Groovy fascisme: Filmmusikk som bærer av ideologisk retorikk, eksemplifisert i Dirty Harry

Filmen Dirty Harry med Clint Eastwood i hovedrollen ble en stor suksess da den kom ut i 1971, men den er antagligvis like beryktet som den er berømt. Av mange filmkritikere og -vitere har den blitt avfeid som fascistoid underholdning, mens andre igjen omfavner filmens nyskapende dramaturgiske og cineastiske grep. I løpet av 90-tallet fik filmen (som så mye annet fra 70-tallet) en liten renessanse, dog ispedd 90-tallets karakteristiske ironiske distanse.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2003 Bestill nummeret



Relatert

«Filmmusikk er en intuitiv prosess mer enn en logisk». Intervju med Kaada

Z #2 2003: Musikeren og komponisten John Erik Kaada, eller bare Kaada, har i løpet av det siste året blitt [...] | kun utdrag

Audiovisuell kommunikasjon – et filmmusikalsk uttrykk

Z #2 2003: Artikkelforfatteren skisserer utviklingen av teorien omkring musikk som språk og viser hvordan [...] | kun utdrag

Låten som reddet verden

Z #1 2015: «God Gave Rock’n Roll to You» av KISS i Bill & Teds Bogus Journey (Pete Hewitt, 1991 | kun utdrag


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Reisefilm i Norge

Z #3 2000: Om den gjenstridige vy-estetikken. | kun utdrag

Militært pølsevev på film

Z #4 1999: En faglig analyse. | kun utdrag

Pulverisert av lyset – om Egil Haraldsens filmplakater

Z #2 2002: Det måtte begynne med et spørsmål. "Men hva er egentlig en filmplakat?" | kun utdrag