Witches

Alle bildene er fra Witches, Elizabeth Sankey 2024

 

Noen av mødrene som ble dømt som hekser i middelalderen tilstod tilsynelatende frivillig – men hevdet å ha vært besatt av mørke krefter. Led de egentlig av fødselspsykoser?

I den britiske dokumentarfilmen Witches (2024) vever regissør Elizabeth Sankey en kunstnerisk parallell mellom historiske hekseprosesser og en generell manglende kunnskap om fødselspsykose og depresjon. I tillegg fletter hun inn noen av populærkulturens inngrodde troper. Gjennom en kombinasjon av selvportrett, intervjuer og en nesten svimlende mengde kryssklipte heksefilm-referanser, problematiserer Witches hvordan kvinner som opplever alvorlig psykisk sykdom etter fødsel møtes med både manglende kunnskap og forståelse, og strenge sanksjoner.

God eller dårlig heks?

«Når du tenker på hekser, er det noe slik du forestiller deg?» spør Sankey gåtefullt over et eklektisk utvalg filmklipp av nærmest forvirrende stort spenn: Fra de mystiske tre søstrene som leverer profetien i Macbeth (Roman Polanski, 1971) til de rebelske tenåringsjentene fra The Craft (Andrew Fleming, 1996). De ikoniske filmscenene brukes i det som helst ligner en personlig prolog. Gjennom et flettverk av assosiasjoner bruker Sankey egne barndomsminner til å skape et flytende rammeverk for hvordan vi skal forstå den nokså diffuse og mangefasetterte, og likevel karakteristiske, forestillingen om hekser.

Fra klasserommets historietimer om de europeiske hekseprosessene, til en magisk fiksjonsverden der bøker, film og tv-serier inspirerte lek og dagdrømmer: Sankey skildrer en gjenkjennelig forlokkelse gjennom barndommen, mot alt som var å assosiere med riter og magi. I hvert fall av den gode sorten. For som Glinda spør en forvirret Dorothy som akkurat har krasjlandet i Emerald City – «Are you a good or a bad witch?».

Kinomøtet med Trollmannen fra Oz introduseres som et definerende filmøyeblikk i regissørens egen barndom, der et fortryllende første møte med et magisk technicolor-univers også rommet lærdommen om at det fantes to typer hekser. På den ene siden fremstår den gode heksa Glinda som et slags uoppnåelig ideal. Med sin hvite magi, barmhjertige allmektighet, og tradisjonelle skjønnhet har hun noe tilnærmet gudommelig over seg. Den onde heksa fra vest er hennes rake motsetning; stygg, slem og demonisk. Som en motpol til alt vakkert, godt og besindig, blir hun den ravende gale, den som har mistet kontrollen. Sankey viderefører disse to typene hekseskikkelser som en slags overordnet metafor på samfunnets tradisjonelle krav til morsrollen. Der idealet åpenbart er å være Glinda – evig balansert, utrettelig og kontrollert, handler Witches om å befinne seg i motsatt ende av skalaen. Gjennom en hyllest til rollen som «slem heks» setter Sankey søkelys på fordommer og demonisering av kvinner som ikke takler morsrollen.

Feministisk vidvinkel

Gjennom vinterens store kinosatsning Wicked (Jon M. Chu, 2024) er det ingen tvil om at den onde heksa er tilbake i vinden – og det på klassisk sopelime. Med sort kjole, spiss heksehatt og grønn hud har den opprinnelige hekseskikkelsen fått sin populærfeministiske renessanse som en misforstått outsider og mystisk antiheltinne.

Witches, som hadde premiere på Tribeca Filmfestical i 2024, og nå er tilgjengelig på MUBI, er også del av en slik trend. Det er i det hele tatt et imponerende detaljarbeid som ligger bak filmens skreddersydde lappeteppe av populærkulturelle referanser, som hele veien ledsager Sankeys egen historie. Der en del av disse klippene isolert sett fremstår som litt banale, leder de raskt inn i en alvorstung tematikk: Sankey tar oss dypt inn vrangforestillingene hun selv utviklet som del av en alvorlig fødselsdepresjon. Fra et voldsomt adrenalinrush hvor hun var over seg av begeistring og kjærlighet, til plutselig ikke være i stand til å holde sin egen sønn.

Mens hennes egne omgivelser var fylt av tilsynelatende perfekte mødre, forteller Sankey hvordan hun selv heller identifiserte seg med Marlo fra filmen Tully (Jason Reitman, 2018) –en mor på randen, som ender med å kjøre utfor en bro. Vi innvies i hennes opplevelse av akuttmottaket gjennom en scene fra Rosemarys Baby (Roman Polanski, 1968) der en hånlig fastlege ber henne gå hjem og slappe av. Selv får Sankey beskjeden om at hun lider av en klassisk «babyblues» (barseltårer), som nok vil gå over av seg selv. Men hjemme klarer hun verken spise eller sove og blir overmannet av tanken om å ta sitt eget liv.

Gjennom parallelliserte hekseklipp i febersyk hastighet beskriver Sankey en tilstand hvor hun ikke lenger følte seg forankret i nåtiden, men snarere befinner seg i et «merkelig, liminalt rom» – en ahistorisk forbindelse til kvinner gjennom tidene som har måttet forholde seg til den kroppslige forvandlingen graviditet innebærer. Heksemetaforene som ledsager dette blottstilte portrettet, fungerer dermed som en slags «feministisk vidvinkel», der Sankeys personlige erfaring løftes inn i en større kvinnehistorisk kontekst.

En svartebok i håndtering av fødselsdepresjon

Der det offentlige helseapparatet sviktet, ble Sankeys redning å snuble inn i et frivillig drevet selvhjelpsnettverk for mødre som på ulik måte opplevde psykiske lidelser knyttet til fødsel. I Witches fremstår denne gruppen som en slags moderne heksering – en selvorganisert barselgruppe hvor ingenting er tabu, et fellesskap som kunne tilby den støtten og kunnskapen som manglet i helsevesenet. Gjennom førstehåndserfaringer fra dette nettverket setter Sankey sammen en slags svartebok med leksjoner og lærdom basert på selververvet kunnskap.

Det er noe radikalt frigjørende med hvor likefremt vi innvies i blottstilte og sårbare historier om psykoser, tvangstanker og annen mental sykdom i etterkant av fødsel. Det er kanskje også nettopp denne rystende ærligheten som gjør sterkest inntrykk. En av kvinnene som stiller til intervju forteller at hun hadde tvangstanker om å begå overgrep mot sin nyfødte baby. Selv deler Sankey at hun som del av en alvorlig fødselsdepresjon var redd for at hun kom til å ta livet av sønnen sin. Det er slående hvor sjeldent man får slike historier fortalt fra innsiden.

Så langt tilbake som historiene går, har ravende gale, ondskapsfulle eller hevnsyke mødre vært kilde for skrekk og fasinasjon. Witches fikk meg til å tenke på myten om trollkvinnen Medea som dreper sønnene sine for å hevne seg på en utro ektemann. Det å ikke ønske eller mestre morsrollen har historisk vært nært forbundet med noe demonisk. De siste tiårene har det vel og merke vært stor interesse for kritisk historieforskning så vel som moderniserte fortolkninger der et feministisk perspektiv stiller sagn og historier i nytt lys. Likevel er det få temaer som bærer et så tungt stigma som kvinner som ikke klarer å ivareta, eller kanskje til og med er farlige for, sine barn. Historisk er det vanskelig å skille mellom kvinner som har drept sine barn som konsekvens av psykisk sykdom, eller av annen nød. Det er likevel verdt å merke at konsekvensen har vært sanksjoner og straff – ofte med dødsstraff som endelig resultat.

Svart magi eller psykose?

Witches går også inn i historien, ved å problematisere hvordan stigma ikke bare har formet hvordan psykisk syke mødre har blitt mottatt i sine omgivelser, men også preget deres personlige oppfatning av egen sykdom. Med utgangspunkt i de personlige intervjuene med mødrene fra sitt eget barselnettverk, samt medpasienter fra perioden hun var innlagt på psykiatrisk avdeling, utforsker Sankey også en rekke historiske tilståelser fra middelalderen, hvor kvinner hevdet å være under påvirkning av mørke krefter. Hun intervjuer historieprofessor Marion Gibson som forteller om en bølge av slike tilståelser fra 1400–1500 tallet der kvinner frivillig innrømmet å være hekser, uten tortur involvert, enda de var klar over at de ville bli straffet med døden.

Kontekstualiseringen i Witches tilfører et nytt perspektiv til det som forblir et historisk mysterium. Sankey får kvinnene som har fortalt sine egne historier, til å lese opp tilståelser fra mødre som har vedkjent seg besøk fra djevler og andre mørke krefter som har forsøkt å tvinge eller friste henne til å ta livet av barnet sitt.  «Hadde det vært den sosiale normen, ville jeg også tenkt at jeg var en heks. Du er så desperat etter en forklaring. Og jeg ville ønsket å bli straffet med døden», forteller en av kvinnene Sankey intervjuer.

De europeiske hekseprosessene er vel og merke et komplekst historiefelt, og en bølge av frivillige tilståelser kan ha hatt ulike og sammensatte årsaker. Sankeys perspektiv er derfor interessant som fabulering, men det er også nettopp det det er.

Kloke koner versus en mannsdominert legevitenskap

I Witches benyttes tilståelsene som en inngang til å problematisere hvordan det etter så mange århundre fortsatt er så lite kunnskap rundt fødsel og mental helse. Sankey viser til en praktisk førstehåndskunnskap som primært har eksistert i kvinnefellesskap. Hun problematiserer fremveksten av den moderne legevitenskapen som et mannlig domene, som har utviklet seg gjennom teori, ikke praktisk og selververvet erfaring. Dermed får den mannsdominerte legevitenskap mye av skylda for stigma og misforståelser.

Her oppleves det tidvis som Sankey spenner ben på seg selv gjennom en kjønnspolarisering som forenkler problemstillinger knyttet til fordommer og manglende ressurser i helsevesenet. Dokumentaren vil mer enn hva den klarer å lande, og ofte slukes vesentlig institusjonskritikk av overfladiske sammenføyninger. Det blir rett og slett et litt for stort svev mellom middelalderens hekseforfølgelse og kvinners opplevelse av epistemisk urett i møte med det moderne helsevesenet.

På en annen side er det ingen tvil om at tradisjonskunnskap, egenerfaring og fellesskap forsvinner når helsehjelpen institusjonaliseres. Dokumentaren belyser dessuten en vesentlig forskjell i hvordan kunnskap har fått vokse frem. Der menn tradisjonelt har fått definere legevitenskapen, har førstehåndserfaring vært forbeholdt lukkede, og kanskje til og med forbudte, nettverk. Dermed oppstod tause kunnskapsfellesskap. Og disse har vi kanskje fortsatt bruk for? Witches illustrer i hvert fall behovet for kunnskap og ressurser tilhørende et fellesskap bestående av levd erfaring, i tillegg til institusjoner og faglig kompetanse.

Sankeys egen hjemkomst fra psykiatrisk avdeling speiles i en snedig parallellisering til scenen der Virginia Cunningham skrives ut etter en dramatisk innleggelse i filmen The Snake Pit (Anatole Litvak, 1948). Der filmen vender en skarp brodd mot institusjonsbyråkrati og personalets innflytelse på innlagte pasienter, er det til syvende og sist relasjonen til de andre pasientene som gir Virginia innsikten og forståelsen som gjør henne i stand til å forlate sykehuset.

Et slikt skreddersydd flettverk av filmklippreferanser fungerer ikke bare som en visuell forsterker av fortellingene som formidles, men opptrer også som et slags filmhistorisk tidsvitne på urett begått mot mødre og kvinner. Med klipp helt tilbake til Häxen (Benjamin Christensen, 1922) og Jeanne d’Arcs lidelse og død (Carl Theodor Dreyer, 1928), får historiene fra Witches intertekstuell gjenklang i filmhistorien, så langt tilbake som den går. Denne måten å benytte seg av tidligere hekseportrett er en eksplisitt påminnelse om at fortellinger – enten de eksisterer i historieformidling, institusjonspraksis eller populærkultur – har makt til å forme hvem som blir sett, hørt og forstått.

Sankeys egen historie er fortellingen om hvordan hun tross alt ikke endte opp med å ta sitt eget liv, slik Marlo gjør i Tully, og det takket være støtten hun fant i sin selvutnevnte heksesirkel. Slik avsluttes Witches med en oppfordring om å også omfavne rollen som den slemme heksa.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon