Tyrannen

Regi: Eirik Svensson | Manus: Kristin Jess Rodin | Med: Kristin Jess Rodin | Prod: Gary Cranner 2024 | 15 min.

Regissør Eirik Svensson har etter hvert blitt en veteran i film og tv-sammenheng (Natt til 17., Unge lovende), men her returnerer han til kortfilmformatet med en fabel inndelt i flere fiksjonslag.

Vi befinner oss i et imaginært, barokk landskap der en kvinne – en slags Marie Antoinette-figur med islett av nåværende despoter som Trump og Putin – har drept alle mennesker i landet og lever ensomt i sitt slott, som var hun Charles Foster Kane. Svensson innkapsler omgivelsene i blåkjølige fargetoner, dis og spektakulær bruk av store, tomme rom. Han konstruerer også et mer internt mentalrom i kosmos-aktig innsvøping, hvorfra kvinnen forteller oss sine innerste tanker. Arkaisk produksjonsdesign møter moderne innslag som mobiltelefoner, helikoptre og nudelpakker, som gir det hele et tidsubestemt uttrykk.

Men så tar filmen en uventet dreining: Kvinnen befinner seg plutselig i et moderne talk show og forteller om en filmmanus-idé hun har, som så iscenesettes for oss – en slags dekonstruksjon av velkjente troper i den romantiske filmsjangeren. De ulike fiksjonslagene brettes ovenpå hverandre. Det er tydelig at Svensson har tenkt en speiling av lagene; at det hele skal fremstå som en subjektiv, mental terapitime omkring kjærlighet og avslag («hvis alle mennesker i verden var døde, ville du velge meg?»)

Grepet fungerer kun delvis, ettersom den fjerner seg for mye fra den lovende begynnelsen, og får et flatere uttrykk. Den finner heller ikke helt sin tone mellom humor og alvor. Filmen blir litt for heterogen for sitt eget beste. Svensson er en såpass stødig filmskaper at man gjerne skulle sett ham utdype de visuelle idéene i første akt mer. Allikevel er Tyrannenen av de mest oppfinnsomme og visuelt slående filmene på årets program, og mottok også Timeglassprisen under festivalen.

Thor Joachim Haga