Regi, manus og prod: Sabina Jacobsson | Med: Grethe Anine Gjøs, Valentina Alexeeva, Lasse Røed, Frida Homlung, Mikael Ulrichsen, Mathilde Jakobsen Skarpsno, Jawad Aziz 2025 | 10 min

In medias res. En voksen kvinne løper ut av huset. Kamera følger henne panisk gjennom hager, busker og videre ut på gata. Hun peser, faller og fortsetter nedover langs veien – på rømmen, som et vilt dyr. Bildet går like raskt i svart som det startet, og tittelsekvensen følger: Pust inn, pust ut. Regissør Sabina Jacobsson har laget en kortfilm med episodisk struktur, hvor vi får scene på scene med nye karakterer og scenarioer, som ikke har annet til felles enn den uhyggelige følelsen de skaper. Avslutningsvis får vi også vite at samtlige utdrag er basert på virkelige hendelser.

Pust inn, pust ut kan minne om en slags filmatisk novellesamling à la Roald Dahls svarte bok, en sjangerøvelse eller miniatyrvariant av antologier som The Twilight Zone. I en av scenene sitter en ung kvinne sammenkrøket på kjøkkengulvet, mens SMS-ene tikker inn: «Jeg håper du er våt og klar …» Hun klamrer seg til et balltre og vi får vite at noen har opprettet en falsk konto i hennes navn, hvor hun skal ha invitert menn hjem for å realisere seksuelle fantasier om å bli voldtatt.

I flere av scenene introduseres vi for mennesker som mister kontroll over situasjonen de befinner seg i. For eksempel gir Jacobsson oss en annen hendelse hvor en ung mann får kortet sitt avvist hos slakteren – og på telefon med banken blir han fortalt at kontoen er sperret fordi han er blitt erklært død.

Fraværet av kontekst og oppfølging etterlater en nysgjerrighet, og det er fascinerende hvordan uro kan trigges bare i anslaget med den løpende kvinnen alene. Hva har skjedd? Hvem løper hun fra? Hvor skal hun? Premissene er gode, noen mer overbevisende enn andre, og formen i seg selv er interessant. Alle scenarioene er omsvøpt i ellers innbydende omgivelser – kvinnene er ikledd blomstrete kjoler, noen gjemmer seg blant fargerike tekstiler i en klesbutikk, det er alltid dagslys ute og varme lyskilder inne. De kontrastfylte omgivelsene viser hvor brått de uhyggelige hendelsene skjer i en ellers alminnelig hverdag.

Kameraføringen i vignettene, som holdes adskilt ved hjelp av enkle blackouts, er håndholdt og røft. Fotograf Mathias Ingvoldstad løper virkningsfullt etter karakterene, og studerer de redde fjesene deres nært på.  Det faktum at alle scenarioene har sannhet i seg, setter dessuten en tankevekkende støkk i en mot slutten av det hele – for flere av situasjonene er ordentlig ubehagelige.

Kristine Tingvik Aas