Dette er artikkelen om tv-seriene som ble avlivet før de fikk slå ut i full blomst. Seriene som rørte de få de nådde ut til, men som ikke hadde den eksplosive seersuksessen de var ute etter å huke. Nå som seriestormen har holdt det gående et drøyt tiår er det på tide å ta fatt i de falne heltene.
Dramaet Mildred Pierce er dvelende, nesten detaljert i sine miljøbeskrivelser og portrettegninger. Samtidig sparer ikke regissør Todd Haynes på det kunstneriske kruttet.
Episk om maktkåte dynastier og renkespill. Game of Thrones begeistrer og befester HBOs posisjon som kongen av tv-serieland. La meg innrømme det først som sist: Jeg har ikke lest A Song of Ice and Fire-serien. En del George R. R. Martin-fans vil nok sånn sett hevde meg ukvalifisert til å mene [...]
If we go go insane, we could all go together, in this wild wanton world we could all break down forever … Lindsay Buckingham, «D.W. Suite», sangen som ledsager sluttscenen i episode «Spring Break».
Zs skribent – og redaktør - tørker støv av en av sine egne aller, aller største tv-serieopplevelse, som rangerer på høyden med gode filmopplevelser: Serien Northern Exposure (1990-1995), på norsk Det gode liv i Alaska. Se og kjøp på dvd.
Tv-serien Friday Night Lights er elsket av kritikerne. Hvorfor snakker vi ikke om denne serien i samme åndedrag som Mad Men og The Wire? Les mer om serien som vår skribent Gry Rustad vurderer som en av tidenes beste tv-serier.
Z blogger Anniken Kjeserud sine tv-tips for 2011
Community, den nye komiserien fra NBC, er verdt å få med seg.
Det er noe eget med halvdårlige skuespillere som har hatt høyprofilerte roller tidlig i karrieren: de får en egen patina etter som tiden går. Nå er det Ted Dansons tur - og dermed er vi klare for Bored to Death, den nye krimserien fra HBO.
av Gry Rustad
Det virker som om Norge er bitt av en Mad Men-basill. Hvorfor? Kan svaret ligge i seriens demokratiserte og polyfoniske – flerstemte - struktur?
Etter tjuefem år og 104 utgaver av filmtidsskriftet Z passer det nå – i Z nr. 105 – godt å se litt tilbake. På et blad som både har vært lovprist og utskjelt, men bare litt av begge deler, definitivt for lite … Z hører hjemme i en lang tradisjon av norske filmtidsskrift, mange av [...]
av Dag Johan Haugerud
Mens man tidligere bare så homser og lesber i filmer som handlet om homofili, inngår de nå som en naturlig del av det hollywoodske heterosamfunnet. Siden filmen står i et gjensidig avhengighetsforhold til markedet, har også markedets krav om forenkling rammet filmen.
Spørsmålet er hvordan denne forenklingen har rammet den homofile mannen? Hvordan ser han ut i en redefinert, hetero-tilpasset utgave. Og hva er årsaken til at han har blitt som han har blitt?
Etter nesten et århundre med kun sporadiske tilløp til politisk radikalisme, kunne man på slutten av 1990-tallet merke en økende tendens til kritiske spissformuleringer i Hollywood. Etter 9/11 ble imidlertid hovedfokuset samlende, patriotiske prosjekter og konsensusorientert eskapisme. Men de [...]
Mens man tidligere bare så homser og lesber i filmer som handlet om homofili, inngår de nå som en naturlig del av det hollywoodske heterosamfunnet. Siden filmen står i et gjensidig avhengighetsforhold til markedet, har også markedets krav om forenkling rammet filmen. Spørsmålet er hvordan denne forenklingen har rammet den homofile mannen? Hvordan ser han ut i en redefinert, hetero-tilpasset utgave. Og hva er årsaken til at han har blitt som han har blitt?
av Anne Gjelsvik
En av de mest dramatiske endringene i moderne populærkultur det siste tiåret er at den amerikanske kinofilmen så til de grader har tapt terreng som populær underholdning, at film i dag er best på tv. En konsekvens av denne utviklingen er at en rekke utdaterte «sannheter» om fjernsynet som medium må forkastes. Fremst i denne rekken er forestillingen om at amerikanske fjernsynsserier er samlebåndsprodukter av lav kvalitet.
Filmmusikk er etter hvert blitt en etablert og anerkjent størrelse, både i forskningssammenheng og blant det generelle publikum. Musikken i tv-serier har ikke oppnådd samme oppmerksomhet og status. Men hvis man legger de tilvente betenkningene til side og fokuserer på hvordan musikken faktisk fungerer i tv-serier, vil man finne et meget uensartet bilde.
I The Sopranos er ingenting farligere enn ufordøyd agita.
I HBOs serie om den lille westernbyen Deadwood lever gangstere, horer og gullgravere et tøft liv fylt av sex, vold og sterk drikke, og fritt for innblanding fra den amerikanske stat. To hardbarka sesonger er tilgjengelige på DVD i Norge, og en tredje, avsluttende sesong er underveis.
Selv om de mange individuelle historiene i tv-serien Lost trekker i forskjellige retninger, så er rammefortellingen bygget på en enhetlig mal: En gruppe mennesker er fanget på en ukjent øy, full av farer og hemmeligheter. Serien peker slik til litterære klassikere som Robinson Crusoe og Den hemmelighetsfulle øya, så vel som tv-suksesser som Gilligan’s Island og Fantasy Island.
David Lynch følte seg som skapt for fjernsyn. I hvert fall i omtrent ti år. Denne artikkelen handler om Lynchs triumfer og problemer med fjernsynsseriene Twin Peaks og den uproduserte Mulholland dr., og om hvordan han vendte fjernsynet ryggen for godt.
_
Z Filmtidsskrift ©2010 | Ansvarlig redaktør: Ingrid Rommetveit |
Norges mest seriøse filmtidsskrift | Utgis av Norsk filmklubbforbund.
RSS Nyhetsfeed fra Z
