Av Trond Lundemo

Modan raifu – den sene japanske stumfilmen og modernitet

Japan er eksotisk. Landet fremstår for den vestlige betrakteren som den geografisk og kulturelt «ytterste» nasjonen, hvor skrift, historie og sosial omgang i høyest grad virker ugjennomtrengelig. I motsetning til mange andre land med andre kulturer, kan man ikke tilskrive Japans eksotisme en primitiv posisjon på en utviklingsskala, siden Japan økonomisk, teknologisk og sosialt på mange vis har lyktes bedre enn Europa.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 2002 Bestill nummeret



Relatert

Japan ler – humor i japanske filmer

Av Jasper Sharp

Z #2 2017: En kort innføring i trender og tradisjoner i japansk filmkomediehistorie. | kun utdrag

DONALD RICHIE (1924-2013) – 54 ÅR I DEN JAPANSKE FILMENS TJENESTE

Av Robin Syversen

Blogg: Z hedrer den japanske filmens ubestridt største autoritet: Donald Richie.

Den okkulte Kurosawa

Av Dag Sødtholt

Z #3 2002: En ny Kurosawa har våknet i øst. Den japanske regissør Kiyoshi Kurosawas thriller-mutasjoner [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Av Lars Ole Kristiansen

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Av Ina Strøm

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Av Hedda Robertsen

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag


Fra arkivet

Hva er cli-fi? Og hvorfor trenger vi det?

Av Julia Leyda

Z #2 2020: Fra The Day After Tomorrow til First Reformed – en introduksjon til klimafiksjon og hvordan genren har gått fra de store katastrofene til færre klisjeer. | kun utdrag

Kontraster og kollisjoner i Ennio: The Maestro

Av Thor Joachim Haga

Blogg: Giuseppe Tornatores Ennio: The Maestro er ikke bare den definitive dokumentaren om hans faste samarbeidspartner Ennio Morricone, men også et inderlig, to og en halv times langt kjærlighetsbrev fra de mange som arbeidet sammen med ham eller hadde ham som forbilde.

Orson Welles på sporet av den tapte tid – en omtale av «Familien Amberson»

Av Torkil Berge

Z #3 1988: Orson Welles var en av filmhistoriens mest ambisiøse kunstnere. Hans storverk Familien Amberson [...] | kun utdrag