Et fattigere liv

Regi og manus: Tuva Kathinka Dorothea Owren Hennum | Med: Tuva Kathinka Dorothea Owren Hennum | Prod: Tuva Kathinka Dorothea Owren Hennum 2023 | 17 min

Hva er et rikt liv? Med prisvekst, økte sosiale forskjeller og mye uro i verden, er dette noe mange av oss tenker mye på.

Et fattigere liv starter med en voice-over der filmskaper Tuva Hennum forteller om overganger. Om å gå fra fattig til fattigere, om å bo i et stort hus med vann og strøm, til å bestemme seg for å flytte inn på familiehytta, som ingen har overvintret på før. Hun sier hun okkuperer den, alene med barna, for å spare strøm og vann, spare miljøet. Voice-overen munner ut i et totalbilde, som avslører at Tuva deler tankene sine med oss mens hun gjør sitt fornødne på en utedo.

Et fattigere liv viser oss statiske tagninger av hytta. Hun henter vann i brønnen i snødekt landskap. Vi ser innsiden av hytta, trevegger og gamle, rustikke tremøbler, tjukke fjøler, kunst på veggene i finurlige gullrammer, porselensbyster. Dette er tydelig en hytte der autentisitet og fordums hytteestetikk er viktigere enn at det skal være praktisk. Og i dette iscenesetter Hennum seg selv, med hvitmalt fjes og røde lepper, med langt, krøllete hår, blomsterkrans på hodet, og rød kjole. Hun ligner en slags gresk gudinne, eller en teatralsk alveskikkelse. Noen ganger sitter hun på en seng i hjørnet av hytta, omgitt av levende lys, eller hun rammer inn fjeset sitt med en tom bilderamme. Bildene akkompagneres av en poetisk, hjerteskjærende monolog om det å være frilanser uten penger, med avslag fra NAV, og unger å brødfø. Om å tjene 117 000 kroner over et helt år, og få en baksmell på 40 000 kroner som må betales.

Hennum bruker både inderlighet, humor og brodd for å lose oss gjennom tankerekkene sine, og her får de som kunne gitt økonomisk støtte til prosjektet gjennomgå, i tillegg til familien, som mener hun kan få arven sin utbetalt om hun skaffer seg en ordentlig jobb, og slutter med den såkalte kunsten.

Dette er langt fra en sutring over livets virkeligheter (Tuva Hennum driver film- og teaterkompaniet Normaliteten, der hun skriver, regisserer og spiller i ulike former for film- og scenekunst, og i rulleteksten fremgår det at hun i etterkant av prosjektet både har fått støtte fra forskjellige steder, og at hun til slutt kom inn på Teaterhøgskolen). Det er heller ikke gitt at alt i denne kortdokumentaren nødvendigvis er sant – om Hennum gir deg sitt faktiske konto- og vippsnummer i tilfelle du ønsker å bidra, eller om hun gjør det mer for komisk effekt. Men summen av det blir en form for teatertablåer fra et furumuseum, der bilder og voice spiller sammen for å løfte dette til å bli en kunstnerisk interessant fortelling om hva det vil si å leve et fullverdig liv. Et liv der man må kjempe for å ikke forbruke mer enn man må, og for å få lov til å leve for kunsten.

Det hele er fortalt på en måte der vi kjenner motsetningene på kroppen, som når Hennum står i full sminke og kostyme på en stige og sanselig og med innlevelse vifter med røkelse, før brannalarmen går og avbryter det hele. Så er vi tilbake på utedoen. Dobøtta må tømmes. Livet er kontraster. Behovet for penger satt opp mot behovet for å skape. Ønsket om å leve i takt med klima og miljø, satt opp mot vårt økende, ødeleggende konsum. Livet er kunst og drit, hånd i hånd.

Marte Stapnes