Dødens praktikant

Regi og manus: Peter Alan Clayborough, Magne Skagen, Audun Andreas Erikstad Løkås | Med: Mathias Henning, Hanna Pettersen, Oskar Hotvedt Kjærra | Prod: Audun Andreas Erikstad Løkås 2024 | 15 min.

Det ligger en åpenbar fortellerglede i animasjonsfilmen Dødens praktikant. Her, får man følelsen, er det noen som har hatt en morsom ide: Hva om Døden hadde en håpløs praktikant – liten og søt – som ustyrlig svingte ljåen sin over alt og alle? (og hva om han heter Konrad?)

Det finnes et humoristisk potensial i dette, men filmen strever med å holde den komiske timingen oppe og å bygge et univers – en verden – som kan støtte tankeeksperimentet. Visuelt anlegger filmen en velgjort, men også generisk animasjonsstil som gjentakende skifter gir over i anime-inspirert voldsorgier idet praktikantens blodtørst tar overhånd. Her finnes det anslag til visuell lek og oppfinnsomhet, men de blir ikke mange nok og kommer ikke ofte nok, til å holde tempoet og drivet oppe.

I stedet tilbyr filmen en rekke enkeltstående scener: Et møte med Max von Sydows ridder; en katts ni liv som stikkes ut ett etter ett; Svartedauden som voldelig klimaks. Alle følger samme mal med Dødens skravlete forklaringer på hvordan døden bør foregå, før han fortørnes, igjen og igjen, over praktikantens udugelighet og ustyrlighet. Slik sett følger filmen malen for mye tegnefilm for barn, og det er kanskje et annet publikum som filmskaperne har hatt i tankene?

Ingrid S. Holtar