Med Theo Angelopoulos er en av verdens største og mest markante regissører gått bort. Hans karakteristiske filmstil med lange tagninger og en langsom klipperytme har ikke gjort han til noen favoritt blant de store massene, men blant filminteresserte ranker han der oppe med navn som Mizoguchi, Antonioni, Godard, Tarkovskij og Bergman. Nettopp filmregissører Angelopoulos selv satte høyt, noe han fortalte til Z i et intervju før premieren på filmen Odyssevs’ blikk i 1996.

I Norge ble Angelopoulos først kjent for sine 70-tallsfilmer Skuespillernes reise og Jegerne, disse fikk aldri kinodistribusjon, men ble importert av filmklubbforbundet og vist i en rekke av landets filmklubber. Med sin langsomme stil var filmene godt egnet nettopp for de som elsket filmbildet aller mest.

Angelopoulos skulle egentlig bli advokat, men droppet studiene etter militærtjenesten og reiste til Frankrike der han først studerte litteratur, for så å flytte over til filmskolen IDHEC, der han blant annet var medstudent med norske Anja Breien. Angelopoulos fullførte aldri filmutdanningen, men vendte tilbake til Hellas der han livnærte seg som journalist, filmkritiker og forfatter. Etter hvert ble det mer og mer filmskaping. Nasjonalt fikk han gjennombrudd med Dagene i ’36, en film der handlingen utspilte seg under Metaxa-diktaturet i Hellas på 1930-tallet. Filmen ble laget i en tid da grekerne igjen levde under militærdiktatur og kunne selvsagt leses som en kritikk av dette.

Det internasjonale gjennombruddet kom med Skuespillernes reise i 1975. Filmen utspiller seg i årene 1939-1952 og forteller om en skuespillertrupp som reiser gjennom Hellas. Dette var kaotiske år i Hellas, med diktatur, tysk okkupasjon og borgerkrig. Alt dette avspeiles i den langsomme roadmovie-stilen som skulle bli så karakteristisk for regissøren.

Etter hvert som Angelopoulos internasjonale ry spredde seg, fikk han anledning til å samarbeide med noen av tidens største skuespillere. Først med Marcello Mastroianni i Birøkteren, siden med Harvey Keitel i Odyssevs’ blikk og Bruno Ganz i Evigheten og en dag. Angelopoulos bodde en kort tid sammen med den russiske regissøren Andrej Tarkovskij og kom gjennom han i kontakt med den italienske manusforfatteren Tonino Guerra. Guerra hadde tidligere arbeidet med både Fellini, Antonioni, Rosi og Tarkovskij og ble Angelopoulos’ faste samarbeidspartner på alle filmene fra Reisen til Kythera til Odyssevs’ blikk.

Den første Angelopoulos-filmen vi fikk se på kino i Norge var Landskap i tåke. Filmen er typisk Angelopoulos, en langsom roadmovie om to barn i drift, men klarer, kanskje på grunn av temaet, likevel å nå fram til et større publikum på en helt annen måte enn regissørens øvrige filmer.  Landskap i tåke viste at det var rom for slik film på norske kinoer, men det skulle gå helt til 1996 før noen igjen tok sjansen på å kjøpe en Angelopoulos-film for det norske kinomarkedet. Denne filmen var Odyssevs’ blikk der vi møter den amerikanske kult-skuespilleren Harvey Keitel i rollen som en gresk-amerikansk filmregissør på jakt etter sine røtter. Filmen gir et storslått bilde av Balkan og var skremmende aktuell i og med 1990-tallets uroligheter i dette området. Filmen er sterkt preget av sin stemningsfulle musikk, skrevet av Eleni Karaindrou, en komponist Angelopoulos hadde samarbeidet med siden 80-tallet.  Angelopoulos neste film, Evigheten og en dag, med Bruno Ganz i hovedrollen, ble nok hans største kinosuksess noensinne. Filmen når fram til noe dypt allmennmenneskelig og med den vant Angelopoulos også endelig Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes.

Den gråtende engen er den foreløpig siste Angelopoulos-filmen vi har fått se på norske kinoer. Her er regissøren igjen tilbake med hardcore lange tagninger, få klipp og dyp symbolikk. Filmen er utrolig vakker og trist og kan være et passende gjensyn nå når regissøren har gått ut av tiden.

I sin aller siste film, Det andre havet, forteller Angelopoulos, utypisk nok, en historie fra dagens Hellas med økonomisk krise og problemer rundt ulovlig innvandring. Om den blir gjort ferdig er usikkert, men opptakene skal være på det nærmeste fullført.

I Z-intervjuet fra 1996 sier Angelopoulos: «Jeg kommer fra litteraturen. Jeg har en utdannelse i litteratur. Før jeg begynte med film skrev jeg. Skrev i litterære tidsskrifter. Fortellinger. Dikt. Det er min vei. Jeg setter meg ned som forfatter. Når jeg slutter å lage film skal jeg sette meg ned og skrive. Det har jeg virkelig lyst til.» Slik ble det altså ikke. Passende nok sluttet Theo Angelopoulos aldri å lage film.

Filmografi, Theo Angelopoulos (27.4.1935-24.1.2012)

1965: Formix story (ikke ferdigstilt)
1968: L’emission (kortfilm)
1970: Anaparastassi (Rekonstruksjonen)
1972: I meres tou 36 (Dagene i ’36)
1975 O thiassos (Skuespillernes reise)
1977: I kynighi (Jegerne)
1980: O Megalexandros (Aleksander den store)
1982: Athine (dokumentar)
1984: Taxithi sta Kithera (Reisen til Kythera)
1986: O Melissokomos (Birøkteren)
1988: Topio stin omichli (Landskap i tåke)
1991: To meteoro vima tou pelagou (Storkens nølende steg)
1995: To vlemma tou Odyssea (Odyssevs’ blikk)
1995: Lumiere et compagnie (kort sekvens i multiregissør film tatt opp med brødrene Lumieres originale kamera)
1998: Mia aioniotita kai mia mera (Evigheten og en dag)
2003:Trilogia I: To livadi pou dakrizei  (Den gråtende engen)
2008: Trilogia II: I skoni tou kronou (Tidens støv)
2011: Mundo Invisivel (del av multiregissørfilm)
2012: Trilogia III: Alli thalassa (Det andre havet, filmen er ikke ferdigstilt))

Les også:

1. Glimt fra gresk filmhistorie
2. Djevelens advokat
3. Historien om vår vanskelige samtid – en gresk filmrapport

Andrea Arnolds Wuthering Heights, Ruben Östlunds Play og Olivier Assayas-retrospektivet var ifølge Zs blogger høydepunkter under årets TIFF-festival.

Filma følelser (den løse ramma)

Mennesket skjelver: det ser ikke ting uberørt. Wuthering Heights (2011) er den første Andrea Arnold-filmen jeg ser, og var noe av det beste jeg så under TIFF dette året. Jeg skal innrømme at jeg ikke husker så mye av den siste timen (jeg sovna noen minutter og måtte sinnsykt pisse) men den første timen satt jeg og måpa. Den minst haltende sammenligningen jeg kan komme på er Philippe Grandrieuxs La vie nouvelle (A New Life, 2002). Denne er riktignok mer abstrakt enn Arnolds film, men i begge filmene foregår en veldig direkte sanselig utforskning som resulterer i en perseptuell forfriskning snarere enn audiovisuell representasjon. Bildene opptrer ikke i stedet for en virkelighet. De er en virkelighet, en dirrende bevissthet som stirrer mot verden på sin egne, menneskelig-tekniske måte. Omgivelsene i Wuthering Heights, skitne og realistiske som de er, prega av gjørme, regn og vind, ses fra et dirrende teknologihjertes perspektiv. De ses med et blikk uten klartenkthet, der håra står på armen og kamera klatrer opp på disse håra, kryper inn på de for å se dem, berøre dem. Det er som om vinden og følelsenes bevegelighet rikker og kiler kameraet slik at mise-en-scenen blir gjørmete i mer enn en forstand – den blir grumsete, ustabil, synlig tråkka på. Med andre ord: verdens krefter unnslipper kameraramma. Menneskenes inntrykk og følelser – sinne, frykt, begjær, lengsler- får sin hvileløse og dundrende, jordnære audiovisualitet. Der Grandrieux omfavner kamerateknologiens virkelighetsoverskridende potensiale (som infrarød teknologi), dets evne til å overstige menneskets perseptuelle evner, insisterer Wuthering Heights på en menneskelig (ikke maskinell) sensasjon og vedkjenner seg en fysisk virkelighet som er for mektig til å innlemmes i bildet.

Assayas-retrospektivet lot TIFF-publikummet oppleve en annen filmskaper som er intenst interessert i menneskelige tilstander, som lar filmteknologien følge menneskenes hjerteslag snarere enn gi kondenserte, representerende bilder til en fysisk virkelighet som uansett er for stor til å gripes.

I Assayas’ filmer er det en tydelig modernitet (ikke fortid, som i Wuthering Heights) som får sine bilder og lyder, og han er interessert i en filmatisk dialektikk, som han sier i Montages-intervjuet og samtalen med Siss Vik (som jeg hadde gleden av å overvære). Å gå i en kinosal og se film, er for Assayas å stoppe opp og reflektere i møte med formgitte moderne følelser. Han vil gjerne snakke om filmene sine, for alt har en teoretisk basis i en eller annen grad. Ting som dette forteller han helt glimrende. Skravla går. På spørsmål om hva han synes om lærebøker for dramaturgi, svarer han kort, rimelig alvorlig: «Evil». Etter en kort pause gjentar han, mens han ser ned som i en slags stille og rask beklagelse over disse bøkene: «Evil». For Assayas handler film om å utforske, ikke finne en fast form, en mal. Han driver med en form – nei, sorry, former – for audiovisuell dialektikk som må anerkjenne verdens konstante bevegelighet og som må leve og utfordre i møtet med et publikum i kinosalens ro.

Jeg hadde bare sett et par Assayas-filmer før TIFF (Boarding Gate, 2007; Summer Hours, 2008), og så Demonlover (2002), Cold Water (1994), og Clean (2004) under festivalen, i den rekkefølgen. Demonlover, en film om en businessdame som blir offer for sin egen kynisme, var en vond opplevelse, en urolig og ubehagelig film. Kunne minne litt om Mulholland Drive (2001) etterhvert, bare mer forankret i et fysisk univers. Ja, for dette føles som en veldig fysisk insistering på en bestemt moderne – teknologisk, medial, kapitalistisk – tilstand. Ubehagelig håndgripelig og nærgående noir-aktig surrealisme. Det er en drapsscene her like vond som en viss jævelskap i Trouble Every Day. Like rå, sanselig, gispende etter luft. Filmen gjorde inntrykk. Den satt i kroppen, særlig i ettertid. Noen ganger må inntrykka samle seg. Jeg hadde en lignende opplevelse på TIFF for to år siden, med Dumonts Hadewijch (2009). Det var først og fremst i etterkant jeg forstod, jeg kjente, krafta i disse store lerret-bildene. Demonlover og Hadewijch er kanskje to av de sterkeste 2000-tallsfilmene jeg har sett, og jeg visste det ikke det da jeg så dem.

Cold Water gjorde mer umiddelbart inntrykk, en film med mye liv i seg. Assayas er veldig på bakken, med karakterene, filmer relasjoner og er interessert i moral men ikke moralisering. Jeg opplevde filmen nesten som en ungdommelig, rockete Antonioni. Clean var den siste filmen jeg så under festivalen, og den ga meg, i motsetning til Demonlover, en god følelse. Som i alle andre Assayas-filmer jeg har sett, handler den om noe veldig enkelt: En mor (Emily) som vil se sønnen sin, men som sliter med nettopp det fordi hun sliter med narkotika. Fram til en sekvens langt ut i filmen, en scene der hovedpersonen får vite at hun ikke får treffe sønnen likevel og løper rundt i et kjøpesenter, synes jeg den kun var OK+. Nevnte scene trigga nytt liv i filmen. Kamera følger Emily, vitebegjærlig, vil så absolutt ikke miste henne av syne der hun løper blant, bak og foran mennesker, reklameplakater og vindusglass, til evokativ musikk av Brian Eno, og det er bare så glimrende. Assayas vekker tilstander uten å gjøre noen stor sak ut av det, er sentimental uten å be om unnskyldning. Det er lov det.

Mantas Kvedaravicius’ dokumentar Barzak (2011) er også en film om en tilstand, som ikke trenger verdens kompleksitet inn i bildet men lar den leve i og rundt det. Som hos Assayas, handler det om å trenge inn i en tilstand, la et spørsmålstegn merkes i kroppen, snarere enn å gi oversikt over et problem. Men blant annet på grunn av Barzaks skisseaktige stil og personlige og politiske kontekst, synes jeg det er vanskelig å skrive om den, vanskelig å forholde seg til den. Det er noen litt underlige, ubehagelig kraftfulle øyeblikk, blant annet en marerittaktig scene i et torturkammer, ved en gravplass, der mørket belyses av en lommelykt som retter sin oppmerksomhet mot et menneske uten øre. Men som helhet synes jeg som sagt det er en film det er vanskelig å forholde seg til.

Voyeuristiske perspektiv (den strenge ramma)

Vi har også de som lar kamera være en betrakter uten blodårer, være mer distansert, skjære ut små utsnitt av den store verden og insistere på disse. Ruben Östlund er en av de mest interessante skandinaviske regissørene for øyeblikket. Hans Play (2011) er kanskje noe av det beste som er laget på lang tid. Han innrammer en sosial virkelighet, det offentlige rom, med en samfunns- og filmmediebevissthet som en sosialrealistisk avart av Weerasethakul AKA Joe. Som en venn av meg sa rett etter å ha sett den, mens vi fortsatt satt i setene: «Det er så bra at jeg ikke har lyst til å snakke om det». Östlund stilte opp på Q&A etter visninga (ja, jeg tror han gjorde det på alle visninger av filmen), og han ville gjerne snakke. Han fortsalte at filmen er kontroversiell rundt om i verden, at han har blitt kalt rasist. Og at han forutså disse reaksjonene. Han forteller at han søkte et behavioristisk og ikke ideologisk perpektiv. Og dette perspektivet, der kamera gjør oss til berørerte tittere, skapte usikker stillhet og rare, ubekvemme bevegelser i salen, det skal jeg si dere. En film som ikke kommer til å bli uaktuell eller kraftløs med det første.

Dreileben, et prosjekt som fikk sin start i en email-samtale mellom regissørene, gir oss tre filmer som tar utgangspunkt i samme krimhistorie. Den første, Beats Being Dead (2011), som hovedsakelig tar for seg et kjærlighetsforhold, er den beste. Petzolds film er mer streng, lukka og hermetisk enn filmene til for eksempel Assayas: bilderamma trenger en stor verden ute, med selvtillit. Men i denne autorative bilderamma er verdens naturlige lys velkommen. Et realistisk miljø får sin kunstferdige innramming. Det skaper realistiske sekvenser, «hverdagslige» episoder, med klaustrofobisk ubehag og delikat filmatisk ekspressivitet. Jeg har for eksempel aldri før kjent et plutselig slag i nesa like godt som da hovedpersonen får en knyttneve i tryne. Denne sekvensen, samt plutselige øyeblikk av skrekkfilmestetikk, skaper spennende utilpasshet i en lavmælt film med gåing i nabolag, bevegelse i seng, og sedvanlig fuglelyder fra en blå himmel. Skikkelig god film, jeg vil kalle det kondensert pulserende, noe langt mer levende enn Jerichow (2008), den forrige jeg så av Petzold.

De andre to filmene handler, som Petzolds film, om blikk, perspektiv. Grafs Don’t Follow me Around (2011) tar for seg et mysterium i større grad enn Petzolds ekspressiv-monotone hverdagshorror-romantikk. Men her snakker vi også like mye kjærlighet som død. 16 mm og rask, usystematisk klipping skaper et mer kornete, uklart uttrykk, med stadig skiftende perspektiv. I krimfilmer blir det som regel gjort rimelig klart, vektlagt, hva som er viktig, hvilke problemer som er viktige. I Grafs film stiller det seg annerledes. Her probelmatiseres hva som anses som problemer og konflikter, dette som styrer så mange filmer. Filmen tenker og bildelegger at alt avhenger av perspektiv. En interessant film.

One Minute of Darkness (2011), Christoph Hochhäuslers bidrag til Dreileben-prosjektet, har mindre kraft enn Petzolds og Grafs, mer vandrende uten retning, men med interessante elementer og ideer (en tunnellavbildning og likhusscene tidlig i filmen er gode). Heller enn å fokusere på relasjoner mellom forelska par, følger denne en ettersøkt mann i skogen. Men i skogen er det lett å gå seg vill, og å stoppe opp og prøve å gjenkjenne trær, det virker som det er det Hochhäusler gjør.

Samla sett vil jeg absoutt anbefale Dreileben. Men skal du se ett perspektiv, se Petzolds.

Ansikt (den nære ramma)

Et av de store mysteriene med film, som ikke er et mysterie i det hele tatt, er hvordan det kan komponeres en (i Balazs ord) dialog mellom ansikt. Las Acacias (2011),  Pablo Giorgellis langfilmdebut, er en neorealistisk dialog mellom ansikt. Nært, enkelt og sparsommelig. Om trailerlyder (som regel er lyden fra innsida av en trailer det eneste som opptar lydsporet), basisbehov som å drikke vann og gjespe og lengte. Åpninga lurer dessuten på om det er lurt å sage ned for mye skog, uten å gjøre noen stor sak ut av det. Dette er først og fremst nære bilder av menneskeansikt, gamle og unge.

En annen god film med mye ansikt er Werner Herzogs Into the Abyss (2011), talking heads-prega sosialpornografi gjort om til Kunst. Der han i Cave of Forgotten Dreams (2010; også vist under TIFF) panorerte ambisiøst i de forhistoriske hulene og spurte filosofisk og morsomt om hulemalerienes sjel, stirrer han på fortvilte ansikt i Into the abyss, som en sjelens arkeolog som opererer i spenningsfeltet mellom banal Life Channel-utsending og inntrengende dikter med blodårerøtter i Romantikken. Daniel Kasman, en glimrende filmskribent, beskriver den ganske treffende som «a moss-colored geometry of small-town Texas (specifically, Conroe) where all humans are instigators of or touched by violent tragedy». Du kan lese teksten hans her.

Ellers

The Long Night (Al-layl al-taweel; Hatem Ali, 2009): gedigen arthouse-klisjé med korny sentimental-meditative nærbilder.
Faust (Sokurov, 2011): uutholdelig møkk. Som om et konsentrert uttrykk for det som er uheldig med Burton, Wenders og Bruno Delbonnel (fotograf på ting som En veldig lang forlovelse), der de har tvunget Sokurov til å signere med et par skeive bilder.
Attack the Block (Joe Cornish, 2011): gøy.
Nokas (Skjoldbjærg, 2010): glimrende film.
The Sons of Great Bear (Mach, 1966): Østtysk western med absurd sluttduell! Relativt OK sak.

Jeg sov for mye under de fleste røde westernfilmene, samt stumfilmkonserten med Kuleshovs The Extraordinary Adventures of Mr. West in the Land of the Bolsheviks, til å kunne skrive noe om dem. Beklager – til deg, arrangørene, og ikke minst meg selv.

Les også:

1. Filmens grenser – Seminar på Filmens hus 2. og 3. oktober
2. Time i regi med Olivier Assayas
3. Den nye skolen

Dette er artikkelen om tv-seriene som ble avlivet før de fikk slå ut i full blomst. Seriene som rørte de få de nådde ut til, men som ikke hadde den eksplosive seersuksessen de var ute etter å huke. Nå som seriestormen har holdt det gående et drøyt tiår er det på tide å ta fatt i de falne heltene.

Siden tv-apparatet inntok gud og hvermanns hjem på femti og sekstitallet har det vært en uavbrutt krig mellom tv og kino om publikums gunst. Sistnevnte har med nebb og klør holdt seg konkurransedyktig ved hjelp av stadig bedre og større fremvisningsarenaer, stadig nye markedsstrategier (ala siste årenes 3D hysteri) og en god dose nostalgiske følelser hos sitt publikum. Før millenniumsskifte syntes tv å tape terreng i forhold til kinoene. Det vil si… dette var før HBO sin genierklærte seriesuksess.

På tampen av forrige årtusen kom tv-seriesuksessene som perler på en snor. Det definitive gjennombruddet kom med Sopranos (1999), etterfulgt av umiddelbare publikumsfavoritter som Six Feet Under (2001), Band of Brothers (2001), The Wire (2002) og Deadwood (2004). Disse ubestridte seriesuksessene var gnisten som utløste eksplosjonen av serier som dagens sofagriser kan meske seg med. HBO har fortsatt sin suksess med serier som Entourage (2004), Rome (2006), Big Love (2006), John Adams (2008), True Blood (2008), The Pacific (2010), Boardwalk Empire (2010) og Game of Thrones (2011). I tillegg har andre kanaler kastet seg på seriebølgen i kamp om seertallene, noe som har resultert i en tsunami av høykvalitets tv-serier som ustanselig helles over hodene på oss seere.

Min serieavhengighet har tatt av eksponentielt i takt med serietsunamiens eksploderende vekst. En dag uten en episode, eller en dag der jeg kun får døyvet abstinensene med YouTube-morsomheter, er uakseptabelt. For hva er vel YouTube, om ikke en fattig unnskyldning for kvalitetsunderholdning. For oss hardcore seriefantaster holder ikke «YouTube-metadonen», vi vil ha kvalitetsvare, og føde for vårt sug er det ikke mangel på i dagens fri flyt tv-verden. 24 (2001), Dexter (2006), Californication (2007), Mad Men (2007), Breaking Bad (2008), Fringe (2008), Glee (2009), The Walking Dead (2010) og Shameless US (2011) kan tilfeldig trekkes opp av hatten, for å nevne en håndfull serier som har stagget tv-titterabstinenser verden over.

Så hva er det å klage over? Alle får fri tilgang i et fritt marked til å tilfredsstille sine behov og begjær. Vel, jeg synes et par foruroligende skår i gleden kan påpekes. Ikke at jeg mistrives med dagens situasjon. Men fremdeles virker det som HBO er bastionen der kvaliteten opprettholdes i høyeste grad. Boardwalk Empire og Game of Thrones er antakelig de to ubestridte sjefsproduksjonene de to siste år. Ja, jeg synes så klart Mad Men, Dexter og Breaking Bad er fett, men disse virker mer som tilfeldige blinkskudd fra amerikanske nettverk som spyr ut serier i forsøk på å huke massenes avhengighet. Like fort som seriene blir prøvd, blir de kansellert om ikke seertallene lever opp til nettverkets forventning. Dette har også resultert i at en mengde serier av høy kvalitet har blitt tatt av luften før sin tid. Kampen om seere startes med prøvepilotene, og flyr de ikke rett hjem hos seerne, får de knapt fullføre sin jomfrutur før de begraves i nettverkenes kirkegård. En kirkegård fylt til randen av masseprodusert hjerteløst svada, men også en håndfull sjelfulle blinkskudd som ikke leverte i første instans.

Dette er artikkelen om seriene som ble avlivet før de fikk slå ut i full blomst. Seriene som rørte de få de nådde ut til, men som ikke hadde den eksplosive seersuksessen de var ute etter å huke. Nå som seriestormen har holdt det gående et drøyt tiår er det på tide å ta fatt i de falne heltene. Kvalitetsseriene som ble neglisjert før de fikk sin storhetstid er de falne krigerne i krigen om seertallene.

Carnivale

Det kanskje største tapet serieverdenen har lidd (ett tap som har tynget meg personlig siden 2005) var da selveste HBO kansellerte Carnivale (2003) etter kun to sesonger. Ikke siden Twin Peaks hadde verden sett en mer mystisk, mørk, surrealistisk og djevelsk engasjerende serie enn nettopp Carnivale. Serien handler om en gjeng omreisende «carnies» (sirkustropp/freakshow). Ved en tilfeldighet tar disse til seg en foreldreløs gutt som settes i arbeid. Ganske snart viser det seg at gutten omgis av en rekke uforklarlige hendelser.  Lederen for omstreiferne sitter i en vogn bak et forheng og vises aldri. Det blir aldri avslørt, men denne karakteren kan gjerne være personifiseringen av djevelen selv… eller kanskje ikke. Troppen består av skjeggete damer, siamesiske tvillinger, dverger, sigøynere og spåkjerringer. En ung gutt omgitt av mystikk og overnaturlige hendelser passer altså rett inn. Antagonisten speiles i form av en fanatisk prest, sykelig opphengt i å ta opp kampen mot ondskapen selv. Han rammes stadig av vage, forutsiende drømmer, og som serien utvikler seg knyttes hans skjebne sammen med den foreldreløse gutten.

Michael J. Anderson (baklengstalende dverg i Twin Peaks) har en sentral rolle i Carnivale. Han skal ha mye av æren for å bringe en Lynch-aktig atmosfære til serien. Ikke at seriene bør sammenlignes direkte, men det er mange faktorer ved Carnivale som på mange måter gjør serien til Twin Peaks rettmessige arvtaker. Ikke minst surrealismen og uklare skiller mellom virkelighet og drømmer. Nå synes ikke Carnivale å fremstille personligheter på kryss av karakterer og dimensjoner (et særtrekk ved Lynch sine filmer), men allikevel er det mange appellerende trekk ved serien for oss som savner åtti og nittitallets Lynch-magi.

At verden ikke var klar for en ny runde med surrealisme og mystikk på totusentallet er synd, for Carnivale var en stor produksjon med sterke rolletolkninger og en unik atmosfære. At HBO så seg tvunget til å kansellere serien etter andre sesong vitner om at konkurransen fra andre nettverk gjorde seg gjeldende allerede i 2005. Carnivale fikk en ufortjent skjebne, men står sterkt i minne hos fansen fremdeles. At serien ble lagt død er en skam i seg selv, men vi får krysse fingrene og håpe at HBO i hvert fall tilgodeser sitt eget kvalitetsprodukt med en saftig Blu-ray-utgivelse snart.

Freaks and Geeks

Før seriestormen hadde tatt av med Sopranos i 99, led også Freaks and Geeks (1999) en ublid skjebne. James Franco, Seth Rogen, Jason Segel og Martin Starr hadde alle sitt definitive gjennombrudd med denne dramakomedien. Nå har vel ikke serien fått sin egen kultserie-tilhengerskare på nivå med Carnivale, men kvaliteten er ubestridelig. Serien kan godt stå som selve ikonet for glemt seriekvalitet.

Problemet med Freaks and Geeks var at serien trådte til med typisk nittitalls seriestil i en tid da generasjonsskifte på seriefronten tråkket opp nye stier. Freaks and Geeks fulgte i fotsporene av nittitallssuksesser som Beverly Hills 90210 (1990), Party of Five (1994) og My So-Called Life (1994). Serien var riktignok et friskt pust i forhold til nevnte nittitalsserier, med en eim av sort komedie og karakterer gjennomsyret av tenåringsfrustrasjon. Serien fokuserte på utskuddene, på nerdene, på karakterer som frem til da aldri hadde fått en serie dedikert til seg selv. My So-Called Life var muligens en katalysator for seriens tematikk, men fokuset på «outsidere» har sjeldent vært større. Martin Starr gjør sin mest glimrende rolle som en klønete fjortis med høyvannsbukser, colabunn-brilleglass og sitt klassiske fårete smil. Seth Rogen er bad boy-stoner’n som alle fjortisene frykter, mens Franco spiller en sympatiske godhjerta tøffing. Han henger med utskuddene, men mobber ikke nerdene. Han har et forhold til skolens mest beryktede tøs, Kim, men har et godt øye til karakteren Lindsay, som er Kims komplette motstykke.

Når alt kommer til alt, er Freaks and Geeks en «feelgood»-serie der karakterene er engasjerende, tematikken er original og blandingen av drama og komedie fungerer som hånd i hanske. Synd at serien kom akkurat da den gjorde. Hadde den kommet noen få år senere, med stil og produksjon på linje med HBOs bølge av kvalitetsserier, er jeg sikker på at den kunne slått an på et helt annet plan. Dessverre var nittitallsfølelsen som serien hviler på i ferd med å dø ut da det nye millenniet nærmet seg.

Firefly

Joss Whedon arbeidet seg opp et enormt rykte med Buffy (1997) på sent nittitall. Da han i 2002 forsøkte seg på science fiction ble serien kansellert før den knapt hadde fått luft (vakum) under vingene. Serien var noe så originalt som en sci-fi/western-hybrid. Settingen var riktignok langt inn i fremtiden, men serien var tydelig bygd opp etter klassisk westernformler. Tenk deg Bonanza hensatt til verdensrommet.

I Firefly følger vi en bande lovløse dusørjegere som tråler verdensrommet i sitt hjemmesnekrede romskip på jakt etter skatter. De smugler hva det skal være for penger og havner rett som det er i krangel med både lovens håndhevere og rivaliserende gjenger. Vår bande er så klart en karismatisk gjeng som balanserer på grensen mellom lov og forbrytelse, rett og galt, ondskap og godhet. De forsøker rett og slett å overleve med de egenskaper de har, i en kynisk verden der lovlydige borgere blir underkuet og utnyttet, i stedet for å bli belønnet og berømmet.

Sheldon (karakter i The Big Bang Theory) har tatt steget fullt ut, og skrevet ned de ansvarlige for kanselleringen av Firefly på sin liste over erkefiender. Jeg blir neste fristet til å starte min egen lignende liste. Riktignok vil jeg ikke plassere Firefly i samme klasse som verken Carnivale eller Freaks and Geeks, men seriens originalitet var så forfriskende at den virkelig fortjente bedre. Selv om jeg stort sett ikke kan fordra Whedons andre arbeider var det noe uforløst ved Firefly som fenget. Seriens naive sjarm og klumsete kjekkashumor gjorde den til en koselig sci-fi, og dem er det langt i mellom. Karaktersammensetningen og kjemien var styrken i serien, og effektene var heller ikke til å kimse av. Jeg skulle gjerne sett flere sesonger med denne blandingen, a la Fifth Element, Bonanza og Mad Max i en og samme vending. Heldigvis tok Whedon det på egen kappe å avslutte serien med en full spillefilm (Serenity, 2005). Denne filmen løfter serien flere hakk og viser hva den kunne blitt om den ikke hadde blitt kansellert og falt offer i krigen om seere.

Reaper

Hvorfor skrekkomedien Reaper (2007) ikke nådde lenger ut er for meg ett mysterium. I en tid hvor Supernatural (2005), Fringe (2008), True Blood (2008) og The Walking Dead (2011) er i vinden som aldri før, skulle man tro at Reaper også ville passe i det gode selskap. Serien er kanskje den minst kvalitetsstempelverdige i denne artikkelen, og den heller tydelig mer mot komedie enn ovenfor nevnte serier. Samtidig fungerte komedien til tider svært bra. De tre protagonistene hadde en flott kjemi, og hvem kan vel motstå Ray Wise i rollen som djevelen selv.

Serien handler om Sam, hvis foreldre solgte sjelen hans til djevelen da han var nyfødt. Nå, på Sams tjueførsteårsdag, ringer djevelen på døren for å innkreve gjelden. Sam blir satt i arbeid som dusørjeger for djevelen. Det viser seg at sjeler bundet til dødsrike klarer å bryte ut rett som det er, i form av demoner. Sams jobb blir fra denne dag og spore opp slike demoner, for så å tvinge dem tilbake til djevelens rike. Høres corny ut? Det er det også. Effektene er ofte labre, men heldigvis er det ikke mye av dem. Det som bærer serien er komikken mellom Sam og hans to best kompiser; Sock og Ben. Serien fortsetter i fast formel, der en ny demon skal fanges i hver episode. Etter hvert kommer en del tvister i historien som holder engasjementet oppe. Det er uansett de tre kompisenes kjemi som gjør serien nevneverdig. Den må være en av ytterst få serier som faller under kategorien stonerkomedie. Selv om det aldri refereres direkte til dette har serien klare fellestrekk med Harold og Kumar, Pineapple Express og Superbad.

Serien Reaper ble ikke promotert i rett skala. Det var så vidt noen bannere på utvalgte nettsteder, noen trailere og sendetid på mindre kanaler. Dette er en serie som egentlig ikke er produsert på nivå med de større skrekkseriene, men som garantert kunne gjort det stort om folk hadde fått den med seg. Det kan nesten virke som produksjonsselskapet hadde kalde føtter fra starten av. Skal man lykkes med en ny serie etter en ny oppskrift må man vitterlig satse alt og håpe på det beste. Nå skal jeg ikke påstå at dette er den eneste grunnen til at serien ble kansellert, men jeg holder en knapp på at feil promoteringsbudsjett gjorde at Reaper skøyt seg selv i foten før de rakk å hive seg med i striden om berømmelse og ære.

Caprica

Siste serie jeg skal nevne i denne oppsummeringen av kansellert kvalitet, er nok en sci-fi godbit; Battlestar Galactica prequelen Caprica (2009). Jeg har også her en bestemt formening om hvorfor heller ikke denne serien oppnådde den suksessen den definitivt fortjente. For det første, Battlestar Galactica (BSG) var et meget etablert navn i sci-fi kretser før Capricas unnfangelse. BSG hadde opparbeidet seg en solid skare av science fiction fans, men dette var kun en del av science fiction verdenens generelle fanskare. Ikke alle trekkies og star wars fantaster kjøpte BSG-franchisen. Derfor var fanskaren en gjeng lojale kultetterfølgere som elsket serien over all annen sci-fi. Når Caprica kom forventet nok BSG fansen noe litt annet. Caprica er veldig annerledes enn BSG. Serien er lagt til noen hundre år tidligere i tid. Den omhandler utviklingen av internett og hvordan dette hang sammen med utviklingen av A.I. (kunstig intelligens), som til syvende og sist utløser krigen mellom maskiner og mennesker. I motsetning til BSG var Caprica lagt til jorden i et samfunn som virker plausibelt tilknyttet vårt eget. Der BSG fremsto som pur science fiction, med romkriger, laserfighting og fantasy, var Caprica mer aktuell for vår verden, basert på moralske valg og mellommenneskelige forhold. BSG-fansen klarte ikke å svelge det massive gapet mellom hva de forventet seg og det de faktisk fikk. Resten av sci-fi verdenen på den annen side, ga ikke Caprica en sjanse, siden de allerede hadde avblåst BSG tidligere. Personlig finner jeg dette veldig beklagelig. Nå irriterer jeg sikkert på meg en horde med BSG fanatikere, men jeg vil faktisk hevde at Caprica er en langt bedre serie enn BSG noen gang var. Om verdens sci-fi fans hadde gitt serien en sjanse kunne den potensielt blitt vår tids største sci-fi serie.

Serien omhandler Zoe Graystone. Faren hennes er oppfinneren av et virtuelt nettsamfunn hvor mennesker plugger seg inn for å leve sine liv, heller enn å leve i den kjipe virkeligheten og hverdagen som omgir dem. (Hvem har ikke drømt om det?) Zoes far, Daniel Graystone, spilt av Eric Stolz, bruker sin fortjeneste på å jobbe dag og natt med å utvikle den perfekte robotkriger. Ved en tragisk ulykke blir Zoe drept, og Daniel spinnes i en nedadgående spiral mot stadig dypere depresjoner. Disse døyver han ved å drømme seg bort i virtuelle verdener. Så en dag kommer han over Zoes avatar i en virtuell sin city. Denne avataren lever i beste velgående og viser seg å være det første tegn på kunstig intelligens i historien. Det er Zoe selv som har utviklet dette, da det viser seg at hun hadde arvet farens datakyndighet, ganget opp noen hakk. Da Daniel til slutt oppdager hva som har skjedd overfører han avatarens personlighet til sin krigerrobot-prototyp, og vips, så er den første cylon født (kunstig intelligens i en robot, som i BSG utvikler seg til å bli menneskehetens verste mareritt).

Det er hyggelig å se igjen Eric Stolz i Caprica, og mannen gjør da også en av sine beste rolletolkninger noensinne. Resten av castingen står heller ikke noe tilbake for Stolz sin gnistrende tolkning. Effektene er av høy klasse. Særlig den virtuelle verdenen er originalt og imponerende fremstilt. At Caprica ble kansellert etter bare en halv sesong er en skam. Heldigvis tok teamet det på egen kappe å fullføre første sesong. Slik ble en del ideer og tråder, tenkt for senere sesonger, nøstet opp og avsluttet. Caprica er en serie som ikke bør gå upåaktet hen. Det er bare å håpe at også denne serien blir godsett med en saftig Blu-ray-utgivelse.

Det unngåelige kvalitetsforfallet

Seriene som nevnes i denne artikkelen er bare serier som undertegnede har et personlig forhold til. Det finnes mange andre kvalitetsserier som godt kan nevnes i samme åndedrag. Dead Like Me (2003), Deadwood (2004), Rome (2005) og Heroes (2006), for å nevne noen, hadde også passet inn på en slik liste. Nå ble jo tidenes mest innflytelsesrike tv-serie, Twin Peaks, også kansellert, men hva det sier om seriene omtalt her er vanskelig å si. Det er mange serier som blir kansellert fordi de faktisk fortjener å avgå ved døden, men kanskje det er på tide med en bedre filtreringsprosess hos tv-selskapene. Det virker å være mye prøving og feiling, noe som igjen reflekterer hvor vanskelig det er å forutse publikums reaksjoner. Allikevel må visse kanselleringer tas på selskapenes kappe som regelrette tabber. (Reapers promotering/Capricas uheldige utfall kunne kanskje vært unngått om seerne hadde blitt bedre opplyst om seriens premisser på forhånd.) Andre serier var verden rett og slett ikke klar for. At Carnivale led samme skjebne som Twin Peaks synes nesten å være skjebnebestemt. At arvtageren til en av tidenes største seriefenomener falt like fort på slagmarken som sin mentor vitner kanskje om at den fulgte sin forgjenger for tett i sømmene. Det er synd at slik kvalitet må kvestes fordi den ikke appellerer til de helt store massene.

Les også:

1. David Lynch og tv-seriene. Martyr med såpe i blikket
2. HBOs nye krimserie Bored to Death
3. Game of Thrones: HBO er fortsatt best i klassen

Luck (HBO)
David Milch (Deadwood), Michael Mann og Dustin Hoffman. Det er ikke hvem som helst som er involvert i Luck. Men er det nok til å få tv-seerne hektet på hesteveddeløp? Etter å ha sett første episode, som ble sluppet som et pr-stunt før jul, så tror jeg jaggu det. Det hele står og faller på Hoffmans innstendige rolletolkning som Chester ”Ace” Bernstein, en tidligere storgambler som prøver å vinne tilbake sin posisjon etter tre år bak murene.

The Newsroom (HBO)
Aaron Sorkin, mannen som ga oss syv sesonger med The West Wing, er endelig tilbake igjen på tv-skjermen (jeg velger å overse den ikke helt vellykkede Studio 60 on the Sunset Strip). Hans nye dramaserie, The Newsroom, som mange ser på som en oppfølger til West Wings intelligente og prisbelønte drama, har premiere på HBO en eller annen gang i løpet av 2012. Serien dreier seg rundt et fiksjonelt kabelselskap og dets intriger, og Sorkin har visstnok hentet inspirasjon fra MSNBCs Countdown with Keith Olberman.

Love Life (BBC)
Fem originale kjærlighetshistorier som vil endre ditt syn på kjærligheten, lover pressemeldingen fra BCC. Intet mindre. Men med et ensemble som inkluderer Billie Piper, David Tennant, David Morrissey, Jane Horrocks, Ashley Walters og Kaya Scodelario er jeg villig til å la forventningene blomstre. Særlig når de fem historiene er kommet til gjennom stor grad av improvisasjon. Hvordan vet du om du har truffet ditt livs store kjærlighet? Dominic Savage (Love + Hate, Freefall) er en av kreftene bak serien.

Titanic (ITV)
Julian Fellowes, mannen bak Downtown Abbey, er klar for mer klassisk drama. Og det er ikke rent lite han har gått løs på. Fellowes står bak en miniserie i fire deler om verdens mest berømte skipbrudd, Titanic. Denne gangen er inspirasjonen de uhørte historiene fra de mange ulike skjebnene på ferden. Hver episode vil visstnok fortelles gjennom øynene til passasjerer fra alle lag av samfunnet, i hver sin del av båten. Som vanlig, nær sagt alltid når det gjelder britisk drama, mangler det ikke på ambisjoner både når det gjelder ensemble og detaljer. Premiere i april i forbindelse med 100-årsmarkeringen av forliset.

Life’s Too Short (HBO/BBC)
HBO-dominansen er stor på denne listen, men jeg klarer rett og slett ikke å komme utenom Rickie Gervais’ nye satsning. Fallhøyden er stor for mannen som banet ny komikergrunn med The Office, men de første glimtene lover godt. Denne gangen beveger Gervais seg i et semirealistisk univers hvor vi følger den kortvokste skuespilleren Warwick Davies som spiller en fiksjonell versjon av seg selv. Forvent masse cameos og i hysteriske situasjoner, i kjent Gervais-stil.

Les også:

1. 5 nye tv-serier jeg gleder meg til i 2011:
2. BBCs oppdaterte Sherlock
3. NORTHERN EXPOSURE: DET GODE LIV I ALASKA

Dette er et godt initiativ, som muligens kan stimulere til diskusjoner om det blant annet Joachim Trier har etterlyst: estetiske kriterier i norsk film. Det er viktig at ikke argumenter om det Trier kaller «fordelingsnøkler» og publikumstall overskygger diskusjonen om estetiske kriterier og muligheter. Det er lett å være enig med ham i at vi har et mangelfullt språk til å snakke om film. Vi trenger en levende filmkultur med sinn og penner som ser på film som kunst og ikke bare kultur. Som i film ser en mediespesifikk kunstart med en potensielt omveltende kraft, og ikke bare en historie pakka inn i bilde og lyd, gjerne tydeliggjort av hvit tekst, fortalt på en sosial arena.

Derfor tror jeg det er viktig å ikke la publikumstall spille inn i vurderinga av en filmkanon (som skal representere de beste filmene gjennom tidene) – noe jeg tror de fleste er enig i, til og med jurymedlem Gunnar Strøm som skriver: «De fleste filmene på lista mi har hatt et stort publikum selv om publikumsuksess ikke har vært et viktig kriterium for meg.» Var det altså et kriterium?

Som flere av jurymedlemmene antyder, tror jeg det er viktig at en kanon blir noe levende, noe i bevegelse – og ikke et museum uten temperatur, noe som fryser fast og blir dødt i sin egen isglans. At den blir inspirerende like mye som belærende. Og at den ikke blir nostalgisk tilbakeskuende, ikke tilbakegående bare for å gi historien et klapp på skuldra, men at den snarere løfter historiske verk opp fra ensomme bøker og støvete plasser, viser hvordan det historisk gamle fortsatt er friskt, kan leve med oss og i oss. De beste filmene har ofte kvaliteter som umyndiggjør spørsmålet: har den tålt tidens tann? De beste filmene har ofte noe som unngår tidens tann, og glefser med sine egne tenner.

En ting er iallefall sikkert: en kanon må nødvendigvis være noe annet i vår tid enn den var før i tida – for eksempel i det antikke Hellas, da bra kunst var lettere å måle. Det var visse bestemte kriterier, som ideen om symmetri, som sørga for at verk kom med i kanonen. I vår tid er det kanskje de kriteriene vi på forhånd bare ser horisonten av, eller ikke kjenner til i det hele tatt, som blir mest verdsatt (det ubalanserte kan være like bra som det balanserte; det asymmetriske er for lengst like bra som det symmetriske). Om den antikke kanonen var en steintavle, rigid og symmetrisk, bør kanskje en norsk filmkanon i vår tid være som et bål man kan samles rundt, og som kan spre seg – et leirsted for filmelskere i den usikre skogen, stadig utsatt for små opprør av små, ukontrollerbare skogsbeist?

Ett spørsmål til, før jeg går over til det jeg egentlig skal fram til: Blir det en kortfilmkanon etter hvert? Det hadde vært noe.

Men til det jeg egentlig skulle fram til her.

Per Blom.

Dette er et navn jeg savner på listene. Per Blom. Da snakker vi om en som klipper som med sine egne åndedrag, en som gir sitt dedikerte, urolige avtrykk i kameraøyet! Har dessverre bare sett Is-slottet (’87), men der viser Blom en helt unik evne til å forme og formidle med film (jeg vet ikke om det er tilfellet, men den vitner jo om at han har hatt full kontroll under innspillinga og i etterarbeidet). Der mange tekniske valg føles som valg (og tekniske valg kan være bra, som hos Løchen i Jakten), føles Bloms klipp som innpust og utpust, hvert utsnitt som en pressende nødvendighet (som Triers i Oslo, 31. August). Lange tagninger i forstemt stillhet, rolige kjøringer som hvisker, og en ekstrem varhet og presisjon i skiftninga mellom intime nærbilder og like eller mer intime mediumbilder – audiovisuelt er filmen som et lavmælt gjærende drønn.

Hvorfor ble den aldri nevnt?

Et par raske hypoteser om hvorfor Is-slottet ikke er mer omfavna og kanskje har blitt opplevd som korny:

1) Det er noe gammelmodig over den; den er innstendig og nesten innadvendt.

2) Den har noe kunstig over seg. Dialogen er sparsom, nesten ubetydelig (selvfølgelig en løgn – de få orda blir betydelige nettopp fordi de er så få). Og en skulle tro Blom lagde snøspor for skuespillerne, som en norsk variant av Bressons krittmerker.

3) En praktisk grunn (og kanskje den mest sannsynlige): Filmenes utilgjengelighet.

Har forøvrig sett de første minuttene av Mors hus, men måtte gi opp pga. manglende lyd. Jeg har kun kommet over en VHS på biblioteket i Bergen. Er det noen som vet hvorfor filmene hans ikke er mer tilgjengelig? Hvorfor Is-slottet ikke er nevnt en eneste gang i denne kåringa? Hvorfor Per Blom synes å være et glemt navn?

Les også:

1. Filmmoro på norsk
2. 8 regissører om nedleggelsen av Norsk Film
3. Den tragikomiske modernisme – om Hodiak og norsk lavbudsjettfilm

Det er få årstider som bringer frem den tradisjonsrike siden i nordmenn mer enn førjulsstrien i desember. Når alt mas og kjas tar overhånd er det mange med meg som puster lettet ut til julens klassiske TV-programmer og filmer. Men klassiske julefilmer i disse dager er mer enn Tante Pose, Tre nøtter til Askepott og utvalgte Disney-snutter på svensk. Stadig fler produsenter vet å kapitalisere på høytiden, og juletematikk blir stadig hyppigere slengt mot oss forbrukere. Ikke at dette nødvendigvis er negativt. Det dukker opp stadig flere verdige arvtagere til tittelen juleklassikere. Og det skal ikke sies vonde ord om Tante Pose eller Tre Nøtter … Den ene er norsk komikk på sitt beste, mens den andre på underlig, dubbet vis har infiltrert den norske folkesjelen. Allikevel må jeg innrømme at det for meg er andre juleklassikere tar overhånd når julen ringes inn i 2011.

Når det kommer til selvsagte «nye» juleklassikere kommer man ikke uten om Hjemme Alene (1990). Filmen har da også vært en gjenganger på norske skjermer siden den ble sluppet med braksuksess. Den barnslige humoren, historien om en gjenglemt gutt i et amerikansk julelandskap, og den hjertevarmende lykkelige sluttensmeltet hjertene til en hel verden, ikke minst Ola Nordmann. Oppfølgeren som kom to år senere følger i samme fotspor og er ikke langt unna å gjenskape magien fra den første. Jim Carreys How The Grinch Stole Christmas (2000) og Tim Burtons A Nightmare Before Christmas (1993) er kanskje ikke like opplagte juleklassikere, men disse to blir nok også av mange sett på som obligatorisk filmtitting i juletiden.

A Nightmare Before Christmas er for øvrig ikke den eneste filmen med juletematikk i Burtons regi. Av mer uortodokse julefilmer er både Burtons Batman Returns (1992) og Edward Saksehånd (1992) soleklare kandidater for juleklassiker-stemplet. Særlig sist nevnte har elementer på plass som passer seg en stereotyp julefilm: En sukkersøt kjærlighetshistorie, en utstøtt skikkelsesom må overvinne hindre for å oppnå aksept og en snøfylt lykkelig slutt. At filmen i tillegg har den dystre tonen og mørke humoren til Burton overhengende fra start til slutt har gjort den til en personlig favoritt her i gården.

Når det kommer til mer uvanlige julefilmer finnes det forsøk innen de fleste sjangre. For fans av National Lampoon er Chevy Chase filmen Hjelp, Vi må på juleferie (1989) obligatorisk. Denne filmen er nok mer en klassiker å regne i USA enn i Norge, men at den tilbyr sin egen tvist på julefilmen er det liten tvil om. Innen «crazy komedie» er det få andre tilskudd verdt å nevne. For alle stonere der ute kan det være verdt å merke seg at Harold og Kumar dukker opp i en tredje film denne måneden med tittelen A Very Harold and Kumar Christmas. Uten å ha sett filmen lover det godt for alle som har ledd seg gjennom krumspringene til denne dopduoen i deres to første komedier.

Innen hardbarket action er det Die Hard (1988) og Die Hard 2 (1990) som gjelder. Nå har aldri disse prøvd å være julefilmer på noe som helst vis. Allikevel er det flere og flere som i mellom juleforberedelsene hengir seg til voldsorgier med den «vanlige-mann-i-gata» helten John McClaine, i Bruce Willis’ skikkelse. Die Hard finner sted på et julebord, der kokain snortes, sekretærer nedlegges og kapitalismens depresjoner er overhengende. Bedre blir det ikke avat en gjeng terrorister tar hele julebordet som gisler mens de forsøker å komme til bedriftens verdier. Oppfølgeren går i samme forspor, men er i stedet satt på en amerikansk flyplass i julestriden.

Også grøsserkomedien Gremlins(1984) setter julen i nytt lys. Av de mer alternative julefilmene er nok den den største kandidaten for juleklassikerstemplet. Julelandskapet i filmen må få mye av æren for dette. Når historien i tillegg er ganske søt og underholdende, uten de alt for grafiske lemlestelser og mord, er dette en alternativ julefilm å se opp for. Ikke se den helt uforberedt, den har nemlig en god dose av smågufne monstre løpende løpsk i byens juleidyll. Er disse kanskje julenissens egentlige hjelpere?

Gufne hjelpere er det vitterlig også i den finske julegrøsseren Rare Exports (2010). Her lærer man i filmens begynnelse at julenissen var en sadistisk demon med horn i pannen og hat mot uskikkelige barn. Filmens protagonist, unggutten Pietari, ruster seg med en pappeske teipet til baken da han begir seg ut for å redde de uskikkelige barna som nissens zombieaktige hjelpere har kidnappet.Filmen bæres av en god dose sort humor og er et friskt pust inn i verdenen av sukkersøt julestemning og panisk pakkepress.

Skal man nevne virkelig uortodokse julefilmer er den japanske animefilmen Tokyo Godfathers (2002) et hett tips. Filmen handler om tre uteliggere som i julens hektiske tid finner en nyfødt baby i en søplehaug. Etter å ha ristet av seg det første sjokket setter de tre ut på en reise i storbyens landskap, fast bestemt på å finne babyens foreldre.

Enda lengre ut på viddene av alternativ julefilm finner vi den japanske science fiction-filmen Blue Christmas (1978). I likhet med Die Hard filmene har ikke denne tatt mål av seg å være en julefilm. Handlingen finner bare rett og slett sted i juletiden. Filmen omhandler UFO-vitner og hvordan man oppdager at de som faktisk har sett utenomjordiske objekter utvikler blå farge på blodet sitt. Dette fører til en heksejakt på UFO-vitner som etter hvert får uante proporsjoner. Kanskje ikke juleklassikerstempel verdig, men definitivt en kuriositet for julefantaster.

Det kanskje mest alternative blikk på julen kom gjennom den Coen-produserte, beksvarte komedien Bad Santa(2003). Billy Bob Thornton spiller en alkoholisert, deprimert julenisse på et amerikansk kjøpesenter… og ja… også hater han barn. Han møter opp dritings på jobb, blir tatt på fersken av sjefen mens han har seg med en ekspeditrise i ett prøverom og skjeller ut barna som kommer for å sitte på hans fang. Da en dag et overvektig mobbeoffer vekker en gnist av medlidenhet i nissens mørke sjel, blir han tvunget til å ta ett opprør med seg selv. Kanskje ikke i tråd med alles julepreferanser, men jeg vil nå hevde at juleklassikerstemplet er innen rekkevidde for Bad Santa.

Det samme kan sies om Will Ferrells Elf (2003). Dette er en av Ferrells tidligste hovedroller samtidig som det er en av de best fungerende. For de av dere som ikke kan utstå mannens virke, bør han gis en ekstra sjanse her. Spesielt om man er lei Alene Hjemme og trenger en ny julefilm som er moro for både barn og voksne. Ferrell spiller babyen Buddy som kryper opp i nissens sekk da nissen er på besøk med pakker. Dette medfører at nissen og hans hjelpere adopterer Buddy og oppdrar han som en alv. Da Buddy (i en alder av 35?) skjønner at han ikke er en alv men et menneske, bestemmer han seg for å forlate nordpolen for å søke etter sin biologiske far. Det høres kanskje teit ut, men Ferrell sin typiske komikk gjør seg som aldri før i denne julekomedien som er mitt personlige forslag til virkelig å fortjene juleklassikerstemplet.

Sist på listen må eksplosjonen av TV-serier de siste årene nevnes. Også disse har kastet seg over juletradisjoner med variert resultat. Årets juleepisode av The Office var som de fleste «holiday specials» fra den kanten, ganske så lattervekkende. Årets juleepisode fra Community var blant sesongens beste episoder så langt. En musikal juleepisode som parodierer Glee på det groveste gikk rett hjem her i gården. Også Modern Family trådde til med en juleepisode som var serien verdig. Nå er jo Modern Family i medvind for øyeblikket, så noe annet enn latterkuler på samlebånd var ikke å vente fra den gjengen.

Heller ikke mesteren på politisk ukorrekt satire må glemmes; Seth MacFarlane. Både American Dad og Family Guy har kommet med juleepisoder så drøye at selv den mest utradisjonelle julemotstander vil heve øynebrynene. American Dad sin juleepisode fra i år parodierer Omen og Eksorsisten da Jeff og Hayley tilfeldigvis adopterer en baby som viser seg å være selveste antikrist. Men det er fjorårets juleepisode For Whom the Sleigh Bell Tolls som har blitt gjengangeren denne julen. Der gir Stan ett maskingevær til Steve i julegave, noe som resulterer i at Steve ved et uhell henretter selveste julenissen på åpen gate. Men julenissen viser seg å være en udødelig hevngjerrig gubbe som retalierer ved å bringe en armé av alver for å ta knekken på familien Smith en gang for alle. Det hele ender i en massakre av alver i full Lord of The Rings-parodi. Hoder kuttes av, panneskudd treffer i fleng og tarmer flyter.

Family Guy ser ikke ut til å ha en dedikert juleepisode i år, men de lagde jo den ultimale julesatiren i fjor. Den doble episoden Road to the North Pole har alt som skal til for å ringe julen inn, på klassisk MacFarlane vis. Episoden er en halvveis musikal som starter med en julesang om kokain, Megan Fox naken og Louis sin drøm om heisatur til Mexico. Hovedhistorien starter med Brian og Stewie på et kjøpesenter. Etter to timer i kø stenger julenissen sin stand for dagen, rett foran nesa på Stewie. Dette er starten på en reise der Stewie er fast bestemt drar til nordpolen for å henrette julenissen. Da han endelig kommer frem finner han en suicidal julenisse. Verdens økende krav til presanger har ledet ham inn i depresjon og overarbeid. For å møte kravene måtte verkstedet oppgraderes. Alvene har drevet innavl i årevis, og reinsdyrene har blitt glupske monstre som lever på restene av overarbeidede alvers daukjøtt. Her snur historien. Stewie og Brian setter nå ut på nok en reise, målet nå er å redde julen for alle. Med en skarp satire som får en til å tenke over julens stadig økende mas og jag, leverer Family Guy juleepisoden som varmer alle julegriser med en typisk amerikansk lykkelig (jule)-slutt. Kanskje den eneste serien som leverer en juleepisode verdig et juleklassikerstempel. Episoden lykkes hvert fall i både å kritisere og ivareta julens tradisjoner.

God alternativ juletitting.

De norske kinoene ser ut til å ha fått et løft med digitaliseringen, og spesielt de mindre kinoene melder om bedre besøk når de ikke lenger må vente i månedsvis for å få premiere på nye storfilmer. Det er dessuten rekordmange norske filmer på kino i år og mye tyder på at andelen publikummere på norske filmer kan bli rekordhøyt. Suksess på flere felter altså.

Og mange vil delta i suksessen. Som jeg har beskrevet i flere blogger her i Z  (Norsk kinorevolusjon og Kampen om kino-Norge) kjemper sterke krefter for endringer i kinolandskapet. Kommunale og private kinoselskaper kjemper om markedsandeler og samtidig diskuterer politikerne graden av offentlig styring og eierskap.

Nylig har kampen spisset seg i Oslo der Svensk Filmindustri (SF) har annonsert at de vil bygge nytt kinokompleks ved Akershus festning. Kommunalt eide Oslo kino protesterte høylytt mot planene, så for seg en overetablering av kinoer og fryktet nedlegging av egne kinoer som resultat.

Nylig ble det avholdt et møte i Filmens hus i Oslo, der de to partene, Oslo kino og SF kino diskuterte fremtiden for kino i hovedstaden. Som en innledning til møtet viste de to selskapene klipp fra filmer som skulle være representative for deres profil. SF hadde valgt barnefilmen Ronja røverdatter og Bergmans Fanny og Alexander, mens Oslo kino viste Hodejegerne og Thailandske Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv. Begge ønsket tydeligvis å markere bredde og kulturelt ansvar. Ingen spekulative og profitthungrige aktører her, nei.

Oslo kinos første reaksjon på konkurrentens byggeplaner hadde vært entydig negativ. På møtet presenterte den kommunale kinoen en ny strategi og ønsket konkurransen velkommen. Her skulle inntrengeren bli møtt av en konkurrent med stor tro på egen strategi og utvikling, nedleggelse og annen styggedom var ikke lenger tema. Oslo kino skulle utvikles og forbli det ledende kinoselskapet i hovedstaden.

 SF kino planlegger ny storkino under Akershus festning i Oslo

Spørsmålet er likevel om den kommunale kinoen kan makte en slik oppgave. Å konkurrere mot SF betyr å konkurrere mot Nordens ledende kinoselskap, et selskap som har tilnærmet kinomonopol i vårt naboland og som er eid av Bonnier, en av Sveriges mest kapitalsterke foretak. SF kan altså mønstre finansielle muskler som det er vanskelig å se for seg at kommunalt eide Oslo kino kan matche. Er Oslo kommune, som kinoeier, villig til å gå inn med den kapitalen som trengs for å møte konkurransen? Og det dreier seg ikke bare om Oslo-markedet. Både Oslo kino og SF er allerede engasjert med kjededrift rundt om i landet. Vi ser allerede konturene av en situasjon der maks to aktører står igjen som eiere av flesteparten av de norske kinoene. Vil en av dem forbli i kommunalt eie? Bergen kino har allerede annonsert salget av 49% av sin kommunale kino. Aurora kino driver kino i Tromsø og flere andre plasser i Nord-Norge, med underskudd. Aurora er nå kommunalt eid, men kanskje en ny mulig oppkjøpskandidat?

 Fokus Aurora kino i Tromsø, oppkjøpskandidat?

Hva med selve ”det norske kinosystemet” i en situasjon der kinoene blir private og kanskje eid av ett eneste selskap? Organisasjonen Film & kino, som forvalter Norsk kino- og filmfond, har vært en klippe i kinolandskapet og styres hovedsaklig av representanter for kommuner med kino. Hvem skal styre når kommunene ikke lenger driver kino? Ja, etter revisjon av grunnlovens bestemmelser om ytringsfrihet (§100) har kommunene knapt rett til å sette betingelser for utdeling av kinokonsesjon en gang. Hvilke konsekvenser får det for norske kinoer når dette går opp for politikerne? Trenger vi konsesjonsbestemmelser for kino? Skal det fortsatt være et norsk kino- og filmfond basert på avgiftsbelagte kinobilletter og DVD salg? Og hvorfor er det avgift på kino og DVD, men ikke på filmsalg via nettet?

Les også:

1. NORSK KINOREVOLUSJON?
2. KAMPEN OM KINO-NORGE

I disse Blu-ray-dager er det mye å glede seg over for fans av klassisk japansk film. Den beste gavepakken kommer fra britiske BFI som har sluppet en drøss av Ozu-filmer på blu-ray. Mange av disse filmene har vært vanskelig tilgjengelige. Nå kan fansen glede seg over Ozus filmer i nyoppusset høyoppløst format.

For å nevne British Film Institutes utgivelser først, har de så langt utgitt syv Ozu-klassikere på blu-ray. (Late Spring, Early Summer, Tokyo Story, Equinox Flower, Good Morning, Late Autumn og An Autumn Afternoon.) I tillegg finner man på hver av disse utgivelsene en ekstra Ozu-film som ekstramateriale. Disse ekstra filmene er riktignok i DVD-format og er ikke like perfekt rensket. Allikevel er det de beste tilgjengelige utgavene av filmene du kan få tak i per dags dato.

I løpet av sin karriere som regissør gjenskapte Ozu sine filmer flere ganger. Hans siste film An Autumn Afternoon (1962) er et tilbakeblikk på hans egen film Late Spring (1949). A Story of Floating Weeds (1934) gjorde Ozu remake’n Floating Weeds (1959) av, og filmene jeg har tatt et nærmere blikk på i denne sammenhengen er også en original og en remake i Ozus regi. Henholdsvis I Was Born, But… (1932) og Good Morning (1959). Når det gjelder uttrykket remake synes jeg ikke det er fullstendig berettiget i forhold til disse to filmene. Det er riktignok en del likheter mellom I Was Born, But… og Good Morning, men sistnevnte er på ingen måte en kopi. Dette er to vidt forskjellige filmer som gjennom samme tematikk retter sitt søkelys mot det japanske samfunn på tretti- og femtitallet.

Begge filmene er lagt til den japanske middelklassen, og har et brødrepar som protagonister. Det er barneskuespillere som leder an fortellingene, og i begge filmene imponerer barnas fremførelse. Det er tydelig at Ozu har tatt seg tid til å finne de perfekte obsternasige guttene til rollene. I tillegg står barnas opprør mot sine foreldre i fokus, noe som i begge filmene utløses gjennom film- eller TV-titting. Men der slutter også likhetene. Good Morning har flere paralleller til Ozus mer kjente filmer fra femtitallet enn den har med førkrigsfilmen I Was Born, But… Begge filmene tar opp forskjeller mellom byfolk og forstadsboere. Dette er et tydelig hovedfokus i I Was Born, But…, der trettitallets modernisme og urbanisering var sentrale temaer i samfunnsdebatten. I Good Morning er denne tematikken sterkt nedtonet til fordel for tematikk om generasjonsforskjeller og etterkrigstidens harde hverdag for middelklassen. Stilmessig ligner Good Morning på Ozus femtitallsvirke. Den lave kameraføringen, den dialogdrevne fortellingen og regissørens berømte scener uten karakterreferanser er all på plass her. Filmen er like mesterlig regissert som Ozus mest berømte film, Tokyo Story. Sistnevnte har dog en mer seriøs tone. Good Morning er seriøs samtidig som den rett som det er lurer frem smil fra sine seere.

I Was Born, But… avbilder en japansk kjernefamilie som flytter fra Tokyos sentrum og ut i en av byens forsteder. Familiens to sønner og deres møte med forstadens klikker av røffe arbeiderklassebarn leder fort til slåsskamper, intriger og bygging av hierarkier på laveste plan. Først i filmens andre halvdel kommer hovedtematikken til syne. Når barn og foreldre samles hos farens sjef for å bivåne en amatørfilm for første gang, tatt med sjefens private filmkamera. Her blir brødrene gjort bevisste på hvordan faren underkaster seg sine overordnede i jobben sin. Dette skaper furore i hjemmet. Guttene slår seg vrange da deres illusjoner om en autoritær farsfigur har blitt knust. Til syvende og sist er det kritikk av datidens sosiale hierarkier som står i fokus.

I Good Morning er det også en familie som flytter fra byen til forstaden. Men fokuset på forskjeller mellom disse og forstadens beboere er minimalt. I stedet utløses filmens store konfrontasjon av en krangel mellom et brødrepar og deres foreldre. Brødrene er oppgitt over at familien ikke har råd til en TV og slår seg vrange da foreldrene nekter å etterkomme deres ønsker. Da brødrene får skjenn for å snakke tilbake til sine foreldre, inngår de en pakt der de nekter å si ett ord etter dette. Dette skaper en rekke komplikasjoner da guttene nekter å svare sin lærer på skolen og nekter å hilse på sine naboer. Familien blir uglesett og intriger utløses.

Den største forskjellen mellom filmene er hvordan hovedproblematikken avbildes. I Good Morning utløses filmens sentrale konflikt da foreldrene, av økonomiske årsaker, nekter å kjøpe en TV til barna. I I Was Born, But…, på den annen side, utløses den sentrale konflikten da barna blir bevisste på den håpløse situasjonen de som middelklasse var en del av i trettitallets Japan. Her utløses barnas frustrasjon av det faktum at de har ekstremt liten mulighet til å stige i det japanske sosiale hierarkiet. Kilden til begge filmers konflikt/samfunnskritikk er i bunn og grunn den samme: Et opprør mot det japanske samfunnets sterkt hierarkiske oppbygning. Forskjellen er at brødrene i Good Morning ikke er klar over dette, men kun er fokusert på det materielle ønsket som driver deres konflikt. Man kan si at barna i Good Morning har et slør av uskyldighet over seg. De har ikke blitt tvunget til å oppfatte sakens kjerne i en ung alder. Dette synes igjen å peke på at barn på det japanske femtitall fikk beholde sin barndom i større grad enn på trettitallet.

En ting Ozu virkelig har beholdt i begge filmer er avbildningen av japansk middelklasse gjennom en perfekt miks av komiske og seriøse undertoner. Det er kanskje mest av alt dette som gir filmene deres underholdende tiltrekningskraft. Hver eneste lille detalj er utført med glimt i øyet og en humrende tone. Komikken er aldri overdreven og trekker ikke fokus vekk fra filmenes seriøse temaer. Allikevel gir denne miksen en underholdende tone til filmene som forsvarer utgivelsen av blådiskutgavene. Det virker nesten meningsløst å sette disse to filmene opp mot hverandre. Skulle jeg allikevel utheve en foran den andre, faller nok valget på I Was Born, But… Jeg synes begge filmene klart har sin egen sjarm, og heldigvis er dette et problem ingen behøver å ta stand til, da begge filmene kommer i en hendig kombipakke. Jeg vil allikevel understreke at, sammen med Ozus Tokyo Chorus (1931), er I Was Born, But… blant de beste stumfilmene jeg har sett noen gang. For dem som stiller seg tvilende til stumfilmer er dette faktisk et perfekt sted å begynne. Selv med noe så alternativt som en japansk stumfilm fra trettitallet tør jeg påstå at den gjengse filmelsker vil finne engasjement. Det er få stumfilmer jeg har sett flere ganger enn denne, og flere skal det bli nå som BFI har slått på stortromma.

Les også:

1. Fra Jidai-geki til Pinku-Eiga – et kort riss av japansk filmhistorie
2. Nettsteder Z anbefaler
3. Fish story

The Postman Always Rings Twice (1934) ble til Pierre Chenals Le dernier tournant (1939) og Luchino Viscontis Ossessione (1942), samt Tay Garnetts (1946) og Bob Rafelsons (1981) filmer med foreleggets opprinnelige tittel. Serenade (1937) ble filmet i 1956 i regi av Anthony Mann, Mildred Pierce (1941) ble bragt til lerretet av Michael Curtiz i 1945, og Double Indemnity (1943) ble overført til filmduken av Billy Wilder i 1944. Filmversjonene avviker på forskjellig vis fra romanene de bygger på, ikke minst gjelder det førtitallsversjonen av Mildred Pierce med Joan Crawford i tittelrollen. I denne filmutgaven ble det skrevet inn et mord som ikke fantes i boken, der mysteriet rundt drapet fungerer som en noirsk rammefortelling. Melodramaet i filmen som utgjorde rammefortellingens flashbacks hadde imidlertid tydeligere likhetstrekk med Cains originalfortelling enn resten av filmen. Det var denne filmen regissør Todd Haynes forholdt seg til når han for første gang vurderte å gi seg i kast med en ny filmatisering av Cains bok. Det handler om en kvinne. En forretningskvinne, elskerinne og mor. I Kate Winslets skikkelse.

Medmanusforfatteren på fjensynsføljetongen, Jon Raymond, hadde imidlertid et nærere forhold til Cains roman, og anbefalte den for videre lesning til Haynes. Dette med en TV-film i fem deler i tankene. Det er første gang Todd Haynes skaper en lengre film for fjernsyn. Han fortalte publikum på Cinemateket i Oslo at han hadde de beste menneskene rundt seg under prosessen, ikke minst gjaldt dette skuespillerinnen Kate Winslet i hovedrollen. Teamet bestod av folk med bakgrunn fra filmbransjen, og filmen var som ”meant for the big screen”, slik regissøren og hans produsent uttrykte det. Produsent Christine Vachon slo fast at alt går så raskt i TV i motsetning til i filmbransjen ellers. Haynes sa seg enig, og hevdet det går for raskt også. I tillegg mente filmskaperen at fjernsynet har begynt å utfordre og konkurrere mot independent-filmen. Dette gjelder i sær HBO som står bak serien. Haynes la til at et kvinneorientert drama eksempelvis var mer mulig på TV enn i filmmediet som sådan. Romanen mente han hadde en sterkere mor/datter-problematikk enn den første filmadaptasjonen. Dette ville han ta fatt i. Mildred er ikke nødvendigvis en sterkt heroisk kvinne, forklarte Haynes, men hun innehar hele spekteret. På mange måter har Haynes beveget seg tilbake til råmaterialet, James M. Cains roman. Han går mer i dybden enn det som var mulig for Michael Curtiz med spillefilmen i 1945. Hele beretningen om Mildred og hennes nære fra boken, rulles opp i et periodedrama i flere deler. Dramaet er dvelende, nesten detaljert i sine miljøbeskrivelser og portrettegninger. Samtidig sparer ikke regissøren på det kunstneriske kruttet. Av regissørens tidligere spillefilmer, står denne føljetongen øyensynlig Far from Heaven (2002) nærmest.

Vi befinner oss på begynnelsen av tredvetallet og musikken på lydsporet setter tonen for perioden i fiksjonen. Musikkvalget i føljetongen er upåklagelig. Lydbruken er ellers tidvis gjennomtenkt og spennende, som når lyden blir borte mens hovedpersonen forsvinner inn i sine egne tanker. Jordfargene som fyller billedruten, særlig i klær og kostymer, virker utrolig betegnende for tiden. Fargene leder tankene til sepiatonede sort/hvitt bilder. På førtitallet er fargene en anelse mer sprakende, vist ved en drakt i lavendelfarge. Ellers har skribenter i Sight & Sound merket seg bruken av glassflater som filtrerer bildene. Vi ser et utsnitt av en kafé gjennom ruglete glassvinduer, mens rennende vann bidrar til å gjøre flatene desto mer uklare. Bølgete glassflater i en restaurant skaper en ikke klart gjennomtrengelig åpning. Vi opplever uklarheter i synsbildet, som hindringer for det klare og oppnåelige. Det er som om vi er i en dyssende drømmetilstand. Samtidig filmer Haynes personene i handlingen gjennom bilvinduer, med blafrende blader på utsiden. Overgangen til datteren Vedas første scene som voksen er flott. Hun er ute av fokus sett bakfra, mens kameraet gradvis tydeliggjør henne i ny gestaltning. Evan Rachel Wood i nevnte rolle, tilfører den – ved første øyekast – usympatiske figuren hun spiller en ekstra tragisk dimensjon. Den korte føljetongen er tettere knyttet til James M. Cains opprinnelige verk, men er langt mer sensuell enn både denne og den første filmatiseringen med Joan Crawford. Det siste hadde heller ikke vært mulig den gang Michael Curtiz stod for opptakene av fortellingen. Det noe dvelende fjernynsdramaet har kanskje fortellermessige svakheter, men byr på mesterlige tegninger av mennesker og beskrivelser av et miljø, en tid, og en utvikling som kanskje ingen annen kunne grepet tak i på samme måte. Kate Winslet gir alt hele veien, helt mot den konkluderende og bombastiske sluttscenen.

Mildred Pierce ble lansert på DVD i Storbritannia den 28. november, og slippes i norske butikker den 7. desember.

Les også:

1. Om Mildred Pierce som filmkunst og industriprodukt
2. Den nye, gamle komiserien
3. 5 nye tv-serier jeg gleder meg til i 2011:

Hvor ofte dukker det opp regissører som ryster dine forutinntatte oppfatninger om hva film kan være, løs fra grunnen de er plantet i? Gen Sekiguchi – med kultfilmen Survive Style 5+ fra 2004 – er en slik.

Etter to kortfilmer og en håndfull musikkvideoer entret Gen Sekiguchi den japanske filmscenen med et bang: Den debuterende regissørens film kan nemlig best beskrives som en eksplosjon av japansk populærkultur, design og filmreferanser. Med et unikt stilistisk uttrykk setter Sekiguchi sitt navn på listen over regissører som utfordrer gitte filmsjangres paradigmatiske retningslinjer. Postmodernisme er et begrep som i så måte virker aktuelt. På samme liste kan man finne regissører som Quentin Tarantino, David Lynch, Terry Gilliam, Baz Luhrmann og Gaspar Noé, for å nevne noen. En direkte sammenligning mellom disse og Sekiguchi virker derimot ikke forsvarlig. Hvis man skal trekke paralleller, er kanskje Jonas Åkerlunds Spun det nærmeste man kan finne fra amerikanske eller europeiske regissører. I likhet med Sekiguchi hadde Åkerlund kun erfaring fra kortfilmer og musikkvideoer før han utga sin dystopiske amfetaminbefengte syretripp av en film. Selv om historien og stemningen i Spun er av det depressive slaget, mens Survive Style 5+ byr opp til lystige refleksjoner over japanske kulturell eksentrisitet, virker filmene å ha til felles deres lek med film som medium. Tid og rom, fantasi og virkelighet, sjanger og stil, der strikken tidligere var trodd å være strukket til ytterpunktet, tar Sekiguchi uredd tak og spenner den til uante dimensjoner.

Oppbygning

Survive Style 5+’s fortelling består av 5 frittstående historier der karakterenes skjebner sakte men sikkert vikles sammen i et sammensurium av vanvittige tilfeldigheter. Ved første visning: len deg tilbake og nyt galskapen! Ikke let etter sammenhenger, de vil saktens nok avsløre seg selv etter hvert.

Den første historien omhandler ett ungt par der han forsøker å ta livet av henne. Dette skal vise seg å være en nærmest umulig oppgave. Drapsmannen returnerer hjem ett utall ganger for å finne sin utkårede gjenoppstått og hevngjerrig ventende i parets hjem. Jo flere ganger han kveler, skyter eller parterer sin partner, jo større vokser hennes hevngjerrighet og kapasitet til å gjengjelde tjenesten.

En annen historie som stikker seg ut i filmen er om en japansk kjernefamilie som drar på et show med en kjent hypnotisør. Faren i husholdningen blir plukket ut og hypnotisert til å tro at han er en kylling. Denne fortellingen vikles igjen inn i en tredje fortelling, hvor en leiemorder blir bedt om å ta hypnotisøren av dage. Uheldigvis skjer drapet akkurat når faren er under hypnose, og familien må nå tilpasse sin hverdag etter hvordan det er å ha en kylling som patriark.

Casting

Det er tydelig at de rette trådene har blitt trukket i når det gjelder castingen for Survive Style 5+. Sekiguchi har et japansk stjernelag med seg som knapt noen debuterende japansk regissør verken før eller siden kan skilte med: Tadanobu Asano (som dreper sin kjæreste på repeat), Kyôko Koizumi (som bestiller drapet av hypnotisøren), og Ittoku Kishibe (som familiefar/kylling). Disse tre har til sammen vunnet to og blitt nominert til syv japanske Academy Awards. Asano blir ofte referert til som den japanske Johnny Depp, og er muligens den mest populære kontemporære japanske skuespilleren per i dag, kjent fra filmer som Ichi the Killer (Takashi Miike), Zatoichi (Takeshi Kitano) og Last Life in the Universe (Pen-Ek Ratanaruang).

Asano briljerer atter en gang i Survive Style 5+. Koizumi er stødig som alltid. Sammen med sine rolletolkninger i Hanging Garden (Toshiaki Toyoda) og Tokyo Sonata (Kiyoshi Kurosawa) har hun virkelig befestet sin stilling som en av de store kvinnelige talentene i japansk filmverden. Det er allikevel Kishibe som fullstendig stjeler showet da han i større deler av filmen spiller en kylling fanget i en 55 år gammel manns drakt. Overbevisningen er uovertruffen, og selvironien denne middelaldrende skuespilleren viser, er intet mindre enn utallige hakeslipp verdt.

I tillegg er det også morsomt å legge merke til hvordan Sekiguchi krydrer filmen med forskjellige biroller. Legendariske Sonny Chiba spiller konsernsjefen som styrer sitt firma med jernhånd, men som omvandles til tøffelhelt i samme sekund som kona slår på tråden. Vinnie Jones på sin side, er «typecastet» som en importert britisk leiemorder med en eksentrisk fremtoning og holdning som virkelig setter japanske høflighet i ett krysskulturelt perspektiv.

Design

Det første som slår en som tilskuer av Survive Style 5+ er den unike designen som bokstavelig talt blir et overgrep på sanseapparatet. Dette er et overgrep i farger, interiør, kostyme og make up som potensielt kan plage dine drømmer i lang tid fremover. Fargebruken er sterk og fremstår sammen med interiør og kostymedesign som en moderne form for ekspresjonisme. Uten sammenligning for øvrig, kan man muligens trekke paralleller til Tim Burtons fargebruk i Charlie og Sjokoladefabrikken. Burtons dysterhet er dog aldri tilstede i Survive Style 5+. Fortellingen med den gjentatt drepte kjæresten er i så måte kanskje det dystreste presentert. Men her er stort sett hver scene skarpt lyssatt, og hvert rom i parets hus er unikt forskjellig designet.

Når det gjelder interiørdesign har nok de fleste til gode å ha opplevd noe så utsmykket og overdrevent som i denne filmen. Huset til paret er bare ett av en horde med settinger der den ene er mer fargesprakende enn den andre. Kjærlighetshotellet som promotøren (Koizumi) og hypnotisøren besøker er ett eksempel. Huset til kjernefamilien, hvis far blir en kylling til sinns, er et annet. Det blir fåfengt å gjøre forsøk på å beskrive disse da en beskrivelse umulig kan gjøre designen rettferdighet. Det må sees rett og slett.

Kulturell kontekst

Selv om Sekiguchi peker på mang en japansk idiosynkrasi samtidig som han forsiktig tilnærmer seg tabuemner, virker disse å være understilt fortellingen, stilen og designet i filmen. Allikevel er det vanskelig å neglisjere enkelte av disse temaene når de som tydeligst portretteres. Det mannsdominerte hierarkiet i det japanske arbeidsmarkedet utfordres per i dag av sterke krefter innen likestilling, og skildringen av Chiba som konsernleder avbilder denne omveltningen i det japanske samfunnet ved bruk av spissfindig satire. Etter at Chibas karakter har avslørt seg som underkastende ovenfor sin kone per telefon, tar det ikke mange scener før han igjen blir utfordret av sin kvinnelige innleide promotør (portrettert av Koizumi). Det er en morsom scene der den stereotype mannlige topplederen blir satt på plass av en fremadstormende sterk kvinne som flekser muskler da han kritiserer henne innen hennes eget felt. Scenen fungerer som en avbildning på de forandringer kjønnsroller gjennomgår i dagens japanske samfunn.

Survive Style 5+ tar også opp homofili på en måte som knapt nok har vær mer åpenlys i japansk films historie. (Unntaket i så måte er Kitanos samurai/homo/drama Gohatto. Denne avbilder dog emnet på en langt mer subtil måte enn hva som er tilfelle i Survive Style 5+.) Homofili er et tema som ofte er tabu i japansk filmsammenheng. Dette kan fremstå som merkelig da det mannlige idealet blant den yngre garde i dagens Japan ofte er forbundet med androgyn stil der menn ikke er redde for å komme i kontakt med sin feminine side. Men dette idealet knyttes tydeligvis ikke opp mot homofili i japansk populærkulturell kontekst. I denne filmen, på den annen side, treffer vi tre unge innbruddstyver der to av dem har gryende følelser for hverandre gjennom hele fortellingen. Det hele gjøres på en overtydelig måte der musikk, kameraføring og skuespill setter et vanligvis tabubelagt emne innen japansk film i et komisk lys.

De tre innbruddstyvene avbilder også ett annet japansk populærkulturelt fenomen: hvordan amerikansk kultur florerer i det japanske samfunnet. Selv om foreldregenerasjonen i dagens Japan fremdeles har stor forutinntatthet ovenfor Amerika, stopper ikke det den yngre generasjons fascinasjoner fra å styre kapitalismens innføring av amerikansk kultur i det japanske samfunn. McDonald’s, Coca Cola og Disney er mer utbredt i Japan enn i de fleste europeiske land. Designet i Survive Style 5+ understreker dette delvis av seg selv, men best avbildet er dette fenomenet via den ene innbruddstyven. Han går i jeans, har dreads, og hvert tredje ord som kommer ut av munnen hans er enten en japansk anglisisme eller rett og slett engelske fraser og lingo. Hvordan amerikansk populærkultur har påvirket japansk populærkultur er et ganske bisart fenomen, spesielt med tanke på Japans og Amerikas historie. Den japanske fascinasjonen fremstår som komplisert, da de ikke nødvendigvis er like åpne for amerikanerne i seg selv, uansett hvor mye de omfavner deres kultur.

Postmoderne tilknytning

Referanser avbildes i fleng til japanske filmgenre og stilarter. Survive Style 5+ har nok sine influenser fra 60-tallets japanske nybølge film. Men i enda større grad er filmen et vink til den såkalte «nye nybølgen» innen japansk film, fra 70- og 80-tallet. Der nybølgen var et opprør mot de japanske filmtradisjonene fra regissører som Ozu, Mizoguchi og Naruse, var den nye nybølgen, i tråd med den franske nye bølgen, ett opprør mot den klassiske filmens paradigme. Ulineært narrativ, dialog direkte rettet mot publikum og en generell refleksjon over sin tilstand som et filmisk medium er alle stiltrekk som Survive Style 5+ deler med den japanske nye nybølgen. Paralleller kan trekkes til legendariske japanske nybølgeregissører som Nagisa Ôshima og Itami Juzo. Disse står bak grensesprengende produksjoner fra 70- og 80-tallet. Filmer som leker seg med filmen som medium, samtidig som tabuemner ikke skygges unna. Sammenlignet med disse kan man argumentere at Survive Style 5+ bringer den nye nybølgens holdninger inn på 2000-tallet, for deretter å utvikle den videre. Stilen, historien og designen er tilpasset dagens populærkulturelle landskap i Japan.

Selvrefleksivt utrykk innen film knyttes gjerne opp mot postmodernisme. Når filmer refererer til andre filmer, eller eksempelvis benytter seg av parodi og pastisj, kan det argumenteres at postmoderne estetikk gjør seg gjeldende. Andre stikkord i denne forbindelse vil være nostalgi og sjangerblanding. Innen filmteori beskrives ofte oppblomstringen av musikkvideoer på 80-tallet som postmoderne estetikk. Derav kommer naturlig nok den noe flåsete karakteriseringen «MTV-estetikk». I tillegg til nevnte stikkord kan rask klipperytme og spesielt bevisst bruk av musikk legges til listen over postmoderne trekk innen film. Et nærmest perfekt eksempel på dette vil være Baz Luhrmanns Romeo & Julie.

Når det gjelder Survive Style 5+ har den mange fellestrekk med Luhrmanns film. Raske klipp, referanser til andre (i dette tilfellet japanske) filmer, parodi og sjangerblanding blir projisert mot tilskuerne med et maskingeværs hastighet. I tillegg har filmen et spesialdesignet soundtrack, der japanske artister er leid inn for å lage musikk til forskjellige scener og scenarioer. Det er mange trekk som vitner om en postmoderne tilknytning ved filmen. Således føyer den seg inn i en rekke japanske filmer fra det siste tiåret. Eksempelvis Taste of Tea (Katsuhito Ishii), Kamikaze Girls (Tetsuya Nakashima), Yatterman (Takashi Miike) og Samurai Fiction (Hiroyuki Nakano), for å nevne noen av de mer prominente.

Selv om mange av det siste tiårets filmer innbyr til refleksjoner rundt forholdet mellom kontemporær japansk film og postmodernisme, så finnes det fint lite teori rundt dette. Det nevnes fra tid til annen, av filmhistorikere som Donald Richie, Darrel William Davis og Scott Nygren, men temaet er sårt i behov av en seriøs utgreiing. Noe Survive Style 5+ burde fungere som et bra argument for. Det nærmeste man kommer en utgreiing mellom japansk film og postmodernisme er Takayuki Tatsumis refleksjoner rundt filmen Tetsuo (Shinya Tsukamoto), og John Burns’ sammenligning mellom postmodernisme og filmen Tampopo (Juzo Itami). Førstnevnte film er nok et sterkt eksempel på MTV-estetikk, der hele filmen blir presentert til et rytmisk industrielt soundtrack. Sistnevnte film derimot, tilhører 80-tallets nye nybølgefilmer. Tampopo tilhører generasjonen av filmer som Survive Style 5+ virker å referere mest til. Der film som medium utforskes, grenser utfordres og revolusjonerende resultater utløses. Om ikke annet, virker det å være en rød tråd gjennom den nye nybølgen, postmoderne estetikk og Survive Style 5+ sitt utrykk.

Sammendrag

Survive Style 5+ er en film med usedvanlig mange lag. Å bruke den velkjente «et troll er som en løk»-analogien fra Shrek virker ikke være tilstrekkelig i dette tilfellet. Filmen har rett og slett for mange lag på for mange plan. Fortellingen i seg selv er en prøvelse der man må holde tungen rett i munnen om man skal få med seg alle detaljer og sammenhenger. Skal man i tillegg ta inn over seg skuespill, design og tematikk sier det seg selv at dette er en film som nok bør sees mer enn en gang.

Om dette høres ut som et krevende tiltak for en enkelt films skyld, kan undertegnedes opplevelse av filmen fungere som pekepinn på hva som kan forventes. Sanseovergrepet som totalt uforberedt angrep meg ga en umiddelbar følelse av avhengighet. Filmen ble sett på nytt 2 ganger i løpet av den påfølgende uken, og huskes i dag som en av de mest unike opplevelser jeg har hatt når det kommer til Japansk film.

Sekiguchi kom ut av ingen steds i 2005 og gjorde sitt inntrykk på undergrunns filmmiljøer, anime-nerder og japanoholikere verden over. Selv om filmen fremdeles kan regnes som et undergrunnsfenomen, er den uten tvil et unikum både innen japansk film og alternativ film generelt sett. Sekiguchi har kanskje ikke fått den anerkjennelsen han fortjener, men etter kun en film kan heller ikke slikt forventes. Hva fremtiden bringer for denne originalen av en regissør kan vanskelig forutses. Filmens relative suksess tok muligens Sekiguchi på sengen, for det har nå gått seks år uten ett pip fra den kanten. Det vil si… Regissøren ga et bidrag til filmen Sabi Otoko Sabi Onna/Quirky Guys and Gals i Japan tidligere i år. En film satt sammen av forskjellige segmenter. Hvert segment regissert av en separat regissør. Sammen med undertegnede sitter nok horder av Japan-nerder og filmfantaster verden over og biter negler i påvente av en ny fullengder i Sekiguchi’s regi. Enn så lenge får vi klare oss med bidraget til Quirky Guys and Gals, samt gjentatte visninger av filmen vi alle fascineres utrettelig av – Survive Style 5+.

Les også:

1. Nettsteder Z anbefaler
2. Sion Sonos Love Exposure
3. Fish story