Groovy fascisme: Filmmusikk som bærer av ideologisk retorikk, eksemplifisert i Dirty Harry

Filmen Dirty Harry med Clint Eastwood i hovedrollen ble en stor suksess da den kom ut i 1971, men den er antagligvis like beryktet som den er berømt. Av mange filmkritikere og -vitere har den blitt avfeid som fascistoid underholdning, mens andre igjen omfavner filmens nyskapende dramaturgiske og cineastiske grep. I løpet av 90-tallet fik filmen (som så mye annet fra 70-tallet) en liten renessanse, dog ispedd 90-tallets karakteristiske ironiske distanse.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2003 Bestill nummeret



Relatert

«Filmmusikk er en intuitiv prosess mer enn en logisk». Intervju med Kaada

Z #2 2003: Musikeren og komponisten John Erik Kaada, eller bare Kaada, har i løpet av det siste året blitt [...] | kun utdrag

Audiovisuell kommunikasjon – et filmmusikalsk uttrykk

Z #2 2003: Artikkelforfatteren skisserer utviklingen av teorien omkring musikk som språk og viser hvordan [...] | kun utdrag

Låten som reddet verden

Z #1 2015: «God Gave Rock’n Roll to You» av KISS i Bill & Teds Bogus Journey (Pete Hewitt, 1991 | kun utdrag


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

«Vegg-til-vegg» nyheter. CNN – fra seierherre til taper i Gulfkrigen

Z #2 1991: Fjernsynets nyhetsformidlere har lett for å se sine egne bilder og kommentarer som en objektiv [...] | kun utdrag

Nysgjerrighet og ydmykhet

Z #2 2016: Helt sentralt i min «metode» er at arkene skal være så blanke som mulig når jeg begir meg inn i en film. Jeg følger overhodet ikke med på de bransjemessige aspektene ved film, ser aldri trailere og diskuterer ikke kommende filmer med andre, som stort sett vet jeg ikke er interessert så de holder munn. Nysgjerrigheten etter å utforske jomfruelig terreng blir dermed en av de mest markante drivkreftene. | kun utdrag

I et speil, under et glasstak – Speilmotivet i Candyman

Z #1 2016: Skrekkfilmen har alltid vært fruktbar mark for politiske budskap. I Bernard Rose’ skrekkfilm Candyman (1992) er det politiske innholdet høyst intendert.