Flow

Regi, Manus: Anne Augusta Haugsgjerd | Prod: Jarle Bjørknes 2024 | 18 min.

«I begynnelsen var havet», starter Anne Haugsgjerd med sin karakteristiske melodiske voice-over, mens hun filmer sin egen skygge i sand og vann og filmer at hun ligger og ser på sjøutsikten mens vi ser føttene hennes stikke opp i bildet. Som det klassiske «nå koser vi oss»-bildet av egne bein i sommer og sjø, som så mange av oss har tatt i sommer. Vi hører den fløyelsmyke sangen La Mer med Charles Trenet (en sang senere bedre kjent som Beyond the Sea av Bobby Darin), og rekker akkurat å gjøre oss noen tanker om hva slags film dette må være. Før musikken stopper, og Haugsgjerd avbryter seg selv. «Nei. Jeg kan ikke begynne sånn. Jeg er i kreativt tørke.»

Haugsgjerd er en av de mer fascinerende kortfilmskaperne vi har. Hennes forrige kortfilm More Woman, More Cry (2021)mottok Terje Vigen-prisen på Kortfilmfestivalen i 2022, og for noen år siden ble hun som første nordmann invitert til å presentere et retrospektiv av kortfilmene sine ved verdens eldste kortfilmfestival, i Oberhausen.

Flow beveger seg videre fra More Woman, More Cry, med samme humoristiske tilsnitt, og de samme tidvis poetiske digresjonene som tar oss til uforutsette steder i Haugsgjerds hode. Dette er filmer som formodentlig finner sin form i klippen. (Og for transparensens skyld: Z filmtidsskrift holder til i samme kontorlandskap som klipperen til Haugsgjerd. Men det er ikke derfor det er helt umulig å snakke om Flow uten å snakke om klippeteknikk.)

Bildemessig består Flow av tilsynelatende hverdagslige bilder og videosnutter, ofte med Haugsgjerd selv, ombord på Hurtigruta, på tog, på museum, på ferie. Hadde man sett gjennom bildegalleriet på telefonen hennes, ville det kanskje sett ut som hos de fleste av oss? Med en tilsynelatende tilfeldig miks av folk, utsikt, mat og hverdagslige ting vi har tatt bilde av for å huske noe. Så også i Flow, om man ser overflatisk på det. Et bilde av en båtkorridor, en videosnutt av en robotgressklipper, bilde av et hus hun har sett på ferie, fotografert fordi lyset var så flott. En type bilder som betyr mye for oss det øyeblikket vi fanger dem, men ser man gjennom andres bildestrøm mangler man historien som binder bildene sammen, og det virker straks litt kjedeligere.

Det er nettopp her finessen i Flow kommer frem, i hvert fall slik jeg leser filmen. Haugsgjerd gir oss en slags Kuleshov-effekt for vår tids overflod av bilder og selvdokumentasjon. Historien ligger i klippen, og hvordan vi tolker rekkefølgen av bilder. Slik kan man også lese Haugsgjerds film, som en måte å vise frem hvordan kamerarullen vår, og hele vårt jag etter å dokumentere oss og det som skjer rundt oss er en måte å finne ut hvem vi er, og sette oss inn i en større sammenheng.

Flow er en film om å finne seg selv i bildene, eller kanskje bare om å finne seg selv. Vi flyter med, i en tidvis hypnotisk strøm av tanker, havet er en løs tråd, men vi skvulper innom ferieturer, tanker om familiemedlemmer, en tante som tvinger seg frem. Siden det ikke er en film som insisterer på at tilskueren skal sitte igjen med ett budskap, er det vel så lurt å bare lene seg tilbake og go with the flow.

Marte Stapnes