Fugler

Kameraet beveger seg gjennom en skog og på lydsiden høres fuglekvitter. Ingen fugler er å se. Etter hvert dukker det opp barn i bildet. De gjør «fugleaktige» bevegelser som viser seg å være del av en innøvd dansekoreografi.

De tre elementene – skog, fugler og barn – utgjør en enhet i filmen som dermed illustrerer vår nærhet til naturen og vår avhengighet av hverandre. Vår felles sårbarhet. Den vare og fine koreografien får en ny dimensjon når den her har beveget seg fra en tradisjonell scene og ut i naturen. Barnas bevegelser knytter natur og mennesker sammen.

Da det første bildet av et barn bryter inn i naturbildene, oppleves det nesten forstyrrende, men bare et øyeblikk, for koreografien gjør dette raskt til en opplevelse som føles sanselig og organisk. Den gir mennesket en plass i naturen uten å legge skjul på at vi også er noe annet. Det er både rørende og vakkert, en film som ikke trenger seg på eller roper høylydt over naturens egne lyder, men som beskriver, ja, åpner sansene våre, bringer naturopplevelsen helt inn i kinosalen. Vakkert.

Uten å agitere politisk eller moralsk knytter filmen seg til vår tids store problemstillinger rundt menneskenes livsbetingelser og samspillet vi står i fare for å ødelegge. Det insisterende fuglekvitteret på lydsiden lar oss ikke slippe unna.

Jon Iversen