Kunsten er død

Regi: Ivar Aase | Manus: Tarjei Sandvik Moe | Med: Kjersti Tveterås | Prod: Øyvind Lierhagen Eriksen, 2023 | 15 min.

Som Ivar Aase-fan følger jeg alltid med på hans kortfilmprosjekter, fra den glimrende Bevisbyrden (2021) til den mye omtalte trilogien som startet med Transaksjoner (2021), fortsatte med Gullstol-vinneren Komplikasjoner (2023) og endte med Reservasjoner (2024) – sistnevnte ikke en del av årets program i Grimstad, men kanskje neste år?

Kunsten er død er derimot et litt aparte prosjekt fra Aase, en forsøksvis satire over kunst og krenkelseskultur. En tilsynelatende død kvinne ligger på bakken i en parkskråning – innrammet som i et slags performance-stunt; en kommentar omkring hennes makt over egen kropp, selv i døden. Ulike aktører fra allmennheten – vanlige tilskuere, familie, journalister, ordensetater – bivåner og kommenterer fenomenet på merksnodig vis.

Selve satire- eller humoraspektet fungerer kanskje ikke helt optimalt – det er noe konstruert og selvbevisst over dialog og fremføringer som undergraver mye av filmens effekt (forsterket av en hakkete klipperytme som skal gjøre det hele mer underlig, i god godarsk ånd). Effekten av det merkelige krever alltid et spillerom, en kontrast til det normale, som forsterker satirens poeng.

Aase har kanskje ment at filmens stil skal speile kunstprosjektets absurditet, litt som hos Itonje Søimer Guttormsens ubehagelighetskammer Gritt (2021), men dit kommer han ikke helt. Da lykkes han egentlig bedre i rammefortellingen – skutt i nydelig svart/hvitt – som tilfører filmen et sårt tiltrengt hjerte (eller «normalt» spillerom). I denne kontrasten kommer hans styrke som filmskaper virkelig frem.

Thor Joachim Haga