venter dem når de skaffer seg adgang til denne type tekst.

Slike erfaringer og forventninger gjør at man er forberedt som leser av for eksempel et pornoblad. Dette betyr at man bl. a. kan opprette en forsvarsmekanisme mot altfor sterke effekter. På denne måten skaper man en distanse som beskytter mot skadelig påvirkning. Dette kan virke altfor optimistisk, men det motsatte er i hvert fall heller ikke bevist: at pornografi så å si automatisk virker negativt eller til og med skadelig.

Komiske trekk
Komisk er noe, eller kan være det, når noe ikke er i takt med dagens virkelighet. Slik kan vi le over fordommer og feiltakelser, i lys av nye, mer opplyste vurderinger. Slik ler vi for eksempel over uttrykk for moralsk forargelse eller formuleringer i straffelover fra eldre tider. Da jeg skrev avhandlingen om den norske pornografidebatt lo jeg i hvert fall ganske ofte over de undergangsvisjoner som pornomotstandere fra 1880 til 1960 ga uttrykk for (Gentikow 1974).

Eksempler på bluferdighet fra gamle tider kan forekomme oss komiske i dag. Mer alvorlig er det å spekulere over hvordan paragraf 204 i den norske straffeloven virker på oss om femti eller bare tretti år.

Paragraf 204 har i sin nåværende form en rekke komiske trekk. Å nevne barn og lik i samme åndedrag for eksempel virker ufrivillig komisk. Også det faktum at voksne utkledd som barn gjør en pornofilm straffbar kan fremkalle i hvert fall et smil. De språklige formuleringer er heller ikke særlig elegante. Når vi ikke ser disse komiske trekk nå, så gjør vi det i hvert fall om tredve eller senest femti år. Hele paragrafen er på en både komisk og sørgelig måte i utakt med tiden.

Jeg er med dette ganske enig i Rolness’ utsagn i denne rettsaken: «Samfunnet har for lengst omdefinert pornobegrepet» (Dagbladet, 19. 2. 2004). Da burde jussen følge etter, for ikke å bli latterlig. Førde, om enn tydelig mindre liberal enn Rolness, skriver ganske tilsvarende: «Det gamle reguleringsregimet mot pornografi er stein daudt» (Førde 2004).

Total liberalisering av pornolovgivningen?
«Vekk med sladden» er lett å si (Gentikow 2004). Det er også lett å si seg enig i at de gamle reguleringer må avløses. Men av hva? I Danmark ble pornografi frigitt i 1969, og det har åpenbart ikke ført til større skadevirkninger. Mitt bud er følgende to tiltak:

Også i Norge kan pornografiparagrafen legges ad acta. De viktigste gjenstående grenser settes av andre paragrafer i straffeloven, særlig dem som forbyr vold, voldtekt og ikke minst seksuell omgang med barn. Med dette beskytter straffeloven mot de former for overgrep som nok de aller fleste i dag – også dem som forsvarer pornografi – faktisk er motstandere av, samtidig med at en særskilt pornografiparagraf kan gjøres overflødig.

Det andre grep er en regulering av det offentlige rom. Dette krever en lengre debatt, før det kan formuleres som en eventuell ny lovbestemmelse. Som offentlig rom ville jeg definere både byrommet og medieoffentligheten, hvor spesielt fjernsyn og Inter-nett, men kanskje også mer private medier som mobiltelefonen må diskuteres. Det vil vise seg at reguleringer kan være ganske vanskelige her.

Et relativt aktuelt eksempel er siste Quartfestivalen, hvor et ungt par fremførte en samleiescene under en rockelåt, spilt av et band som kaller seg for Cumshots (noe i retning av sædavgang), med den kjente komikeren Kristopher Schau som frontfigur.
TV2 valgte å sladde innslaget i sin nyhetssending, mens NRK viste et fyldig, usensurert klipp i Kveldsnytt. Begivenheten vekket oppmerksomhet (som planlagt) men fremkalte relativt liten omtale; det var mest ytringer av de kjente personer og grupperinger pro og contra pornografi. For meg var det som skjedde her egentlig noe kvalitativt nytt som burde fortjent en mer grunnleggende debatt. Min holdning til saken er at ikke-annonsert pornografi i offentligheten er på grensen av det som skulle være tillatt. Hovedargumentet er publikums ufrivillige utsettelse for pornografi. Det som kan virke formildende i dette tilfelle er at den pornografiske scene var del av et populærkulturelt innslag og at aktørene betegner seg som miljøforkjempere, under sloganet «Fuck for Forest»: med dette var de sannsynligvis beskyttet av et av unntakene i § 240 («forsvarlig ut fra kunstneriske… eller lignende formål»).

I beste tilfelle blir det muligvis ikke nødvendig med juridiske reguleringer. I Danmark for eksempel fikk folk pornografi i fleisen så å si overalt, men bare i en kort periode etter frigivelsen. I dag har det regulert seg selv; pornoen tilbys i deloffentligheter som man oppsøker bevisst. Men også her er særlig de elektroniske medienes offentlige rom et problem.

Uansett problemene gjelder det om å finne mer tidsmessige og mer fornuftige overenskomster enn det reguleringsregime som utgjøres av straffelovens § 204 og et stort antall ytterligere restriksjonsforetak.

Litteratur
Førde, Einar (2004) Porno som daglegvare. Bergens Tidende, 2. 6.: 24.

Gentikow, Barbara (1974) En skitten strøm. Samfunnskritikken i den ’umoralske’ litteraturen i Norge 1880-1960. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Gentikow, Barbara (1998) ’Eksesser. Et kulturkritisk blikk på sex- og voldstekster’. Norsk Medietidsskrift nr 2 (temanummer Vold og sex i mediene): 32-53.

Gentikow, Barbara (2004) ’Vekk med sladden’. Interview. BA (Bergensavisen), 3. 4.: 36-37.

Haagensen, Nils-Øivind (2004) ’Et spørsmål om moral’ (Forhåndsanmeldelse av Nils Rune Langelands og Erling Sandmos Høyesteretts historie). Klassekampen, 21. 4.: 20.

Marcuse, Ludwig ([1962] 1968) Obszön. Geschichte einer Entrüstung. München: List Verlag.

Paglia, Camille ([1990] 2000) Sex og vold, eller natur og kunst. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Rolness, Kjetil (2003) Sex, løgn og videofilm. Et usladdet oppgjør med mytene om porno. Oslo: Aschehoug.

Schjødt jr., Annæus (red.) (1958) Saken om den røde rubin. En hvitbok. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Vaagland, Helle (2004) Usladdet og likestilt? Klassekampen, 3. 5. : 9

Williams, Linda (1989) Hard Core. Power, Pleasure and the Frenzy of the Visible. Berkeley: University of California Press.

www.domstol.no/oslotingrett/index

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon