Den svensk-amerikanske filmskaperen Gunvor Nelson presenterte 6 av sine egne filmer på fjorårets norske kortfilmfestival. Med utdannelse og karriere som malerinne bak seg, gikk hun på 60-tallet over til å benytte seg av film som sitt kunstneriske uttrykksmiddel. Hun havnet som svenske midt oppe i den sterkt eksperimentelle New American Cinema bevegelsen i USA, der filmen ble brukt som et sterkt personlig uttrykksmiddel. Vi hadde en noenlunde parallell utvikling i Europa, med den nye bølgen i fransk film, auteurteorien og bl.a. Godard og Trufafut, men den store hovedforskjellen ligger i at franskmennene viderefører en episk tradisjon. Kan denne forskjellen ha noe med amerikansk kontra europeisk kunsttradisjon å gjøre?
Gunvor Nelsons filmer står i sterk kontrast til de fleste filmene som ble vist på kortfilmfestivalen. For å trekke paralleller fra andre kunstarter, så beveger hun seg i poesiens landskap framfor romanens form. Til filmen har hun trukket med seg kvaliteten fra malerkunsten, der bare bildet får tale. For meg ble Gunvor Nelsons filmer det mest inspirerende jeg så på festivalen i Trondheim, og det er trist at filmene ikke er tilgjengelige i Norge. Om vi foreløptig ikke får se mer av Gunvor Nelson her i landet, ville vi i Z i hvert fall fortelle noe om hva hun står for og tror på. En del av hennes tanker om sitt arbeid kommer fram i dette intervjuet. Jeg håper at svakheten som ligger i at René Bjerke har gjort intervjuet og jeg har bearbeidet det, ikke overskygger gleden over å bli litt bedre kjent med en stor filmkvinne. Gunvor Nelson underviser for tiden i film ved San Fransisco Art Institute, der hun bl.a. har noen norske elever. Store ting kan skje med norsk kortfilm…
