Regi, manus, produksjon: Tuva Kathinka Dorothea Owren Hennum 2025 ǀ 3 min

Regissør Tuva Hennum hadde i 2024 en annen kortdokumentar i Grimstad, Et fattigere liv, som tematiserer blant annet hennes forhold til sin far. En minidokumentar om sorg spinner videre på denne tråden.

Foreldres ubetingede kjærlighet skal være grunnfjellet i livet, og dokumentaren tematiserer Hennums jakt på sin fars oppmerksomhet og hengivenhet hvor hun gir farsskikkelsen en gudeparallell. Hun bærer sin sorg over å ha mistet farens kjærlighet åpent for alle, konkretisert i form av et religiøst opptog gjennom Oslos gater: en enorm dukke formodentlig av henne selv, et kors og Det altseende øye blir båret av skuespillere i kostymer fulle av religiøse ikoner, som resiterer en tekst i kor. Hennums tanker legges på som teksting over bildene av hennes Via Dolorosa.

Foto er både tett på lidelsen hos skuespillerne, men gir også det allmektige blikket ovenfra og ned på menneskene. Det er effektive grep. Ubehaget blir understreket av et formmessig brudd – bildet går i sort-hvitt og en tinnitusaktig pipetone gjennomborer lydbildet – tankene blir vonde å oppleve også for seeren.

Filmen er på tre små minutter. Regissør Hennum jobber parallellt med teater og film, og dette er egentlig del av en teaterforestilling på tre timer, som igjen er en del av en pentalogi. Slik blir filmen mer et kort innblikk i et univers vi aner er mye større, enn at den forteller en selvstendig historie.

Kari Nøst Hegseth