De nakne

Regi, Manus: Barbora Hollan | Prod: Sarah Winge-Sørensen, 2023  | 25 min.

Vi er på en kunstskole i Praha, i et atelier. En naken mann står midt i rommet, omgitt av studenter ved hvert sitt staffeli. De tegner ham, og han plystrer. Dette pleide å være en jingle på Radio Moskva i gamle dager, forteller han. Det er ikke min skyld om det var sovjetisk propaganda. Umiddelbart har vi et anslag som fenger. Hvem er det egentlig som velger å bli aktmodell? Hva gjør man der i midten av rommet mens man forsøker å holde posituren?

De nakne tar sine mennesker på alvor, samtidig som filmen har en letthet man blir fortapt i. Vi blir kjent med fire aktmodeller som forteller hvorfor de har valgt denne jobben. En av dem er selv kunstner, og vil se hvordan det ser ut fra andre sida av bordet. De andre er der i større grad fordi de trenger pengene.

Bildeutsnitt og rytmen i fortellingen skaper en trygghet allerede fra start. Det vi ser av nakenhet og kropper understreker i hvert eneste bilde det menneskelige i hver og én modell. Vi får nærmest være en av tegnerne i rommet, som iakttar kroppen fra ulike vinkler, uten at det blir objektiviserende eller uanstendig. Her går det fra det langsomme, saktegående, der modellen nesten dupper av under seansen, over til det mer humoristiske, som når modellen ikke klarer å stå i ro, og – kliss naken – begynner å lære bort slåssteknikk til tegnelæreren. Så over til det mer intense, der modellene forteller hvordan livet deres har bragt dem akkurat hit. Hvordan Tsjekkia har forandret seg, hvordan økonomien og forskjellen på fattig og rik har forandret seg. Slik får vi vakre, nydelige, hjerteskjærende glimt av hvem de ulike personene er, også utenfor dette rommet. De er mer enn en kropp som skal tegnes.

Marte Stapnes

Tweet