Groovy fascisme: Filmmusikk som bærer av ideologisk retorikk, eksemplifisert i Dirty Harry

Filmen Dirty Harry med Clint Eastwood i hovedrollen ble en stor suksess da den kom ut i 1971, men den er antagligvis like beryktet som den er berømt. Av mange filmkritikere og -vitere har den blitt avfeid som fascistoid underholdning, mens andre igjen omfavner filmens nyskapende dramaturgiske og cineastiske grep. I løpet av 90-tallet fik filmen (som så mye annet fra 70-tallet) en liten renessanse, dog ispedd 90-tallets karakteristiske ironiske distanse.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2003 Bestill nummeret

Tweet