Oppvekst, kamp og framtidshåp

In My Hand, Liselotte Wajstedt og Marja Helander, 2025

 

 Urfolkfilm i søkelyset på Tromsø Internasjonale Filmfestival.

I år gikk Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) av stabelen for trettifemte gang, også i år med et unikt søkelys på urfolkfilm. I årets program reflekterte mange av filmene barn og unges perspektiver på livet og framtida. Fra Sápmi til Russland og Canada, kom vi tett på koloniale traumer som går i arv: Kjærlighet for språk, kultur og tradisjoner, og frykten for å miste det som betyr mest for dem.

Livet gjennom barnas øyne

Ninan Auassat: We the Children, Kim O’Bomsawin, 2024

 

Den prisbelønte dokumentaren Ninan Auassat: We the Children (Kim O’Bomsawin, 2024), gir et sjeldent nært innblikk i hverdagen og tankene til barn og unge som vokser opp i Atikamekw, Eeyou Cree og Innu samfunn i Quebec i Canada. De snakker engelsk, fransk, og urfolksspråk om hverandre, og navigerer mellom kjærligheten til hjemstedet og muligheter de bare kan få om de flytter til byen. Selv om de møter utfordringer som de fleste unge har, bærer de på et særskilt ansvar for at deres kultur og tradisjoner skal overleve.

Regissør Kim O’Bomsawin tilhører selv Abenakisk-folket, og er en ledende filmskaper, sosiolog, og menneskerettighetsforkjemper. Det etiske utgangspunktet for dokumentaren er at de unge skal fortelle sine historier på egne premisser, uten innblanding eller fortolkninger fra voksne.

«Mange ser på vårt samfunn som isolert, men vi har frihet til å dra hvor vi vil. I en by er det mange flere begrensninger». Kameralinsen peker mot søstrene Saige (22), Jade (20), Rain (14) og Legend (7) som kommer fra en Cree-familie i Whapmagoostui, et lite lokalsamfunn ved Hudson Bay. Man får en følelse av hjemmevideoformat, der det hverdagslige står i sentrum. I det ene øyeblikket kler de seg ut og sminker seg for photoshoot, og i det neste drar de ut i skogen med snøskuter for å hente ved og å sette opp snarer. Men alt er ikke bare rosenrødt, og med jevne mellomrom inviteres vi inn i skjelsettende og alvorlige livshendelser.  Denne familien må velge om de skal bli i Whapmagoostui, eller flytte til byen for å sikre lille Legend nødvendig psykisk helsehjelp.

Ninan Auassat: We the Children, Kim O’Bomsawin, 2024

 

Matapew, Isaac, og Zachary bor i Manawan-reservatet. 12-åringene aker, spiller i band, og sykler bekymringsløst omkring i nabolaget, men har samtidig begynt å tenke på voksenlivet. Er det på tide å skaffe seg en kjæreste? En av dem drømmer om å bli kreftlege, fordi en nær slektning er syk. Mellom lek og refleksjoner om framtida tar de også ansvar for å lære seg viktige ferdigheter i naturen, og å ta vare på de eldre. Det er vanskelig å ikke bli rørt når småguttene ivrig rer opp sengen og finner fram tøflene til bestemor. De saktegående hverdagsscenene setter stemningen, men tiden går samtidig fort. 6 år senere er guttene langt forbi stemmeskiftet, og har forbedret harmonien i låtene de klimpret på som smågutter. Men et langt større alvor preger dem nå. De har mistet en venn, og er ikke lenger like sikre på om de ønsker å bli i Manawan.

17 år gamle Alyssa fra Pessamit, dveler ved det store ansvaret det innebærer å sørge for at Innu språk og kultur skal kunne overleve. «Alle vet hva som skjedde på internatskolene. Alle sårene. Jeg vil bare at kjærlighet skal spre seg i våre lokalsamfunn», forteller hun med største alvor.

Styrken i O’Bomsawins dokumentar, er grepet om tid og generasjonsperspektivet. Dette er en varm, rørende og ærlig fortelling om noe så vanlig som oppvekst. De unge gis en stemme, men O’Bomsawins tilnærming utfordrer samtidig etablerte forestillinger og stigma om marginaliserte grupper. Ved å skildre hverdagen som den er, på både godt og vondt, verken idealiserer eller bagatelliserer hun livet i små urfolkssamfunn som også strever med diskriminering, alkoholisme, og selvmord. Det underliggende spørsmålet av betydning er kanskje: Hvem er det som får fortelle om et sted, og om livet der?

En moderne internatskolehistorie

The Wind Has No Tail, Ivan Vaslov og Nikita Stashkevich, 2024

 

Oppvekst er også tema i den en time lange novellefilmen The Wind Has No Tail (Ivan Vaslov, Nikita Stashkevich, 2024). Her blir vi kjent med seks år gamle Nika og hennes familie som lever et tradisjonelt nomadisk liv på Yamal-halvøya i Russland. Vi følger Nika sommeren før hun skal bli hentet med helikopter og begynne på internatskole. For de som kjenner den samiske skolehistorien preget av fornorskning, er denne dokumentaren en ubehagelig tidsreise. Hvordan forbereder man en seksåring på å reise langt bort fra familien, kulturen, og det frie livet på tundraen?

Nenetserne omtales ofte som samenes søsterfolk i øst. De bor i tradisjonelle telt, flytter med små og svært tamme reinflokker og lever stort sett av det naturen gir dem. Dette er en livsform som er svært lik den nomadiske samiske reindriften som gradvis opphørte tidlig på 1900-tallet. De russiske regissørene er tett på, og tenderer noen ganger mot eksotiserende visuell antropologi. Samtidig lykkes de med å skildre en levemåte, filosofi og kultur som står i sterk kontrast til den russiske statens industrialiseringsregime.

For Nika og søsknene er ikke det å begynne på internatskole bare en ny hverdag langt hjemmefra. Det betyr også å bli løsrevet fra Nenetsernes måte å forstå verden på. Foreldrene og den lokale læreren forbereder elevene på det russiske skolesystemet med å repetere bokstaver, løse regnestykker og tegne. Det er hjerteskjærende når Nika blir bedt om å bygge et firkantet hus. Hun insisterer på å lage en Chum, Nenetsernes tradisjonelle telt. Dagen før hun skal reise til internatskolen lager Nika det firkantede huset læreren forventer, og først da får hun høre at hun er flink og skoleklar. Denne scenen lykkes med å vise den subtile og internaliserte kulturelle volden som preger ‘moderne’ assimileringspolitikk, der barn korrigeres uten slag fra en pekestokk.

The Wind Has No Tail, Ivan Vaslov og Nikita Stashkevich, 2024

 

Det er hverdagsscenene som får størst plass i fortellingen – et grep som forsterker kontrasten mellom den russiske og nenetsiske oppdragelseskulturen. Kunnskap overføres gjennom deltakelse i familiens aktiviteter, gjennom å slakte rein, fiske og plukke bær. Over tebordet advarer foreldrene om at de små ikke må gå for langt fra leiren, for da kan det hende at de møter på den onde heksen Parneko. Godnattfortellingen om den unge fuglen som trosser farens råd om å følge de andre fuglene som migrerer om høsten, er kanskje en subtil påminnelse om at reisen til internatskolen er skummel, men nødvendig.

Uvissheten om når barna skal bli hentet, og om hva som venter dem på internatskolen, er kanskje det aller sterkeste virkemidlet i filmen. Som når lyden og synet av et helikopter plutselig bryter inn i den stillferdige leiren. Vi tror dagen endelig har kommet, men helikopteret bare suser forbi. Slik får vi ta del i usikkerheten og ventetiden Nika og hennes søstre opplever. Filmen ender brått når de endelig er framme på internatskolen, og man får en guffen følelse av at det ikke kommer til å gå så bra – og det er kanskje hensikten.

Fortellingen er kanskje noe forutsigbar, men i en tid der kontakt og samarbeid med Russland nesten er umulig, gir filmer som denne et av veldig få innblikk i hverdagen til urfolk bare rett over grensa.

Et tidløst og kunstnerisk portrett om samisk aktivisme 

In My Hand, Liselotte Wajstedt og Marja Helander, 2025

 

Det er nok av filmer om norsk motstandshistorie, men hvor kjent er den samiske? Dokumentaren In My Hand (Liselotte Wajstedt , Marja Helander, 2025) stakk av med Tromsøpalmen for beste kortfilm under årets TIFF, og omtales av regissør Wajstedt som hennes viktigste film. Det skaper skyhøye forventninger til skildringen av historien om Niillas Somby som stod bak en kontroversiell sprengningsaksjon knyttet til kampen for samiske rettigheter på 1980-tallet.

Kampen for å verne Alta-Kautokeino-vassdraget var et veiskille i den samerettslige- og politiske utviklingen. Somby ledet blant annet sultestreiken utenfor Stortinget i 1979. I 1982 tapte miljøvernere og samer i høyesterett, og utbyggingen av vassdraget ble et faktum. Somby og John-Reier Martinsen mente kraftigere midler måtte til, og tok med seg dynamitt og nødbluss til en bro som knyttet anleggsveien til vannkraftverket. Aksjonen gikk fryktelig galt, da sprengladningen eksploderte. Somby overlevde, men mistet en arm og et øye – samtidig som han satte friheten på spill.

Manuset bygger på selvbiografien I ulvens time og framføres av Somby selv. Selv om filmen er dokumentarisk, leker filmskaperne med Sombys åndelige og poetiske landskap på en måte som kan minne om magisk realisme. Bruken av lys, fargekontraster og enkle rekvisitter fletter på estetisk vis det naturlige sammen med det overnaturlige. Sombys nær døden-opplevelse er et bærende eksempel. Den skildres ved å forvandle den snøkledde vidda til en frodig blomstereng. Armene har blitt til mektige ørnevinger, og når han ligger livløs på bakken ser han en kvinneskikkelse som skinner som nordlyset. Det varme og fargerike vesenet blir visuelt uttrykt gjennom et tradisjonelt koftesjal. Hun tar bort frykten før den brutale smerten river Somby tilbake til livet. Mektige naturbilder forsterker Sombys visjon om å forsvare landskapet, som rommer mer enn det øyet kan se.

In My Hand, Liselotte Wajstedt og Marja Helander, 2025

 

Fortellingen om Niillas Somby veksler sømløst mellom dramatiserte og virkelige hendelser, der den eldre betrakter den unges traumer, kløkt og drivkraft. Det kommer tidlig fram at den eldre Somby ønsker å fortelle den unge generasjonen at de må fortsette å kjempe for naturen. Overgangen fra Sombys fortelling til den nye generasjonens kamp for rettferdighet blir et symbolsk klimaks. 40 år etter at Sombys politiske kamp kulminerte med et smell, står han side ved side med Fosen-aksjonistene som sperrer Oslos gater og myndighetsbygg. Den 24 år gamle kunstneren Mihkkal Hætta, som spiller den unge Somby, leder nå den største moderne sivile ulydighetsaksjonen siden Alta-aksjonene. Dette rollevalget var neppe tilfeldig, da det naturlig knytter den historiske samiske rettighetskampen til den pågående.

In My Hand er et usedvanlig sterkt kunstnerisk portrett av en mann som var villig til å ofre alt for sitt folk, og om kamper som går i arv. På et dypere plan gir den dokumentarisk innsikt i komplekse spørsmål om hvilke virkemidler som er legitime i politisk kamp, og hvor langt man kan gå. Filmen er et sentralt bidrag til den moderne samiske motstandshistorien, som er langt fra ferdigskrevet.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon