Med ørkenvind i seilene

Utenfor Japans landegrenser er ikke Studio Ghibli et navn som foreløpig vekker særlig stor gjenkjennelse. Tegnefilmstudioet, som har eksistert siden 1985, er likevel hjem for verdens kanskje ypperste utøvere av denne særegne kunstarten.

Studio Ghibli er et særegent og kunstnerisk ledende fyrtårn innenfor en ellers ganske så deprimerende homogen masse av merkevarestyrte animasjonshus i Japan. Beskrivelsen er naturligvis satt ganske så ettertrykkelig på spissen, men det er et faktum at den japanske animasjonsindustrien, enda så stor den er, først og fremst er et viktig ledd i en massiv markedsføringsindustri. Det aller meste av lokalt produsert tegnefilm som når japanske kinolerreter er siste ledd i en lang kjede, som kan spores tilbake til en manga – en tegneserie. Innen mangaen kulminererer i en helaftens kinotegnefilm har den gjerne vært innom både TV- og OAV-anime-ens jaktmarker, og nok merchandise til potensielt å kunne senke Titanic både en, to og tre ganger har blitt pumpet ut på markedet. Tenk Pokémon. Det sier seg selv at visjoner og kunstnerisk integritet er kvaliteter som stiller ganske langt bak i køen når filmer skal snekres sammen under slike omstendigheter. Unntakene finnes, naturligvis, men selv i et prestisjetungt studio som Production I.G. har man sett seg nødt til å fire på prinsippene og selge sjelen sin til det mangeleddede markedsføringsmonsteret (jeg refererer her til Blood, som riktignok er svimlende elegant laget, men ingenting kan dekke over det faktum at novellefilmen til syvende og sist er lite annet enn en 45 minutter lang reklamefilm for Playstation 2-spillene). Husleie er tross alt dyrt. Ikke minst i Tokyo. Midt i dette mørkebrune gjørmehavet er det så vi finner Studio Ghibli seilende stolt og freidig avgårde. I medvind og for fulle seil.

Ghiblis historiske grunnmur
Studioet vi skal stifte bekjentskap med i denne artikkelen ble opprettet i 1985 av to gode venner og kolleger fra Toeis animasjonsavdeling, nærmere bestemt Isao Takahata og Hayao Miyazaki. Før vi kikker nærmere på hva som gjør Ghibli til et så unikt studio i japansk sammenheng, må vi derimot dreie litt på historiens tidshjul og se på omstendighetene og menneskene som førte til opprettelsen av studioet:
Takahata hadde allerede jobbet for studioet i et par år innen den unge Miyazaki kom til Toei Animation i 1963. Omtrent et år gikk før de to møttes, og selv om temperamentene var vidt forskjellige, kom de to likevel godt overens. Begge hadde en klar helning mot kommunismen, og befant seg snart i viktige nøkkelposisjoner i studioets fagforening. Men livet i Toei Animation besto naturligvis ikke bare i faneveiving og synging av kampsanger. I 1965 ble den første spiren til det som etterhvert skulle vokse seg opp til kjempetreet Ghibli sådd. Takahata fikk grønt lys til å lage en helaftens tegnefilm. Møkk lei av lavtlønnet og uinspirerende inbetweener-arbeid på intetsigende TV-serier, kastet Miyazaki seg umiddelbart over sjansen til å jobbe sammen med Takahata på en for en gangs skyld ordentlig, kreativ utfordring. Sammen med en tredje venn og kollega, Yasuo Otsuka, som animasjonsregissør, ble arbeidet på Horus: Prince of the Sun påbegynt. Takahatas planer var av episk kaliber: dette skulle bli en langt mer kompleks og realistisk produksjon enn det TV-animasjonen frem til nå hadde kunnet diske opp med! Intensjonen var også å lage en tegnefilm som kunne appellere til mer enn bare barn. For å få til dette var det absolutt viktig å fyre opp de øvrige medarbeidernes entusiasme, og dette ble oppnådd ved å invitere alle til å være med på planleggingen av filmen. Uavhengig av jobbtittel eller alder – alle fikk muligheten til å bidra med ideer, og til å diskutere verdien av disse. Noe lignende hadde aldri vært gjort før, og nytenkningen bar frukter da filmen endelig var ferdigstilt tre år senere. Noen stor publikumssuksess ble den ikke – til det gikk den altfor kort på kino – men mottagelsen fra kritikerne var god og våre venner hadde nådd målet de hadde satt seg:
”We wanted to create a work that we, adults in our thirties liked. Naturally, that didn’t mean the film wouldn’t appeal to a younger audience. Just the opposite. Unfortunately, Horus turned out to be a terrible commercial failure. The promotion aimed at the new young audience at the time was poorly handled by Toei. But the film did not leave the company indifferent because the people at Toei realized this was a new beginning.” (Takahata)
Året etter ble en annen venn og kollega, Youchi Otabe, tvunget til å forlate Toei Animation til fordel for konkurrenten A-Production, og Miyazaki og Takahata valgte snart å følge etter sin gamle venn. Deres første forsøk på å jobbe sammen igjen, i 1971, falt dessverre i fisk. Ønsket om å adaptere Pippi Langstrømpe ble knust av ingen ringere enn Astrid Lindgren selv, som strengt nedla veto mot denslags. Men motgang til tross, tiden i A-Pro var ikke bortkastet. I perioden 1972/73 laget Takahata og Miyazaki to episoder av den sjarmerende Panda Kopanda, og de to stiftet også et viktig vennskap med den unge og oppadstormende animatøren Yoshifumi Kondo. Etter to år migrerte Miyazaki, Takahata og Otabe likevel videre til andre studioer. Først Zuiyo Pictures og senere Nippon Animation. I løpet av de neste par årene jobbet de så på flere TV-serier (hovedsaklig Alpine Girl Heidi og Future Boy Conan). De arbeidet seg etterhvert opp et rykte som særdeles oppegående og dyktige håndtverkere. Det hele kulminerte i 1979 med et tilbud fra Tokyo Movia Shinsha til Miyazaki om å regissere deres siste helaftens Lupin III-tegnefilm – Castle of Cagliostro. Til tross for pålagte restriksjoner som et allerede ferdigskrevet manus, gjennomførte Miyazaki jobben med stil og eleganse, og Castle of Cagliostro regnes fremdeles for å være den beste av alle de mange Lupin III-filmene. I kjølvannet av Cagliostro bar det tilbake til TV-skjermen for Miyazaki (Great Detective Holmes og et par Lupin III TV-episoder) før han tok seg en pause fra tegnefilm for å gi seg i kast med den episke mangaen Nausicaä of the Valley of the Wind for det seriøse animetidsskriftet Animage. Serien var en intelligent science fiction-fortelling, satt i ubestemt fremtid på vår egen klode etter en eller annen apokalypse. Inspirasjonen til serien hentet Miyazaki fra sitt eget nabolag: den katastrofale kvikksølvsforgiftningen av Minamata-bukten, som først ble oppdaget i 1956. Etter flere år med alvorlige kvikksølvforgiftninger sluttet man å fiske i bukten, noe som raskt førte til en enorm vekst i fiskebestanden – langt større enn andre bestander i Japan. Denne demonstrasjonen av naturens forbløffende evne til å absorbere og tilpasse seg menneskenes uforsvarlige produksjon og omgang med giftstoffer gjorde sterkt inntrykk på Miyazaki, som begynte å spinne sin Dune-aktige science-fictionfortelling rundt ideen om naturens overlegne tilpasningsevne. Nausicaä ble en formidabel suksess, og etter bare ett år satt Miyazaki i møte med Animages redaktører, som begeistret forsøkte å overtale ham til å animere eposet. Etter å ha forkastet et forslag fra Animages side om en femten minutter lang kortfilm, slo Miyazaki tilbake med et utkast til en helaftens spillefilm. Animages utgiver, Tokuma, aksepterte forslaget, og i løpet av de neste ti månedene (mai 1983 til mars 1984) fikk Miyazakis naturrevansj-epos animerte ben å gå på.

Ørkenvinden oppstår
Det gode samarbeidet hadde etterhvert gjort det klart for Takahata og Miyazaki at fremtidige filmprosjekter dem i mellom var en overhengende realitet. I 1984 opprettet de derfor det profesjonelle partnerskapet Nibariki (”to hestekrefter”) for håndtere copyright-rettigheter og denslags. I mellomtiden ble den animerte Nausicaä en kritiker- og kulthit, og med nok en helaftens spillefilm på planleggingsstadiet så Takahata behovet for et ordentlig studio. Dermed var Studio Ghibli født – navngitt etter det italienske ordet for Saharas sterke ørkenvinder. Ikke dermed sagt at livet ble lettere av den grunn. Snarere tvert imot! I løpet av de neste par årene jobbet hele studioet i et vanvittig tempo, og Miyazaki og Takahata produserte i løpet av denne perioden hele fire filmer av ekstremt høy kvalitet. Først ute var Miyazakis Swift/Verne-inspirerte gutteromseventyr, Laputa: Castle in the Sky (1986). Deretter fulgte Takahata opp med Grave of the Fireflies, i tandem med Miyazakis My Neighbor Totoro (1988). Året etterpå kunne Miyazaki slippe enda en film løs på publikum – Kiki’s Delivery Service (1989), basert på en serie barnebøker av Eiko Kadono, og med den vant Ghibli endelig japanernes hjerter med udiskutabel kraft. Kiki’s Delivery Service pulveriserte all motstand på årets box office-lister, og selv The Little Mermaid, Disneys box office-konge ellers i verden måtte se seg slått. Den etterlengtede økonomiske suksessen med Kiki muliggjorde endelig visjonen Takahata og Miyazaki helt siden starten hadde hatt for Ghibli.

Den japanske animasjonsindustrien er hovedsaklig kontraktbasert, og animatører er lønnet direkte utifra hvor mye de produserer. Økonomisk sett er dette naturligvis en fornuftig ordning, men det er ikke en som fordrer til kunstnerisk utvikling og enhetlige visjoner. Studio Ghiblis produksjoner holdt et så høyt detalj- og kvalitetsnivå at animatørene ofte jobbet for halvparten av gjennomsnittslønnen ellers i markedet. Miyazaki og Takahatas ønske var å ansette en fast stab av animatører, med fast lønn og opplæring og videre utvikling inkludert. I 1990 ble drømmen realisert. Med månedlige lønninger å dele ut begynte man umiddelbart arbeidet på to parallelle filmproduksjoner – Takahatas Only Yesterday (1991) og Miyazakis Porco Rosso (1992). I kjølvannet av disse begynte studioet også såvidt å dyppe tærne i fjernsynets pengerike hav, om enn kun for å holde Ghibli flytende innimellom hver filmproduksjon. I tillegg til et par reklamefilmer, førte denne flørten med fjernsynet først og fremst til filmen Ocean Waves (1993), regissert av Tomomi Mochizuki. Neste film ut ble Takahatas Pom Poko (1994). Filmen ble ingen stor kommersiell suksess, men fikk likevel æren av å være Japans Oscarbidrag det året, og fortsatte i relativt klare ordelag den økologisk vennlige tankegangen som hele tiden har gått som en rød tråd gjennom Ghiblis filmer, i større eller mindre grad.

I mellomtiden hadde både Takahata og spesielt Miyazaki begynt å merke det høye tempoet på kroppen, og man følte at det var naturlig å begynne å strigle en verdig oppfølger som kunne overta regijobbene når de selv så seg nødt til å legge inn årene. Det naturlige valget falt på deres gamle venn og kollega fra A-Pro, Yoshifumi Kondo. Etter å ha jobbet som karakterdesigner på Takahatas Grave of the Fireflies, fikk han blant annet brynet seg som animasjonsregissør på Kiki’s Delivery Service, og kunne følgelig slå i bordet med de nødvendige kvalitetene og erfaringen. Kondo fikk jobben med å regissere Ghiblis neste film, Whisper of the Heart (1995), etter et manus av Miyazaki selv. Resultatet ble en fantastisk, lavmælt film som deler sensibiliteter og tempo med såvel Takahatas humanistiske historier som Miyazakis mer fantastiske fabler. Meningen var at Miyazaki skulle regissere en siste film, Princess Mononoke, og deretter pensjonere seg for å overlate roret til Kondo. Men skjebnen ville det annerledes…

Sommeren 1997. Princess Mononoke herjer box office-listene på uhørt vis, og ruller i løpet av bare et par uker over alle tidligere rekorder. Først senkes Antarcticas (1983) rekord som den største lokalt produserte kassasuksessen i landets historie. Deretter dyttes E.T. (1982) ned fra tronen som den største kassasuksessen totalt. Miyazaki er konge på haugen, inntil James Cameron kommer seilende og jekker ham ned på andreplass. Men alt dette blir stilt i skyggen bare seks måneder senere. 21. januar 1998 dør Yoshifumi Kondo, bare dager etter Miyazakis avskjedsfest hos Ghibli. En sorgtung og sterkt preget animasjonsindustri tar motvillig farvel med en optimistisk og sympatisk kunstner som aldri rakk å realisere sitt fulle potensiale, og Miyazaki avbryter pensjonen sin. Året etter leverer Ghibli sin første heldigitale tegnefilm – Takahatas My Neighbor the Yamadas. To år senere slipper Miyazaki sin foreløpig siste film, Spirited Away, som knuser alle tidligere box office-rekorder med simpelthen enorme marginer. Titanics gamle rekord senkes i løpet av bare et par uker, og filmen fortsetter å gå på kino i nesten et helt år…

Ghibli over alle landegrenser
Miyazakis to siste filmer har for alvor åpnet verdens øyne for det lille studioets fantastiske produksjoner. Det er kanskje en deprimerende tanke at tallene fra kassakontoret skal telle så mye, men det er bare å innse at det er klingende mynt i voldsomme mengder som får distributørenes innkjøpssjefer til å våkne opp, ikke kunstnerisk integritet og enhetlige visjoner. Dermed er det kanskje ikke så overraskende at det slutt var ingen ringere enn Disneykonsernet som satte seg på flyet til Kichijoji for å be om godt vær og underskrifter på kontrakter for verdensdistribusjonsrettigheter. ”If you can’t beat’em, join’em!” Resultatet er i alle fall at disse filmene endelig er i ferd med å finne et internasjonalt publikum utenfor de harde kjernen av animefandom. Disneys første forsøk var Kiki’s Delivery Service, som ble sluppet på video til både kritikernes og publikums begeistring. Deretter fulgte en kinolansering av Princess Mononoke som var så totalt feilslått at konsernet har sittet på sin ferdigstilte dub av Laputa i hele tre år og lurt på om dette var en feilinvestering fra deres side. Men så kom heldigvis Spirited Away og herjet hensynsløst med konkurrentene, og Disney har fått troen tilbake. Spirited Away hadde amerikansk kinopremiere 20. september i år, og det knytter seg stor spenning til hvordan det vil gå. Ikke minst siden Disneys massive markedsføringsapparat denne gang ser ut til ha blitt engasjert til fulle.
Her hjemme har sjansen for å stifte bekjentskap med Ghiblis filmer kanskje ikke så overraskende vært enda mer begrenset. Med unntak av Egmont Columbia Tri-Stars overraskende prøvelansering av Metropolis (2001) tidligere i år, er de eneste japanske tegnefilmene som noensinne har funnet veien til norske kinolerreter via ordinære distribusjonskanaler av Pokémon-slaget. My Neighbors the Yamadas og Princess Mononoke har riktignok vært festivalvist (av henholdsvis Oslo og Bergen Filmfestival), men foreløpig har ingen norsk distributør klart eller våget å bringe Ghiblimagien til landets kinoer. Dermed er det ekstra gledelig å til slutt kunne konstatere at all tålmodig venting endelig ser ut til å bære frukt: etter å ha gjort runden på de tre Filmpool-samarbeidende festivalene – Film Fra Sør, Bergen Filmfestival og Tromsø Filmfestival – slippes nemlig Spirited Away løs på landets øvrige kinopublikum allerede tidlig neste år.
La oss håpe det ikke blir med bare den ene filmen. Ghibli har en rik skattekiste å ta av!

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon