Kvinner som ser
Z #4 2017: Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film.
Z #4 2017: Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film.
_
Blogg: Den nye AbFab-filmen er nok ikke verdens beste. eller mest helhetlige, komedie. Men Zs blogger har ikke humret – eller flirt - så mye på kino på lenge … Vi trenger flere slike - helt feil! - kvinneforbilder.
_
Blogg: TV-serien Game of Thrones satt nylig rekord i antall Emmy-priser og medieforskere følger ivrig med på suksessen. I boka Women of Ice and Fire presenterer den norske medieforskeren Anne Gjelsvik og danske Rikke Schubart ulike essays som diskuterer George R.R. Martins fantasy-univers A Song of Ice and Fire, også kjent som Game of Thrones, i et feministisk perspektiv.
_
Blogg: I 1990 kastet den legendariske dokumentarfilmen Paris is Burning lys over den afroamerikanske skeive undergrunns-kulturen i New York. 25 år senere er denne scenen igjen aktuell i en ny dokumentarfilm: Kiki.
_
Blogg: «Fifty Shades of Grey» er en ganske dårlig film og samtidig en veldig interessant film, skriver Z-s landsforviste blogger som har vært på supermarkedkino i Ottawa. I Ottawa trenger man bil for å kunne gå på kino. I hvert fall dersom man ikke vil bruke timevis for å komme seg dit. Med kun et par unntak ligger alle kinoene langt utenfor bykjernen.
_
Blogg: Kultregissøren Alejandro Jodorowsky hevder han oppdaget feminismen under innspillingen av The Holy Mountain. Vår Z-blogger er ikke like overbevist om akkurat dette.
_
Z #2 2013: «Jeg blir svett når noen blir kalt kvinnelig regissør eller kvinnelig fotograf, eller en film skal kalles kvinnefilm. At det skal være fokus på hvor mange kvinner det er foran eller bak kamera. Og at jeg, siden jeg altså er kvinne, helst skal ha kvinnelige forbilder. Kanskje spesielt fordi jeg har laget den filmen jeg har; en slags stillferdig feministfilm om en 15 år gammel jentes seksuelle oppåkning i den innestengte vestlandsbygda Skoddeheimen.»
_
Blogg: Barnesoldater er et tøft tema å forholde seg til, og kunne fort blitt for vondt å se på film. Kim Nguyens Oscar-nominerte Rebell er blitt en humanistisk og sterk magisk-realistisk fortelling som heldigvis ikke går over streken i å skildre disse uhyrlighetene. I et ikke-spesifisert og borgekrigsrammet land i Afrika kidnappes 12 år gamle Komona […]
_
Blogg: Den norske kortfilmfestivalen ser ikke ut til å avstedkomme de helt store overskriftene i norske riksmedier i år og de lokale var mest opptatt av den filminteresserte kronprinsens nærvær under festivalåpningen. For meg er indisk kvinnesak og film om de norske kokainsmuglerne i Bolivia mest interessant så langt.
_
Z #1 2012: 50 Cents video Candy Shop er spekket med godbiter for både øyet og øret, men fra et feministperspektiv er smaken ganske besk.
_
Z #4 2008: av Dag Johan Haugerud
Mens man tidligere bare så homser og lesber i filmer som handlet om homofili, inngår de nå som en naturlig del av det hollywoodske heterosamfunnet. Siden filmen står i et gjensidig avhengighetsforhold til markedet, har også markedets krav om forenkling rammet filmen.
Spørsmålet er hvordan denne forenklingen har rammet den homofile mannen? Hvordan ser han ut i en redefinert, hetero-tilpasset utgave. Og hva er årsaken til at han har blitt som han har blitt?
_
Z #1 2008: Margreth Olins film Kroppen min vakte oppsikt og begeistring da den kom i 2002. Filmen er ikke blitt mindre utfordrende og aktuell i årene som har gått siden premieren.
_
Z #2 2007: Noen ganger – særlig når hodet er støffet fullt av alt for mye som har samlet seg i løpet av en lang dag - siger jeg ned foran fjernsynet og kutter ut all tankevirksomhet. Jeg rigger meg til i sofaen og har bare lyst til å se de mest spekulative og lettfordøyelige programmene. Særlig er jeg begeistret for TVNorges uhyrlige dokumenterer av slett håndverk og med uhyggelige tema. Men så er det disse reklamefilmene jeg får med på kjøpet, da …
_
Z #2 2007: Dette nummeret av Z er viet forestillinger om det feminine og det maskuline. Hvilke fortellinger: klisjeer og stereoptyper om kjønnsidentitet får vi med på kjøpet når vi fascineres av en filmfortelling? Ansvarlig redaktør: Ingrid Rommetveit
_
Z #2 2007: I forbindelsen med premieren på Eva Dahrs film Mars og Venus og den siste bølgen av film med overveiende mannlige ledende roller; Reprise, Uro, Sønner og Izzat, har kvinneroller i norsk film igjen blitt diskutert i media. Nok en gang kritiseres det at kvinner er få, perifere og stereotype i filmene. Det er på tide å fristille kjønnsrollene på film, konkluderer artikkelforfatteren.
_
Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.
_
Z #4 1988: Artikkelforfatteren diskuterer begrepet «kvinnefilm». Hun finner kvinners filmer så forskjelligartede at begrepet i hvert fall må brukes som flertallsform for å gi mening. Videre peker hun på svakheter i dagens filmkritikk som ikke yder rettferdighet til alle typer film, spesielt ikke kvinners filmer. Filmanmelderne må legge mer vekt på samspillet mellom regissør og tilskuer. Ikke […]
_
Z #2 1986: Hustruer ti år etter er Anja Breiens oppfølger av filmen Hustruer fra 1975. Til tross for mange ytre likheter er filmene svært forskjellige. Denne artikkelen tar for seg noen forskjeller i dramaturgi og billedbruk. Samtidig antydes det at Hustruer ti år etter ikke lenger ser kvinnenes problemer isolert, men som en del av et problemkompleks […]
_
Z #3 1984: Filmen har gjennom hele sin historie vært et sterkt mannsdominert medium, og de rådende normer for filmproduksjon bærer på mange måter preg av dette. På denne bakgrunn har det oppstått en tradisjonell filmestetikk som uttrykker kjønnsrolleoppfatninger som i mange filmers selvforståelse framstår som «naturlige», men som det må være en av filmkritikkens oppgaver å avdekke […]
_
Z #1 1983: «Om ikke kvinnene ennu skrev efter de mønster som er satt opp av menn, ville vi kanskje vite mer» – Aksel Sandemose. Er det dette som skjer gjennom den kvinnelige filmdramaturgien – katastesien – som livlig har blitt debattert av kvinnelige filmarbeidere det siste år – har kvinnen funnet en uttrykksform som er ærlig og […]
_