Du vet hva jeg snakker om, og har sett den brukt i mange sammenhenger: lilleputt-effekten som gjør verden om til en miniatyrmodell på skjerm eller lerret. Denne bloggposten presenterer en liten studie av den såkalte tilt shift-effekten.
I filmen Side by Side forsøker skuespilleren Keanu Reeves og regissør Christopher Kenneally å finne ut hva den amerikanske filmbransjen mener om fordeler og ulemper ved analoge og digitale filmformater.
Me møter fleire fleire filmarbeidarar og spør dei om korleis overgangen frå analog til digital filmproduksjon har vore. Øyvind Sandberg: - Det handler om å ha ambisjoner om å lage fine bilete | Dag Johan Haugerud: - Film og video er to ulike ting | Anna Myking: - Fotografen har mista litt av makta | Žaklina Stojcevska: - Bileta blir uansett digitaliserte før dei kjem til oss | Morten Skallerud: - Me har ein helt annan kontroll | Sveinung Golimo: - No kan me fortelje store historier.
År 2000 seilte Ryûhei Kitamura inn som Japans heteste navn i diverse kultmiljøer med Versus, en film som vakte furore blant horror-fantaster og sci-fi-nerder verden rundt.
Mens noen – antatte - mesterverk blir restaurert og relansert på kino ved fylte femti år, blir andre forvist til visninger på tv, dvd og alternative visningsarenaer. Zs skribent Marius Lyngar setter fokus på noen forbigåtte jubileumsklassikere.
Hvis du er en av dem som setter deg ned i kinosetet i god tid før filmen starter, har du kanskje lagt merke til at det fra tid til annen dukker opp en boktrailer mellom reklamen. Boktrailere som de forfatteren og filmskaperen Ransom Riggs lager, viser at bøker helt åpenbart kan markedsføres med stort hell av film. Dessuten kan de markedsføres på YouTube.
Samfunnskritisk, energisk, levende, beskrivende, nydelig, engasjerende, mangslungent, absurd, trist, hardt, morsomt, nært, vakkert, sårt, viktig, riktig, opplysende, løftende. Det finnes så mye god kortfilm der ute i verden. Dette må jo by på utfordringer når det gjelder å velge ut det beste til de internasjonale kortfilmprogrammene i Grimstad, men det ser faktisk ut til at programmet lykkes på mange vis.
En av verdens mest nyskapende og respekterte dokumentarfilmskapere døde den 30. juli, 91 år gammel. Marker har siden 1950-årene vært en sentral skikkelse i fransk kulturliv og i det internasjonale dokumentarfilmmiljøet.
Marilyn Monroe var både en særegen filmskuespillerinne - og en inspirasjonskilde for filmindustrien. Zs blogger presenterer noen notater om Monroe som filmstjerne, Monroe og regissørene samt Monroe og andre kvinnelige filmskuespillere.
Den norske kortfilmfestivalen ser ikke ut til å avstedkomme de helt store overskriftene i norske riksmedier i år og de lokale var mest opptatt av den filminteresserte kronprinsens nærvær under festivalåpningen. For meg er indisk kvinnesak og film om de norske kokainsmuglerne i Bolivia mest interessant så langt.
Hollywoods bilde av Roma og Paris forteller mye om amerikaneres ambivalente forhold til Europa. Men aller mest om amerikaneres forhold til seg selv.
I den populærkulturelle ordlista etterfølges ’Anschluss’ og ’Auschwitz’ altfor ofte av ’Awesome’.
Andrea Arnolds Wuthering Heights, Ruben Östlunds Play og Olivier Assayas-retrospektivet var ifølge Zs blogger høydepunkter under årets TIFF-festival.
En liten guide i jungelen av japanske filmer. Z-redaktøren og et knippe kjennere av japansk film presenterer her sine ti på topp-lister fra 2000 og fram til i dag. Én valgte også å ta med japanske tv-serier. Flesteparten av titlene er enkelt tilgjengelige på dvd.
The Future nærmer seg norske kinoer med stormskritt. Vi har tatt en titt på regissørens spillefilmdebut, og snakker amerikansk forstadsliv, sosialt utilpasse rollefigurer og noen halvperverse elementer. Miranda July!
Z har spurt noen av de filmskaperne vi synes var de mest spennende i Grimstad i år om noen synspunkter på norsk film og kortfilm, og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer. De utvalgte var Håkon Larssen, Jannicke Låker, Jakob Rørvik, Ingvild Søderlind, Kaveh Tehrani og Jørn Utkilen.
Blodige, gjørmete føtter i blodgjørme. Det stinker blod, svette og – nei, ikke tårer – hele verdens raseri. Et nærbilde av disse føttene, i bevegelse, klar til siste dødelige duell. Det er det jeg husker aller best fra denne filmen. Disse nære dødens føtter i bevegelse.
Jeg har sett to filmer i det siste, som ligner litt på hverandre, Juvenile Liaison og My Ain Folk. Begge er britiske og fra samme tiår, og begge gjorde sterkt inntrykk på en menneskelig og filmatisk måte – måter som selvfølgelig henger uløselig sammen.
Hva er det som skiller dokumentar fra fiksjon?
Noen regissører driter i dette spørsmålet. Andre fordyper seg i det. Ja, kanskje lar de til og med spørsmålet bli en integrert del av sine filmer. Uansett er det et spørsmål som virker særlig presserende nå om dagen. Vi lever i en tid med så mye hvileløs audiovisuell «realitet» at autensitet og kunstighet, fakta og oppspinn, ser ut til å forsvinne inn i hverandre.
Med en plakat som gjenskaper Marats død laget av søppel kan Waste Land av Lucy Walker ved første øyekast se ut som en film som dreier seg om kunst, søppel og død. Det gjør den også, men bare siden søppel er døde ting. Det plakaten ikke viser er en film full av gode historier, triste skjebner, men også av livsglede og optimisme på verdens største søppelfylling.
_
Z Filmtidsskrift ©2010 | Ansvarlig redaktør: Ingrid Rommetveit |
Norges mest seriøse filmtidsskrift | Utgis av Norsk filmklubbforbund.
RSS Nyhetsfeed fra Z
