Regi: Nicolai Lund | Manus: Sondre H. Johansen | Med: Julie Aspholm Skogen, Thomas Jensen Takyi | Prod: Karoline H. Gjølgali, Sondre H. Johansen 2024 | 14 min.
Det er først når du har sett noen forsøke å bruke en printer, at du virkelig vet hvem de er. Og det er først når du har forsøkt å bære noe tungt sammen med noen, at du vet om dere virkelig passer sammen.
I Sofa møter vi en litt trist, tankefull ung kvinne sittende på en beige sofa, utenfor et hus i et boligstrøk. Celine og Joakim er et ungt par som trenger en sofa, og som gutten sier: Det er ikke så farlig med den flekken. Nå gjenstår det bare å bære sofaen hjem.
Dette er en kortfilm med et visuelt veldig godt premiss. Å bære en stor sofa over lang avstand, gir et kobbel av morsomme innstillinger og god komikk. Sofaen må manøvreres gjennom gatene i utkanten av Trondheim, ofte med praktfull utsikt. Sofaen må lirkes gjennom steder der den egentlig ikke får plass (Pivot!), og den må bukseres gjennom skogen på det kjæresten insisterer på «er en snarvei».
En lett gitarklimpring i valsetakt ligger på lydsporet, med assosiativt kort vei til både Curb your enthusiasm-aktig slapstickmusikk når de knoter og strever, og mer melankolsk stemning når det etter hvert blir tydelig at det kanskje ikke bare er frakt av møbler som tynger Celine.
Det er en krevende øvelse å bringe oss tilskuere så tett på et parforhold at vi i løpet av 14 minutter rekker å bli med dem inn i eskalerende sterke følelser. Sofa er fint skutt og klippet, med god variasjon mellom de store oversiktsbildene, de komiske innstillingene som understreker den keitete sofasituasjonen, og bildene som lar oss komme tettere på paret og de ulmende problemene de bærer på.
Den mislykkede kommunikasjonen rundt bæringen av sofaen blir et fint bilde på parforholdet deres, selv om kanskje både paret og publikum ikke rekker å bli helt kloke på hva det faktisk er som gjør Celines ansikt mer og mer tvilende og lei seg. Men det vet man jo ikke alltid selv heller. Man kjenner bare etter en stund at dette blir for tungt å bære.
Marte Stapnes