Pappas Poppy

Regi: Johanne Wilbrink | Manus: Johanne Wilbrink, Emily Nerland |Med: Johanne Wilbrink| Prod: Johanne Wilbrink 2023  | 7 min.

Johanne har alltid vært perfeksjonist. Hun danser for seg selv, men barberer leggene fordi andre skal se på dem. Johanne liker ikke rosa eller romantiske komedier, men gråter likevel en tåre og lengter etter romantikk. Johanne liker porno, men hater at det finnes. Johanne er ofte sint på seg selv.

I 2022 hadde Johanne Wilbrink den observasjonelle Baren som holder meg våken i dokumentarprogrammet. Den filmen var preget av en distansert observasjonell stil, og selv om innholdet var hverdagslig, ble motivet holdt på avstand. I sin nye film går Wilbrink helt motsatt vei. Pappas Poppy er en personlig, direkte, åpenhjertig og modig kortdokumentar som på en effektiv måte får fram den vanskelige balansegangen det er å være ung kvinne i Norge i dag. På den ene siden skal man være «pen pike» og på den andre siden «seg selv», både «Pappas Poppy» og en moderne frigjort kvinne. Denne kontrastfylte motsetningen drives framover i filmen av Johannes kommentatorstemme som veksler mellom små bekjennelser og brutale utrop som «jævla fitte». Tydeligere kan ikke krysspress illustreres, og det aller verste er et krysspress som er internalisert og som har blitt en del av Johannes personlighet.

Johanne Wilbrinks film er tilsynelatende en montasje av helt hverdagslige mobilkamera-videoer. Hun er på fest, men danser også alene for seg selv på hybelen. Hun filmer andre, men også seg selv. Bildene forankrer presentasjonen av Johanne i et vanlig norsk ungdomsliv, som gjør filmen til noe mer enn bare et selvportrett eller en bekjennelse. Denne kontrasten mellom nesten banale bilder og en kommentatorstemme som stadig skaper nye personlige kontraster i et kvinneliv, er effektiv og slående.

Men av og til åpner også gapet mellom det sosiale og det eksistensielle opp for usikkerhet og spørsmål. Hva er det med Johannes forhold til sin far, egentlig? Det er han som har gitt henne kallenavnet «poppy», som betyr dukke. Det er han som har skapt et bilde av Johanne som hun både vil leve opp til og samtidig gjøre opprør mot. I Wilbrinks film blir den fraværende faren et interessant nærvær som hjelper oss til å se hvilke spenninger og kontraster som livet hennes domineres av. Pappas Poppy er tilsynelatende enkel, men likevel kanskje mer komplisert enn det filmen kan gi inntrykk av. Det er et spennende selvportrett, men samtidig også noe mer.

Gunnar Iversen

Tweet