Invisible Touch

Regi, manus: Daisuke Kosugi | Med: Qiu Otto, Kaja Cecilie Joa, Patrick Langseth, Line Henriksen, Christoffer Freuchen, Maria Hilde, Naimah Raine Otto, Oscar Håkon Joa, Johanne Freuchen | Prod: Maiken Håvarstein 2024  | 22 min.

The Invisible Touch består av korte, observerende scener der en hverdagssituasjon utvikler seg til en konflikt, et totalt sammenbrudd av kommunikasjon mellom barn og foresatt. Scenene er bundet sammen assosiativt, og kategorisert etter overskrifter som beskriver situasjonen som vil utløse barnets sinne: Rettferdighetsfølelse, løfter som ikke blir holdt, andres behov som settes foran barnets eget.

Med sin situasjonsbeskrivende tilnærming står filmen, skrevet og regissert av Daisuke Kosugi, i en sosialrealistisk tradisjon, og tilbyr et analytisk blikk på barnet som strever med å kontrollere egne følelser og reaksjoner, som slår seg vrangt og får raserianfall, og forelderen som hjelpeløst forsøker å håndtere situasjonen. Filmen er generaliserende heller enn psykologiserende. Kameraet, ført av Marte Vold, er vart iakttagende, holdt på avstand, og bidrar til en distanse til det som utspiller seg. På denne måten formidles frustrasjonen og fortvilelsen, som deles av både barn og foresatt, uten at de spesifikke omstendigheter – den familien, det barnet – blir det viktige. Det generelle og situasjonsbeskrivende blir forsterket av filmens veksling mellom tre familier med ulike identitetsmarkører, men med samme navn, slik at barnet, forelderen og søskenet vi møter i de tre familiene fremstår som varianter av hverandre og av samme problem.

Samtidig er filmen hverken didaktisk eller belærende. Den viser frem en utfordring, som gjennom disse vare og fortvilede situasjonene virkelig fremstår som utfordringer, men har ingen interesse for å dømme eller fordele skyld. Den usynlige berøringen, som tittelen viser til, peker dermed kanskje på filmens forsøk på å gripe eller synliggjøre det øyeblikket der en situasjon snur, det øyeblikket der barnet berøres av sine indre krefter og mister kontrollen.

Ingrid S. Holtar

Tweet