Tarnation, Jonathan Caouettes usedvanlig utleverende og direkte selvbiografi, nærmer seg grensen for det man kan holde ut å se på kino. Filmen er ikke fri for humor, men de fleste scenene befinner seg et sted mellom det ubehagelige og det smertefulle. Når filmen som helhet likevel er svært severdig, er det grunn til å spørre hvorfor. Kan hende er det fordi Caouette har et sjeldent talent som historieforteller. Kanskje har det også noe med at den selvfremstillende dimensjonen er så sentral i Tarnation.
