Regi, manus: Liv Joelle Barbosa Blad | Med: Anna Drakopoulou Sverrisdóttir, Iris Drakopoulou Sverrisdóttir, Jan Gunnar Røise, Carmen Gloria Perez | Prod: Louise Beyer, Jonas Bruun 2025 | 20 min

Stringtruse på stringtruse tres nedover beina, med merkelappene på. I brusbegeret fra McDonalds skjuler det seg sminke, med alarmen på. Nora (Anna Drakopoulou Sverrisdóttir) føres ut av kjøpesenteret av far (Jan Gunnar Røise), som påpeker alvoret i situasjonen – han måtte tross alt stå over et møte med Mette Konow Lund for å redde henne ut av dette! Hjemme er mor (Carmen Gloria Perez) fra seg, og snart viser det seg at også lillesøster Amalie (Iris Drakopoulou Sverrisdottir) har vært delaktig i naskinga som har pågått et helt år.

Stakkars meg er en høyst vital, vittig og intellektuell lek med verdier og et friskt klasseperspektiv. Liv Joelle Barbosa Blad har skrevet og regissert kortfilmen som stakk av med årets Terje Vigen-pris under kortfilmfestivalen, sidelangs en ny og velfortjent Amanda-nominasjon siden hun vant med Min søster i 2017.

Humor, varme og kverulant ordkrig balanseres i portrettet av en kunstnerfamilie som møter motstand fra omverden og hverandre. De har bosatt seg i en lukrativ bydel uten å ha økonomien til å leve ut livsstilen som følger med, noe som vekker en følelse av økonomisk utenforskap og forlegenhet hos døtrene. Oppdragelsen ivaretar riktignok høy kulturell kapital, og leieleiligheten er rik på litteratur og referanser.

Tyveriene trigger en verdikamp rundt oppdragelse, eller «omsorgssvikt», som eldstedatter kaller det – og hva som egentlig betyr noe her i livet. Dialogen er velskrevet, bugnende over av kvikke og treffsikre kommentarer. Det er flott kjemi og dynamikk mellom skuespillerne, og de unge søsterkarakterene gis stor mestringsevne – i kontrast til Røises (virkelighets-)fjerne kulturidealist av en far, som treffer hardt og godt i sin stereotypi.

Filmklipper Odin Norum Kvistad leverer en leken klipp, full av montasjer og kryssklipping, ledsaget av taktfulle trommer. Såre mangler avsløres i det ellers så lune, eklektiske hjemmet, som sammentapede møbler – og filmens fargerike anslag vekker assosiasjoner til The Bling Ring (2013) av Sofia Coppola.

Barbosa Blad viser oss at ikke all rikdom kan måles i kroner og øre, og noen ganger eier vi mer enn vi tror. Selv om familien har piggene ute, glimter de alle til med sårbarhet og genuinitet, og Stakkars meg berører alt fra livsvalg og aksept til identitet og samhold – på godt og vondt. Familie er kompliserte greier, men vi ville ikke vært den forunt – tørre Kierkegaard-vitser til tross!

Kristine Tingvik Aas