Lumbago

Regi, manus: Bendik Kaltenborn | Med: Nils Vogt, Raymond Teigen Hauger, Thea Lambrechts Vaulen, Harald Thaulow, Arnt Egil Andreassen, Grete Kvåli, Bjørn Müller | Prod: Lars Thomas Skare, Bendik Kaltenborn 2024 | 26 min.

Noen filmskapere lager solide, fine kortfilmer med snert og snei. Andre – auteurer – har en så tydelig visjon, stil og stemme at etter å ha sett kortfilmen deres, blir jeg gående i dagevis og lure på om jeg har blitt til en av karakterene i filmen, og om vi nå lever i en verden der Bendik Kaltenborn har regien på oss alle sammen.

Illustrasjonskunstner Kaltenborn har vært på trykk i The New Yorker, The New York Times og som platecoverkunst hos Todd Terje. Han har laget kortfilmen Liker Stilen (2020) – som også er navnet på en av tegneserieutgivelsene hans. I 2023 kom han med den kritikerroste tegneserieutgivelsen Sykt nais.

Lumbago starter også med den distinkte streken hans. Vi hører voice-overen (i form av stemmen til Nils Vogt), i gang med å fortelle en historie. Samtidig ser vi ordene han sier danse over skjermen, før animasjonen går over til å vise oss en langhåret person som hopper opp og ned.

Etter hvert får vi se en ekte langhåret dame som følelsesløst hopper i sakte film på en trampoline. På lydsiden får vi mørk, synthaktig, dramatisk musikk – det er nesten som å høre et romskip åpenbare seg, særlig når det tillegges futuristiske triller på toppen. Brått er vi over til den vanlige lyden fra en frodig hage og knirkingen av trampolinefjær. Nå går tida i normalt tempo, mens damen hopper og hopper, og begynner å mumle fraser som minner mistenkelig mye om pappahumor.

Kaltenborn veksler mellom filmatisk intense øyeblikk og forunderlige karakterer som blir stadig mer forrykte. Kamera tar oss for eksempel sakte, sakte mot et stort stuevindu, der noen iakttar trampolinehoppingen. Musikken forteller oss at det er noe uhyggelig ved tablået. Når det klippes til den andre sida av vinduet, ser vi tre underlige herrer som står i stua og kikker ut. Nils Vogt sin karakter river kontant ned den dramatiske oppbyggingen ved å spørre «Hva faen er det de dåsehuene driver med der ute?».

Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva som gjør noe umiskjennelig kaltenbornsk. Er det utseende til karakterene? De er ofte oversminket, overpyntet, over-røde i ansiktet, eller går i klær som ikke helt passer dem, som gir en herlig tegneseriete silhuett. Er det vokabularet deres? De forrykte repetisjonene som går fra underlige til hysteriske? Både på film og i tegneserier er dialogen hans original og veldig, veldig morsom.

Eller kommer den Kaltenborn-esque kvaliteten fra de vanvittige karakterene, som alltid er deilig konkrete, med forunderlige mål? For Lumbago sin del har vi far i huset, som er besatt av å fortelle en dårlig vits om tre snekkere, selv om tilhørerne hans er svette, utilpasse, og mest har lyst til å forsyne seg av godteriet på bordet. (Kan jeg ta en til?) Mor forsøker å komme seg på kusma-kongress for å slippe unna fars historier. Den voksne datteren klarer ikke slutte å hoppe på trampoline, hun har gått seg fast i de slitte frasene i farens dårlige historiefortelling. Og den sykt solbrente, voksne sønnen med solbrilleskille, kommer krabbende ut fra en hekk for å få stoppet farens evinnelige gjentakelser.

Dette er nok en film man enten blir helt bergtatt av, eller vil miste tålmodigheten med. De surrealistiske karakterene blir stadig sprøere, mens Kaltenborn tar maksimen «hva er hemmeligheten ved komedie? Repetisjon» til sitt aller ytterste.

Marte Stapnes