Kvinnene som ser rødt

I Spit on your Grave (Meir Zarchi, 1977) er en av de mest sentrale filmene innenfor en filmtype man omtaler som rape-revenge filmer, altså filmer med handlingsmotiv rundt voldtekt med påfølgende hevn. Denne filmen er først og fremst kjent som en «voldsvideo», forbudt i England og på utleietoppen i videobutikkene i USA. Og det er en ekkel film, med svært sterke voldsinnslag. Den er også totalt humørløs. Men det den ikke er, etter min mening, er kvinnefiendtlig eller nedverdigende i kvinnesynet, noe som den blir beskyldt for å være. Tvert i mot er denne filmen, og filmer i samme gruppe, langt mer ærlige i framstillingen av både voldtekt og kvinner enn det de mer innpakkede og «penere» Hollywoodfilmene er. I I Spit on your Grave blir Jennifer Hills, som er en ung forfatterinne som skal skrive sin første roman i fred og ro på landet, voldtatt i tre stadier av fire menn, deriblant en lettere tilbakestående gutt, Matthew. Gjengen blir anført av Johnny, en tidligere marinesoldat. Etter det særdeles brutale angrepet får Matthew i oppdrag å ta livet av Jennifer, noe han selvsagt mislykkes i. Når Jennifer etter en kort rekonvalesens-periode oppdager at mennene kommer tilbake for å se om hun er i live, siden de ikke har hørt noe, bestemmer hun seg for at denne gangen skal hun ha overtaket. Jennifer planlegger hevnen, og kjører til kirken for å be Gud om tilgivelse for det hun skal gjøre. Metodisk tar hun livet av alle fire. Hun starter med Matthew som hun får lokket i en snare, hvorpå hun henger ham. Nestemann er lederen Johnny, som blir med henne hjem og oppi badekaret, hvor han forventer seksuelle tjenester, men isteden blir kastrert. De to siste blir drept med henholdsvis en påhengsmotor og en øks, etter at de kommer i båt til huset for å ta livet av henne for godt. Filmen slutter med at Jennifer med et uttrykksløst ansikt kjører nedover elva i båten.

Det er ingen koselig film, men den har absolutt sin verdi. Denne artikkelen skal handle om rape-revenge-filmer, hva de er og hvor de kommer fra, hvordan kritikerne har sett på dem og ikke minst hvorfor man kan påstå at filmer som overnevnte er viktige filmer.

Hva er rape-revenge film?
Rape-revenge-filmer er få i antall, og meget forskjellige både i henhold til budsjetter, kvalitet og når de ble laget. Filmene i rape-revenge-kategorien spenner fra en anerkjent film som Extremities (Robert M. Young, 1986), til den beryktede og utskjelte lavbudsjettsfilmen I Spit on your Grave. Til tross for forskjellene er det selvfølgelig en god del fellestrekk, rent bortsett fra det åpenbare trekket at de har voldtekt som tema eller «ingrediens», som gjør det mulig å definere disse filmene som én filmtype. Det finnes selvsagt haugevis av filmer som har voldtekt som et element, uten at de dermed blir rape-revenge-filmer.

Betegnelsen rape-revenge gir naturlig nok en viss pekepinn på hva en tilskuer kan forvente seg av slike filmer. Selve voldtekten er selvfølgelig en sentral del av filmen, og framstillingen av denne skiller seg ut fra det vi tidligere kunne oppleve i amerikansk film sier Carol Clover i boka «Men, Women and Chain Saws: Gender in the Modern Horror Film.» Hun er en av de fremste teoretikere på feltet om kvinner og horrorfilm.

Hvis vi ser på utviklingen av presentasjonen av voldtekt i amerikansk film, kan vi se at voldtekt bestandig har vært et element i spillefilm, men var tidligere et typisk sidetema. Det kunne være en av de mange udådene svarte kunne utøve mot hvite i tilfelle unionsseier, som i The Birth of a Nation (D. W. Griffith, 1915), som et av mange angrep på en manns hushold, som i Straw Dogs (Sam Peckinpah, 1971), eller som en sekvens i en oppvisning av voldelig natur, som i A Clockwork Orange (Stanley Kubrick, 1971). Men fra begynnelsen av syttitallet ble voldtekt et eget tema eller drama, og med dette fikk vi filmer som i dag kan gå under begrepet rape-revenge. Voldtekt kunne nå tematisk fylle en hel spillefilm alene, og var en forbrytelse som krevde hevn etter strengeste målestokk. Det aller beste var om offeret overlevde, slik at hun selv var i stand til å ta hevn.

Selve presentasjonen av voldtekt gjennomgikk også forandringer på begynnelsen av syttitallet. Filmer som Straw Dogs og Frenzy (Alfred Hitchcock, 1972) kan sies å være de siste eksemplene på det Clover kaller «old style» voldtektsfilmer. I disse tidlige filmene er voldtekten konstruert som en hevn fra mannen som har lidd på grunn av den kvinnen som siden blir forulempet. Det å lide kunne være å ha blitt seksuelt «pirret» (teased) uten å få løftet oppfylt, eller kanskje å tjene mindre og å ha en verre jobb enn kvinnen. Sam Peckinpah, som nok personlig følte seg litt urettferdig behandlet av det annet kjønn, uttalte det slik: «There are women and there’s pussy.» Dette sitatet summerer opp synet i mange av disse old style voldtektsfilmene. Enkelte kan altså fortjene å bli voldtatt, vi får en klassisk hore og madonna-sammensetning.

Voldtekten i rape-revenge-filmene blir ikke framstilt som en rettferdiggjort hendelse med mannen i sentrum, og dette står altså i motsetning til tidligere filmer med voldtekt som et element i handlingen. I disse filmene er voldtekt en totalt uberettiget hendelse med fokus på den kvinnelige erfaringen. Selve presentasjonen av voldtektscenene har gått fra å bli framstilt som en seksuell akt, gjerne til glede for begge slik vi ser det i Straw Dogs og også i Once Upon a Time in America (Sergio Leone 1984), til å være en voldelig og ydmykende akt. Med andre ord finner vi ingenting igjen av den ambivalensen som preget voldtekten i tidligere amerikansk film, både tematisk og framstillingsmessig, i rape-revenge-filmene.

I rape-revenge-filmene blir altså ikke voldtekt framstilt som noe seksuelt eller erotisk. Det er aldri noen tvil om at dette er en traumatisk opplevelse for den kvinnen det gjelder. Enkelte har hevdet, i den såkalte voldsvideo-debatten i England på 80-tallet, at kvinnen i I Spit on your Grave ender opp med å like å voldtekten, men etter å ha sett filmen er det umulig å være enig i en slik påstand. Voldtekt er en forbrytelse av verste sort, og fortjener straff deretter. I alle rape-revenge-filmene er det aldri noen tvil om at voldtekt er en forferdelig opplevelse for den kvinnen det gjelder, og også et overgrep som hun på ingen måte kan klandres for. Men dette betyr ikke at alle voldtektsscener er framstilt på samme måte.

Ser vi på selve voldtektsdelen i disse filmene, er det et fåtall av filmene som ikke har noen fullbyrdelse av voldtekten, dette gjelder titler som Extremities og Fair Game (Mario Andreacchio, 1987), men i disse er vekten lagt på den definitive trusselen om å bli voldtatt, samt en meget grov trakassering fra overgriperen. (Fair Game må ikke forveksles med den senere amerikanske filmen med samme navn og med Cindy Crawford i hovedrollen). De aller fleste filmene starter imidlertid med en voldtekt, ofte er det snakk om en massevoldtekt (gang rape), slik som i Savage Streets (Danny Steinmann, 1984). Som regel blir massevoldtekten utført av menn som enten er kamerater eller gjengmedlemmer. Også selve settingen for voldtekten og utførelsen av den varierer fra film til film. I I Spit on your Grave varer den i omtrent en halv time, det er flere menn som voldtar én kvinne, og vi får en meget grafisk beskrivelse av det hele. I en film som Rape Squad (Bob Kelljan, 1974) er det en serievoldtektsmann som er løs, og vi får se flere voldtekter som hver for seg varer i kort tid.

Etter at voldtekten(e) er utført, blir fortellingen i rape-revenge-filmene spunnet rundt hevnen over voldtektsmannen. På samme måte som betegnelsen rape-revenge gir oss en anelse om at vi kan forvente å se en voldtekt, er selvfølgelig hevnsekvensen i disse filmene like sentral. Som nevnt er ikke voldtekt noe nytt element i filmhistorien og det samme gjelder hevn for voldtekt. Men i disse filmene er det kvinnen selv som utfører hevnen. Det at vi har en kvinnelig hevner skiller rape-revenge-filmene fra enkelte actionfilmer som er konstruert rundt en mannlig protagonists hevn over dem som voldtok eller drepte hans kone, søster eller elskerinne.

Det er først og fremst under hevnsekvensen at forskjellen mellom de ulike rape-revenge-filmene kommer klart fram. Filmene deler seg inn i to kategorier. Vi kan på mange måter si at det eksisterer et A- og B-lag blant rape-revenge-filmene. De dyre mainstreamfilmene (A-laget) er ofte et rettssalsdrama. Fremskaffelsen av bevis og vitneutsagn blir det essensielle. I den filmen som kanskje er den mest konvensjonelle av dem alle, Extremities, blir voldtektsmannen overlevert til politiet etter at han har tilstått voldtektsforsøket til heltinnens venninner. Søkelyset i disse filmene blir satt på Rettssystemet og Loven, og ofte blir rettssystemet helten i mainstream rape-revenge. Fokus i mainstreamfilmene blir ofte flyttet fra offer til advokat. Konfrontasjonsstedet blir rettssalen istedenfor soverommet. Spørsmålet om hvorfor menn voldtar og offerets følelser, blir her erstattet med spørsmålet om hva som utgjør beviset for at det har funnet sted en voldtekt.

Filmen De tiltalte (Jonathan Kaplan, 1988) er et klassisk eksempel på denne rettssalsdrama-versjonen av rape-revenge. Disse filmene blir gjerne trukket fram som bedre og mer realistiske enn de filmene som tilhører B-laget. Filmen ble veldig godt mottatt fra alle hold, også fra kvinnebevegelsen. Liv Finstad skriver i sin anmeldelse av filmen i Film & Kino (nr.3/1989); «De tiltalte er en film like dramatisk, opprivende og tankevekkende som virkeligheten selv kan være.» Men, de fleste som hyllet De tiltalte som en storartet film, var neppe klar over den arven den hadde fra de opprinnelige rape-revenge-filmene som I Spit on your Grave. Clover mener at mainstreamfilmene ofte dekker over de mer dyriske hevninstinktene som også her ligger bak handlingen. Dette blir langt på vei bekreftet av Liv Finstad som rapporterte at under visningen hun overvar brøt det ut spontan applaus i det heiagjengen ble kjent skyldig i medvirkning til voldtekt. Man skal selvsagt være veldig forsiktig med å ta publikums reaksjoner i salen automatisk til inntekt for egen argumentasjon, noe jeg skal komme tilbake til. Det er likevel et eksempel på at også hos rape-revenge-filmer på Oscarnivå ligger det en glede i å se at folk får det de fortjener. I de konvensjonelle filmene blir gjerne den hevnende kvinnen brakt inn under kontroll av Loven eller en mann til slutt. Dette ser vi for eksempel i Dirty Harry-filmen Sudden Impact (Clint Eastwood, 1983) hvor rape-revenge er et sidetema, og hvor Dirty Harry til slutt hjelper kvinnen, ved å dekke over sporene hennes. Han «godkjenner» på en måte hevnen, og ved å fortie hennes rolle tar han over en del av hennes skyld.

B-laget av rape-revenge, som oftest også er lavbudsjettsfilmer, har hevnsekvenser som er ren vigilantevirksomhet. I filmer som The Last House on the Left (Wes Craven, 1972) og I Spit on your Grave har ikke ordensmakten noen sentral eller positiv rolle. I den førstnevnte blir politiet direkte latterliggjort, og i den andre er de simpelthen ikke tilstede. I Rape Squad lurer politiet på hvorfor ikke kvinnene bare legger seg tilbake og nyter det. Moralen i disse filmene er at du kan ikke stole på andre enn deg selv, og ingen andre enn du kan ta affære.

I denne versjonen av rape-revenge er det for det meste den voldtatte kvinnen som utfører hevnen på egenhånd, og hvis det var snakk om en massevoldtekt blir voldtektsmennene tatt av dage en for en. I de filmene hvor det er flere kvinner som har blitt voldtatt, kommer disse sammen for å danne selvtektsgrupper for å ta hevn over en eller flere voldtektsmenn. Vi har også eksempler hvor kvinnen blir drept i tillegg til å bli voldtatt, og hevnen etterpå blir utført av en søster eller mor. I en av de første rape-revenge-filmene, Wes Cravens The Last House on the Left, er det faktisk de liberale foreldrene som tar livet av voldtektsmennene. Denne filmen er dog et unntak fra de andre filmene, siden det er foreldrene som tar hevn, men den var med på å sette en trend hos disse filmene, da den lar moren gi en av overgriperene munnsex og samtidig bite av ham penis. Uansett blir narrasjonen i filmene konstruert rundt en kvinnes hevn, og for det meste på grunn av de udåder som hun har blitt utsatt for personlig.

Selv om voldtektsscenene i alle filmene er framstilt på en renhårig måte, det vil si uten noen kobling mellom sex og vold, (Med dette mener jeg at voldtektsscenene ikke er gjort opphissende, de dveler ikke ved kvinnekroppen eller fetisjerer kvinnen på annen måte) er dette ikke tilfelle med hevnscenene i lavbudsjettsfilmene. I denne delen av filmene har vi ofte en klar kobling mellom sex og hevn, men som regel har dette en narrativ forklaring. Ofte har vi en meget sexy og forførerisk hevnerske, som av og til (i hvert fall tilsynelatende) forfører mennene før hun tar livet av dem. Dette var som nevnt et element som ble introdusert av Wes Craven i The Last House on the Left, hvor mora til den voldtatte og drepte jenta lokker den ene voldtektsmannen med sex for å få ham i en posisjon hvor hun lettere kan ta livet av ham. Filmen er faktisk en remake av Ingmar Bergmans Jungfrukällan (1959) (som igjen er basert på en gammel svensk folkevise), men det er ingen kobling mellom forføring og hevn i Bergmans film. De hevnende kvinnene forfører mennene for å få dem i situasjoner hvor de lett kan tas av dage, og overgriperne lar seg lokke med så lett som bare det.

I flere av rape-revenge-filmene, og i I Spit on your Grave i særdeleshet, er det menns egen dumhet og stereotype oppfatninger av kvinner som gjør at de er så lette å ta livet av. Sjeldent har man sett så dumme mannfolk på film som i I Spit on your Grave. Drapet på Johnny demonstrerer godt trenden i rape-revenge-filmene med at menn faller for sine egne misogynistiske oppfatninger. Jennifer oppsøker Johnny på bensinstasjonen han eier, og han blir med henne i bilen fordi han tror at hun frivillig er kommet tilbake for mer av det samme som hun er blitt utsatt for tidligere. «I knew you would stick around», som han sier

Arven fra horrorfilmen
Rape-revenge-filmene er altfor få i omfang og ukjente til at man kan kalle dem for en egen genre. Skal man kalle en film for en genrefilm kreves det en bevissthet på tre områder, kritikere/teoretikere, produksjonsapparatet og publikum må alle være tilnærmet enige om at det eksisterer en genre, før vi kan si vi har en ordentlig genre, à la western, action og horror. Dette kravet er ikke oppfylt når det gjelder rape-revenge-filmene. Carol Clover var den første som brukte begrepet rape-revenge på filmene, og ingen av dem har blitt markedsført under den merkelappen. Publikum som ser I Spit on your Grave vil nok heller tenke på den som en «voldsvideo» framfor rape-revenge. Selv om rape-revenge-filmene ikke utgjør en egen genre, mener jeg at de har nok definerende trekk til at vi kan snakke om en subgenre, og da med horrorfilmen som modergenren. Rape-revenge-filmene samler seg i én gruppe utifra at de har lik tematikk og likt handlingsmønster. Det har blitt begått en forbrytelse, og denne skal hevnes, og det er viktig at det er kvinna selv som utfører denne handlingen. Kvinnene i rape-revenge-filmene er tøffe og handlekraftige, de utmerker seg både psykisk og fysisk og vi kan si at kvinnelig selvtilstrekkelighet er et av kjennetegnene til disse filmene. Disse jentene behersker ofte tekniske hjelpemidler og er meget oppfinnsomme: I Ms. 45 (Abel Ferrara, 1981) skyter heltinnen med en Colt treffsikkert fra første kule, og det samme gjør Jennifer i I Spit on your Grave. Jennifer har heller ingen problemer med å rigge opp en komplisert snare for å ta livet av Matthew. Smarte og rasjonelle kvinnelige hovedpersoner finner vi også i en annen subgenre til horrorfilmen, nemlig slasherfilmen hvor den siste overlevende jenta må ty til alle midler og gjerne alle våpen for å berge seg selv. Jeg vil kalle rape-revenge-filmer for formula-filmer, altså en filmtype som ikke er et evigvarende fenomen, men består av filmatiske stereotyper som hevnmotivet og omvendelsesmotivet. Det siste ser vi i filmene ved at jentene går fra stadiet med å være underlagt mannens brutalitet, til selv å ta kontroll og få et både fysisk og psykisk overtak mot slutten av filmen. En formulafilm oppstår gjerne ved at vi får en stor filmsuksess med påfølgende kopier. Trolig var filmer som The Last House on the Left og en mannlig avart av voldtekt/hevn film Deliverance (John Boorman, 1972) med på å inspirere subgenren.

Horrorfilmen blir av mange definert av den reaksjonen den skaper, nemlig frykt, engstelse og spenning og at publikum skvetter. Vi ser at de fleste A- og B-filmene innenfor rape-revenge benytter seg av slike sjokkeffekter. Samtidig er monsteret i horrorfilmen sentralt. Hvis vi generaliserer sterkt kan vi si at alle horrorfilmer har monstre, og at monsteret blir definert som filmens trussel. Jeg følger med dette en meget vid definisjon av horrorgenren. Jeg vil la psykopater, naturlige og framprovoserte naturkatastrofer, prehistoriske skapninger, haier, varulver og voldtektsmenn i rape-revenge-filmene alle gå under definisjonen monster. I rape-revenge filmene vil det altså være voldtektsmannen som er monsteret, og rape-revenge-filmene formidler et univers som er like utrygt som det vi ser i slasherfilmene. Vi vet ikke hvem som er psykotiske seriemordere like lite som vi vet hvem som kan være voldtektsmenn. Slik sett føyer rape-revenge-filmene seg til en moderne type horrorfilmer, hvor universet i bunn og grunn er usikkert. Det finnes ingen man kan stole på, myndighetene svikter og det er til sist ingen andre enn deg selv som kan berge deg fra monsteret. Samtidig er ikke monsteret et vesen eller en gal professor som alle i landsbyen vet de må holde seg unna, han kan være en hvilken som helst mann som man plutselig ikke kan stole på lengre. I I Spit on your Grave og De tiltalte er det ofte menn i fellesskap, og deres machokultur (gjerne influert av en sportsatmosfære), som blir trusselen for kvinnen. Mennene hisser hverandre opp, og begår i fellesskap forbrytelser de kanskje ikke ville ha gjort alene.

Rape-revenge-filmene har ikke bare trekk som kun plasserer den under horrorfilmen, den har også en (kanskje en enda mer luguber) arv fra exploitationfilmen.

Exploitation
Vi kan vanskelig kalle exploitationfilmen for en genre, det er mer et begrep som blir brukt om noe som definitivt ikke er mainstream, eller produkter som langt fra kan sies å representere den «gode smak». Det er heller en vurderingskategori hvor man kan plassere filmer (fra flere genrer) inn under, selv om det kan oppstå små subgenrer som vi vanskelig kan plassere noe annet sted enn innenfor en exploitation-kontekst. Et eksempel er de såkalte «mondo»-filmene. Høydepunktet for exploitationfilmen hadde vi på femti- og sekstitallet, med de såkalte teen exploitation. Dette var filmer som spesifikt rettet seg mot tenåringer, ved at de tok opp temaer som stoffmisbruk, seksualundervisning, prevensjon, fødsler og tenåringsforbrytelser (de såkalte Juvenile Delinquency filmene).

Men etter hvert døde både teen exploitatinfilmen ut og også exploitationfilmen som et overordnet begrep. Et eksempel er sexploitation som etter hvert ble fanget opp av mainstreamfilmen. Hvorfor betale for å se dårlige skuespillere spille sexscener i en film med ekstremt lave produksjonskostnader, når du kan få Marlon Brando til å gjøre det samme i Siste tango i Paris (Bernardo Bertolucci, 1972)? «Gårsdagens sexploitation er dagens mainstream». Exploitationfilmen ble rett og slett for populær, alle ville se det den tilbød, og publikum får bestandig det de vil ha. Men, fra tid til annen kommer en type film som blir så populær at den blir etterfulgt av oppfølgere og kopier, og dermed skaper en egen subgenre, som vi kan plassere innenfor en exploitationtradisjon. Vi får filmtyper som går i sykluser, et trekk ved exploitationfilmen er nettopp at det lages en hel haug med kopier av en filmsuksess, eller et (kontroversielt) tema som vekker oppsikt, som så kan selges lett og effektivt i en avgrenset periode, det vil si så lenge det har nyhetens interesse. I denne forbindelse er det interessant å trekke fram blaxploitationfilmen på 70-tallet.

Blaxploitationbegrepet omfatter den svarte actionfilmen og den svarte horrorfilmen, og vi fikk til og med en kvinnelig avart av den førstnevnte. Framveksten av borgerettighetskampen og Black Pride-bevegelsen på seksti- og syttitallet, viste seg å være en ideell merkelapp og unnskyldning for lavbudsjetts explotitation-produsenter. Exploitationfilmen gikk nemlig ikke av veien for å trekke inn ideologiske bevegelser i sine bestrebelser etter å tjene penger. Dette er et fenomen som vi også ser i rape-revenge-filmene, men istedenfor borgerrettighetskampen er det nå kvinners likestillingskamp som blir «utnyttet».

Carol Clover trekker fram at rape-revenge filmene kan sees på i en exploitationkontekst, og at den ideologiske bevegelsen som her blir utnyttet er (den politiske) feminismen. Hun sier; «Ironisk nok så kan det være den feministiske beretningen om voldtekt på sytti- og åttitallet som både har influert en film som I Spit on your Grave og skapt dens politikk. Redefineringen av voldtekt som en forbrytelse på lik linje med mord, sammen med vidt publiserte vitnesbyrd fra redde og sinte ofre, er ansvarlige for å bygge opp under voldtekt som en forbrytelse som fortjener den graden av straff som disse hevnfortellingene forteller om.»

Som Clover påpeker er faktisk ikke I Spit on your Grave noe annet enn en billedliggjøring av parolene fra syttitallet med «kastrér voldtektssvina!» Hun utelukker heller ikke at det kan være oppmerksomheten rundt ulike kvinners vitnesbyrd om den traumatiske opplevelsen av å bli voldtatt som kan ha bidratt til disse filmene. Et definerende trekk ved exploitationfilmen er at den utnytter en samtidig hendelse som den konstruerer et plott rundt, for å kunne dra nytte av medieoppmerksomheten for denne hendelsen. Samtidig var nok populariteten til filmer som Deliverance og The Last House on the Left med på gjøre produsenter oppmerksomme på hva slags potensiale det lå i en tematikk som voldtekt etterfulgt av meget grafisk hevn. Denne kopieringstendensen er som nevnt før typisk for exploitationfilm.

Positiv kvinneframstilling
Det som først interesserte meg med I Spit on your Grave var dens kvinneframstilling. Det er lite som skiller Jennifer Hills, hovedpersonen i I Spit on your Grave, fra de andre kvinnene i rape-revenge-filmene. Som henne er de sterke, oppfinnsomme og ressurssterke. Modige kvinner som klarer seg gjennom overgrepet og er kapable nok til å ta hevn over voldtektsmennene, er selve kjennetegnet på subgenren. Etter min mening er kvinneframstillingen i I Spit on your Grave positiv, og dette gjelder på flere plan. Hvis vi ser på denne filmen som et enkelttilfelle, ligger min sympati og empati hos Jennifer, og hennes handlinger appellerer til min rettferdighetssans. Ikke fordi jeg mener at alle voldtatte kvinner skal unngå rettsapparatet og heller slakte ned voldtektsmennene sine, men fordi det å kunne sørge for egen oppreisning etter et overgrep er en moralsk fantasi jeg tror de fleste deler. Hvis man ser på I Spit on your Grave som en film som en del av en subgenre, så er det fortsatt positivt for meg å se kvinner som selv tar affære. De er ofre til å begynne med, de søker av og til hjelp hos rettsvesenet, men til syvende og sist skaffer de seg oppreisning på egenhånd. Enten ordner de opp alene og viser innsikt i ulike våpen og andre tekniske apparater, eller de søker sammen i et kvinnelig fellesskap hvor de finner styrke i hverandre og kan dra nytte av den enkeltes kunnskap for å gagne helheten. Hvis vi nå tar ennå et skritt utover, og ser på kvinnene i rape-revenge-filmene som én type kvinneframstilling i forhold til andre amerikanske filmer, ser vi at dette kvinnebildet skiller seg ut fra mer tradisjonelle kvinnebilder fra Hollywood. Dette er også positivt, pluralitet i kvinneframstillingen på film må jo være et mål. Samtidig kan man innvende at kvinnene i rape-revenge-filmene er like, at de er stereotype, en klisjé. Til deres forsvar kan vi si at rape-revenge-filmene er sortert inn i en subgenre som nettopp betyr at de har likhetstrekk som gjør at de kan samles i en gruppe. Likhetstrekk mellom filmer er nettopp det som gjør at vi kan snakke om genrer og som definerer en filmtype som genre. (Det er selvfølgelig individuelle forskjeller både når det gjelder filmene og kvinnene, alle filmene er ikke like.)

Det ligger også en implisitt samfunnskritikk i filmene, det fokuseres hele tiden på hvor svakt en kvinne står rettslig for å få oppreisning etter en voldtekt. Dette har sikkert en like sterk narrativ årsak som et resultat av filmskaperens samfunnsånd, hvis det ikke hadde vært noe grunn til kvinnenes vigilantevirksomhet hadde det heller ikke blitt noen film. Samtidig finnes det vel ikke en feminist som vil påstå at det ikke er vanskelig for voldtatte kvinner å vinne fram i retten, og få fengslet og straffet en voldtektsmann. Tvert i mot legger nyhetsmediene stadig vekt på hvor få voldtektsmenn som faktisk blir dømt, og hvor ydmykende de voldtatte kvinnene opplever rettssaken og alt rundt den. Jeg har nevnt hvordan rape-revenge-filmene utnytter en feministisk politikk, men jeg synes det er viktig å påpeke at man kan ikke utnytte et fenomen eller en ideologi uten samtidig å vise fram dette fenomenet. På samme måte som borgerrettighetskampen ble utnyttet med blaxploitationfilmer, og dermed tross alt ga rom for svarte helter på lerretet, vil rape-revenge-filmene hvis de utnytter en feministisk politikk gi en røst til feminismen. Det slås fast gang på gang i disse filmene at voldtekt er et grusomt, nedverdigende overgrep som fortjener den verste form for gjengjeldelse. Det er en forbrytelse som aldri må «glemmes» eller ignoreres, men tvert imot straffes, om ikke med drap så i hvert fall fengsel. Vi ser også at det er maskuline verdier som hele tiden blir framstilt som negativt, det er menns problemer med å takle sin machokultur som gjør at de blir tatt av dage. I I Spit on your Grave mener jeg at det ikke er noen tvil om at det er mennene, og særlig gruppedynamikken mellom dem, som er monsteret. Gruppedynamikken gjør overgrepene lettere å ta del i for mennene og «fritar» dem for enkeltansvar. Menns fordommer og stereotype oppfatninger av kvinner gjør også at de blir enkle ofre for de kvinnelige hevnerne, ved at de lett lar seg lokke med av løfter om sex, til steder og situasjoner hvor de enkelt kan tas av dage. Slik som Johnny i I Spit on your Grave. Disse filmene kan dermed sees på som en «advarsel» for menn som fortsatt misogynistisk turer fram.

Jeg mener også at vi er vitne til en langt mer aktiv kvinnefigur enn det vi møter i andre amerikanske genrer. Med dette mener jeg selvsagt ikke at vi skal lene oss tilbake og blindt godta enhver form for sentral kvinnelig karakter som en seier for feminismen. Det er ingen grunn til å være blåøyd. Opp igjennom filmhistorien har vi sett nok stereotype og nærmest reaksjonære kvinneframstillinger, og dette er ikke ting som forsvant på åtti- eller nittitallet. Likevel er det min mening at man må prøve å gå til filmen som medium med et noenlunde åpent sinn, både politisk og teoretisk.

Det lages få rene rape-revenge-filmer i dag, og de få som kommer tilhører det jeg tidligere definerte som A-laget, altså rene rettssalsdrama. Sannsynligvis skyldes dette flere ting, men det kan tenkes at kvinner kan få lov til å være både aktive og voldelige i dag, uten at de må ha vært utsatt for et så forferdelig overgrep som voldtekt. I filmer som The Long Kiss Goodnight (Renny Harlin, 1996), Bound (The Wachowski Brothers, 1996), Hardware (Richard Stanley, 1990), og The Last Seduction (John Dahl, 1994) får kvinnen være aktiv, kontrollerende og ekstremt rasjonell, uten at hun har blitt utsatt for voldtekt. Om disse filmene kan sees på som en seier for kvinnefrigjøringen, er det for tidlig å uttale seg sikkert om, men jeg er i hvert fall ikke enig i at de skal være til skade for en feministisk politikk. Tvert i mot vil jeg ønske aggressive og ikke minst rasjonelle kvinner velkommen på lerretet, på samme måte som jeg vil ønske meg andre kvinneskikkelser som bryter med det tradisjonelle mønsteret vi ser i det meste annet av vestlig film.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon