Regi, manus: Pia Louise Edvardsen | Med: Clara Mølsted-Ylönen, Andreas Cappelen, Øyvind Jørgensen | Prod: Pia Louise Edvardsen 2024 | 18 min.

Den unge voksne Solveig er som et vilt og ustyrlig barn i sin lek med samboeren Ole. – Si at du elsker meg! Si at jeg er prinsessa di! hviner hun. Hun gapskratter og åpenbarer en rad med sterkt misfargede tenner. Under samspillet med Solveig ser Ole ut til å få et hjerteattakk og sovner inn på stuegulvet, til hovedpersonens undring og likegyldighet. Solveig ser kun seg selv og skal vise seg som en lystløgner og sabotør i alle samhandlinger med omverdenen. Under en gruppetime med breathwork forteller Solveig om en voldelig og undertrykkende kjæreste som voldtok henne, og at hun nettopp tok en abort – som svar til en kvinne som har gitt opp å bli mor. På telefon forteller Solveig moren at mannen er i live, trolig er utro og vil gå fra henne. Hun innbiller seg også at hun er på vei til å få kreft.

Styrken i denne filmen er formen og skuespillet. Scenene er delikat lyssatt. Som lyset i Solveigs hår under breathwork-timen eller den duse belysningen på legekontoret, i svakt bløtfokus. Filmen er kinematografisk intens, om et menneske som er helt i utakt med omverdenen, men som like fullt er en del av denne virkeligheten.

Pia Louise Edvardsen har fortalt regissørkollega Marius Myrmel i Mediefabrikkens podkast for noen få år siden, at hennes vei inn i regifaget var gjennom skuespillkunsten og teater som barn. Hun stod på en scene for første gang som treåring, gikk på dramalinje og ble dramapedagog før hun gikk på Nordland kunst- og filmhøgskole. I tillegg uttrykker Edvardsen i sluttekstene sin gjeld til veilederen Kate Pendry som har preget norsk teaterliv. Det er nettopp stor skuespillkunst som utmerker denne filmen med en uttrykksfull og kroppslig Clara Mølsted-Ylönen som slipper seg fullstendig løs i rollen som Solveig.

Bytting – Chaotic Neutral er en tankevekkende, sterk og dels skremmende filmfortelling som skiller seg litt ut blant filmskaperens filmer så langt. Den har mest til felles med Naked: The Rest is Drag fra 2016 da den i likhet med denne tar for seg et mistilpasset individ, da om en ung kvinne ved oppvasken på en nattklubb med dragartister som omskaper henne. Puritanerne fra 2017 og Vindmøller fra 2020 omhandler venninneforhold som blir satt på prøver på turer i skog og mark.

En ‘bytting’ var i folketroen et sykelig barn som var ombyttet med et menneskebarn av de underjordiske, og da gjerne huldrefolket. En filmtittel som må gjenspeile hovedpersonen, men jeg ser henne i videre betydning som et bilde på selvopptattheten i samtidskulturen. Det å kun se sin egen verden og seg selv. Det er også tydelig at hun kun roer seg ned når omverdenen speiler hennes egen galskap. På legekontoret slapper hun helt av når behandleren trykker på de rette stedene hennes. Hun drømmer seg bort og føler at han slikker henne og napper i øreflippen hennes med leppene sine. Plutselig har han like flekkete tenner som pasienten. I sluttscenen ser hun som forhekset ut fra et bilvindu mens hun forundret iakttar en politimann danse like uhemmet og ustoppelig som hun gjorde i siste del av breathwork-seansen.

Det er noe ekstremt over Solveig. Jeg velger å se henne som en symptombærer på egoismen og falskheten som preger samfunnet som sådan.

Marius Lyngar