Den siste filmkritiker?
Z #1 2024: Om å være kritiker i en tid hvor filmanmeldelsene er i ferd med å miste sin relevans.
Z Blogg
_
TÁR: Fra konsertsalen og ned i mørket
Blogg: Lydia Tár er så intelligent, kultivert og karismatisk at det er lett å la seg forføre. Zs anmeldere Marte Stapnes og Chloé Faulkner diskuterer mytemaskinen TÁR.
_
Hva norsk film kan lære av en av årets beste kinofilmer
Blogg: Kinofilmen Waves har mye å lære norske filmskapere om mangfold. Ikke fordi den gir noen oppskrift, men fordi den framstiller svarte amerikanere med så stor selvfølgelighet.
_
Slik aksepterer man andre spillereger
Z #4 2004: - refleksjoner runde etisk kritikk av fiksjonsfilm
_
Z-enquete. Filmkritikernes favorittpar.
Z #2 2019: Filmkritikere får ofte kritikk for å unngå å behandle musikken i filmene de omtaler. Men da vi spurte et lite utvalg norske filmkritikere om deres favoritter innen regissør/komponist-samarbeid, skortet det verken på kunnskap eller forslag. Spørsmålet var, som for komponistene: «Kan du nevne ett eller flere par i filmmusikk-historien som du setter spesielt høyt?»
_
Les alt, se alt, vær subjektiv
Z #2 2016: Rett som det er beskyldes filmkritikken i aviser og etermedier for å være «et handlingsreferat, ispedd subjektive evalueringer …». Det skjedde senest i forordet til den interessante Montages-boka Analysen – norsk film 2015. Om jeg lykkes i å skrive noe interessant om film i stedet for bare å gi en overflatisk forbrukerveiledning, får mine lesere bedømme. Men ambisjonen min er ukentlig å bidra til å pirre deres nysgjerrighet og utvide deres filmsmak.
_
Kjære regissør, her er et brev fra din filmkritiker!
Z #2 2016: Vår anmelder ble så revet med i sin begeistring for Hisham Zamans Brev til kongen at anmeldelsen ble … vel, nok et brev til kongen.
_
… men det er bare min mening.
Z #2 2016: Filmkritikere representerer aldri et publikum. Vi bør skrive deretter.
_
Mani. Filmfest
Z #2 2016: «There is no method but to be very intelligent,» sa T. S. Eliot om kritikken. Utgangspunktet for oss kritikarar er altså ikkje det beste. Likevel skriv vi våre tekstar, driven av kjærleik, nysgjerrigheit og vage ambisjonar. Og innimellom rettar vi søkelyset mot vår eigen mangelfulle praksis.
_
Sex, hat og hevn. Gaspar Noes Irreversibel
Z #2 2016: Noen ganger er man sikrere på at man har sett noe grusomt enn på at man har sett noe viktig, selv om Irreversibel bærer alle kjennetegn på en moderne kunstnerisk begivenhet: Sjokk, ubehag og eksplisitt vold.
_
Filmen som beveger
Z #2 2016: Levende bilder gir tolkningsrom som går ut over det verbales umiddelbare grenser. Å være filmkritiker er å finne de ordene som best beskriver øyeblikket.
_
Det søte liv – Paolo Sorrentinos Den store skjønnheten
Z #2 2016: Denne skjønnheten må man bare hengi seg til, helt uten forventninger om å bli fortalt en tradisjonell historie.
_
Nysgjerrighet og ydmykhet
Z #2 2016: Helt sentralt i min «metode» er at arkene skal være så blanke som mulig når jeg begir meg inn i en film. Jeg følger overhodet ikke med på de bransjemessige aspektene ved film, ser aldri trailere og diskuterer ikke kommende filmer med andre, som stort sett vet jeg ikke er interessert så de holder munn. Nysgjerrigheten etter å utforske jomfruelig terreng blir dermed en av de mest markante drivkreftene.
_
Mørkets mann i radio
Z #2 2016: Jeg er opptatt av hva filmer formidler. Jeg er opptatt av hvordan film påvirker. Jeg er opptatt av hensikten med en film, og om den oppfylles. Jeg er mer opptatt av hva mennesker gjør i og med film, enn hva maskiner får til.
_
I følelsenes vold
Z #2 2016: Det tok et par år før jeg ble klar over hvor følelsesridd mitt forhold til film var.
_
Rytmesans
Z #2 2016: Jeg får brekninger når jeg leser bastardtekster som sauser sammen anmeldelse, analyse, omtale, kronikk og Gud vet hvilke andre genre folk finner på å slenge inn i miksen. Ingen navn skal nevnes, men særlig enkelte skribenter med nerdete, tungt humaniorabefengt bakrunn og/eller kommer fra filmbroilermiljøer, som skriver for noen av mediene som liksom skal være fokuspunktet innen filmkritikk, synder stort.
_
Anmeldertanker
Z #2 2016: Før jeg forteller om min arbeidsmetode, eller mangel på sådan, må jeg nevne at jeg ikke først og fremst er filmanmelder. Jeg skriver bøker og film- og tv-manus, og gjerne i et omfang som gjør det vanskelig å kombinere med anmeldervirksomhet, men jeg er så glad i å gå på kino på dagtid at jeg fortsatt gleder meg som et barn før hver film. Jeg klarte med andre ord ikke å si nei da Aftenposten for kanskje syv år siden spurte om jeg ville anmelde film for dem.
_
I dødsfabrikken
Z #2 2016: Er deg mogleg å gjera ei sømeleg handling i ei umenneskelig verd?
_
Å sjå filmen i si samtid
Z #2 2016: For meg er film i første rekkje meiningsutsegner om verda – anten utsegnene er intenderte eller ikkje.
_
Dødsdans i slow motion: Asif Kapadias Amy
Z #2 2016: Asif Kapadias dokumentar om jazzsangerinnen Amy Winehouse er en dødsdans i slow motion.
_
