Håp i mørket

Alle bildene er fra No Other Land. Basel Adra, Hamdan Ballal, Yuval Abraham og Rachel Szor 2024. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

No Other Land er et kraftig slag med hammeren. En film så vond at den er god.

Det er allerede skrevet mye om Basel Adra, Yuval Abraham, Hamdan Ballal og Rachel Szors Oscar-vinner. No Other Land vises nå over hele verden og bidrar til å sette søkelyset på en del av krigen mellom Israel og Palestina som er kommet i skyggen av katastrofen på Gaza. No Other Land er en film om makt og maktesløshet, og om håp og håpløshet. Det er en film om et overgrep som har foregått i lang tid og som det internasjonale samfunnet har gjort lite for å forhindre, men det er også en film om vennskap og samhold.

«Dokumentarfilmen skal ikke være et speil, men en hammer», skrev dokumentarfilmens store ideolog John Grierson. Det er ikke nok bare å avspeile det som skjer i verden. En virkelig dokumentarfilm skal være noe mer. Den skal ta stilling, og den skal også slå i stykker falske forestillinger og bidra til å endre verden. Og selv om det er en sterk og rystende historie som fortelles, er No Other Land også et viktig vitnesbyrd om hvor avgjørende motstand kan være. Til tross for alt det vonde som filmen dokumenterer, er det også, paradoksalt nok, en film som gir håp i mørket.

Rekviem for en landsby

I No Other Land befinner vi oss i én av nitten små landsbyer i området Masafer Yatta på Vestbredden. Området har vært okkupert av Israel siden 1967, og de som bor i landsbyen har i flere generasjoner kjempet mot stadige overgrep både fra settlere, militæret og de israelske myndighetene. Filmens hovedperson er Basel Adra. Helt siden han var liten har han deltatt i protestene mot Israels overgrep. Hans far er en viktig aktivist i landsbyen, og Basel fører videre det som ikke bare er en familietradisjon, men en helt avgjørende overlevelsesstrategi. Motstanden er blitt en helt vanlig del av livet hans.

No Other Land følger Basel Adra, hans familie og venner, og hele landsbyen deres i Masafer Yatta fra 2019 fram til oktober 2023, med en kort oppdatering av det som skjer etterpå. Det er en tilsynelatende endeløs kamp mot fordrivelse som beskrives. For å bli kvitt palestinerne i området for godt, har en domstol i Israel bestemt at området skal bli et skytefelt. De som bor i dette karrige området må flytte, men ingen vet hvor. De har bodd i dette området i mange generasjoner, men kastes ut i en uviss framtid. I en scene blir en kvinne spurt om hvor hun skal reise, men hun svarer bare: «Jeg har ikke noe annet land».

Basel Adra og de andre i landsbyene gir seg imidlertid ikke så lett. Hver gang militæret kommer med papirer og bulldosere blir de tvunget til å se hvordan hus og skoler jevnes med jorden, men de bygger husene opp igjen. Noen ganger jobber kvinnene på dagen og mennene på natten, men de gir ikke opp. De bor i huler inntil de har tak over hodet igjen, inntil bulldoserne på nytt dukker opp. Hos soldatene møter de ingen sympati. De sier bare at palestinerne skal forsvinne, som om de bare står i veien for at de kan bli ferdige med en litt ubehagelig og skitten jobb. Farligere er de ulovlige settlerne som ikke bare tar seg til rette, og spiser opp stadig nye områder ved å trakassere og angripe palestinerne, men også tyr til våpenmakt. Mot slutten av filmen ser vi hvordan en settler skyter en palestiner for åpent kamera. Helt på slutten av filmen synes det som om palestinerne må forlate landsbyen. Presset blir for sterkt. Militæret er på settlerne side, og griper aldri inn selv om det de ser er ulovlig. De har bare forakt og ukvemsord til overs for palestinerne som klamrer seg fast på de karrige områdene hvor de har levd i mange generasjoner.

No Other Land er et vitnesbyrd om en umenneskelig arroganse og lovløshet. Det vi ser i filmen kan ikke karakteriseres som annet enn maktovergrep og etnisk rensing. Det er apartheid. Vi ser hvordan palestinerne i området ikke beskyttes av loven eller av soldatene, men tvinges til å flytte slik at området kan miste sitt navn og bli en del av israelernes forlovede land.

Det menneskelige

Det som gjør No Other Land til en så hjerteskjærende film er hvordan den fokuserer på det menneskelige i en blodig og skitten krig. Vi kommer tett inn på Basel Adra og mange av hans familie og venner. Vi ser hvordan barna i landsbyen vokser opp foran øynene våre, og nesten hver dag blir de vitne til hvordan israelske soldater forsøker å fordrive dem fra stedet der de har så sterke bånd og det landskapet de har så dype røtter i. I begynnelsen av filmen forteller Basel Adra at den første demonstrasjonen han kan huske å ha deltatt i fant sted da han var sju år gammel. Hele hans liv har vært preget av en desperat og seig motstand mot en overmakt som ikke tar noen menneskelige hensyn.

Vi har sett mange av bildene før. I fjernsynsreportasjer og i andre dokumentarfilmer, fra Per-Åke Holmquists Gaza Ghetto (1984) til Michael Rowley og Tonje Hessen Scheis sterke Praying for Armageddon (2023). Det som gir No Other Land en så sterk kraft, er hvor tett inn på livet vi kommer menneskene i landsbyen. I Holmquists pionerverk finnes en scene der en eldre palestiner besøker en olivenlund. Når mannen og filmteamet går blant trærne dukker en illsint settler opp, og ber dem pelle seg unna. Den gamle palestineren slår mildt fast at han bare ville se det stedet der hans familie hadde levd i generasjoner, før de ble fordrevet. Det er vanskelig å glemme scener som dette, som gir ansikt og liv til det som ellers er nyhetsoverskrifter. Konkrete mennesker og levd liv erstatter kjappe reportasjer. No Other Land går enda tettere inn på menneskene bak alle overskriftene og reportasjene enn Gaza Ghetto og andre lignende filmer. Vi ser hvem de er på begge sider av konflikten. Vi ser hva det koster når man gjør motstand mot overgrepene på Vestbredden. Og vi ser hva som skjer med menneskene som trakasseres og fordrives.

«Det er som om jeg blir en annen», sier Basel Adra tidlig i filmen, og det som gjør No Other Land til et så sterkt og skremmende vitnesbyrd, er hvordan vi følger ham i år etter år og ser hva situasjonen han er i koster og gjør med ham. Det er en ekstra vanskelig tid, ettersom militæret har en rettskjennelse og vil bruke området til å trene med tanks. Vi vet at dette bare er et påskudd, og ser på nært hold hvilke menneskelige konsekvenser det får.

Helt avgjørende i filmen er hvordan Basel Adra får hjelp av en israelsk journalist som også blir en nær venn. Dette gir filmen en ekstra dimensjon og et håp. Yuval Abraham skriver små artikler på nettet, og publiserer bilder, for at vanlige israelere ikke skal glemme det som skjer på Vestbredden, men få leser artiklene og reportasjene hans. Likevel, Yuval Abraham gir ikke opp. Han gir Basel Adra den støtten han kan, er til stede som et vitne, selv om han opplever både trusler og bitre angrep fra israelere som bare ser ham som en landssviker. Yuval Abraham blir på mange måter en slags stand-in for oss tilskuere, som ikke kan gjøre annet enn å se, bevitne og fortelle videre om det vi har sett.

Det er livene til Basel Adra og hans familie og venner i landsbyen som er det viktige, men vi kommer også tett inn på aktivisten Yuval Abraham som gjerne vil utgjøre en forskjell. Men det betyr lite for soldatene eller settlerne at en israelsk journalist er til stede og ser det som skjer. De vet at de kan gjøre hva de vil med palestinerne og deres liv.

Aktivismedokument

No Other Land er en dokumentar i alle ordets betydninger. På den ene siden dokumenterer filmen det som bare kan karakteriseres som et gigantisk overgrep. Basel Adra har alltid sitt lille digitale kamera med seg, og er alltid parat til å dokumentere det som skjer når bulldoserne jevner nok en skole eller en lekeplass med jorden. Hans venner har også kameraene klare, og Yuval Abraham bidrar på sin måte. Filmen er et dokument, et vitnesbyrd om det som foregår på Vestbredden og som har kommet i skyggen av den grusomme krigen i Gaza.

På den andre siden er No Other Land også en dokumentar i Griersonsk forstand. Den er ikke bare et speil, den er en hammer. En film full av sterke scener som skildrer intensiteten og farene palestinerne står overfor. Ofte må de løpe av gårde for ikke å bli arrestert, skadet eller til og med drept. Tidlig i filmen blir Harun skutt og paralysert, og i resten av filmen ligger han som død uten å kunne røre seg. Alt fordi han ville beskytte en generator som kunne gi strøm til de uten tak over hodet. Vi vet at dette også kan bli Basel Adras skjebne om han ikke løper fort nok. De uklare og urolige bildene av føtter som løper, eller bare utviskede filmglimt av jord og himmel, viser hvilke farer som truer dersom man gjør motstand. Eller som truer bare fordi han er palestiner.

No Other Land hamrer løs på våre forestillinger om Israel og Palestina, og bruker livet på Vestbredden som et eksempel på de lovløse tilstandene som råder. Den er et menneskelig dokument, men samtidig en sint og bedrøvet film. Gang på gang opplever Basel Adra og alle i landsbyen at soldatene eller settlerne forsøker å jage dem bort, bare fordi de er palestinere, og fordi Gud er på israelernes side, men de gir ikke opp all den ikke-voldelige kamp de kjemper. De pendler mellom fortvilelse og håp, dyp sorg og forsiktig motstand.

Selv om No Other Land er en film om en helt konkret konflikt og samfunnstilstand, er filmen som et aktivismedokument også en påminnelse om hvor viktig sivil ulydighet og motstand kan være, og en oppfordring til aktivisme. Det er en mørk og rystende film, som gjør vondt å se, men det er også en film om håpets lys i mørket. Framtiden forblir usikker for Basel Adra og alle de andre fra landsbyene i Masafer Yatta-området, men motstanden gir i seg selv håp.

Håp i mørket

I artikkelen «Preaching to the Choir» fra 2017 diskuterte journalisten og aktivisten Rebecca Solnit hva det innebærer at man forkynner for de som allerede befinner seg på samme politiske side som en selv. Hun bruker dette uttrykket som et bilde på hvordan man ofte ser ned på kommunikasjon som ikke er ment å overtale en meningsmotstander. Politisk arbeid, skriver Solnit, behøver ikke bety at man skal være en slags misjonær som konverterer hedninger. Det er sjelden at man overbeviser en meningsmotstander og konverterer vedkommende. Vi håper alltid at det skal skje, og det må forbli håpet, men vi vet at det ikke skjer så ofte. Likevel må vi fortsette å snakke, om enn bare til våre meningsfeller. Det skaper fellesskap og samhold.

No Other Land kan forhåpentligvis åpne noens øyne for hva som skjer på Vestbredden. Det er en film med potensiale til å få flere til å forstå hva som virkelig finner sted på de okkuperte områdene. Det er en film som på en overbevisende måte viser fram hvordan palestinere fordrives og utsettes for etnisk rensing. Filmen holder håpets fane høyt, men selv om den ikke får alle til å endre mening om palestinernes skjebne, har filmen likevel stor verdi også for de som allerede har forstått hva som skjer på Vestbredden. Gjennom skildringen av hverdagen til Basel Adra får vi en fordypet forståelse for hendelsene vi ellers hører om i korte nyhetsglimt. No Other Land er en film som oppfordrer oss til å gå dypere inn i oss selv, stille spørsmål, men også å handle. Motstand er viktig, ikke-voldelige handlinger er avgjørende, og seig aktivisme kan seire til slutt.

Vi vet det så godt. Vi har sett det før. Likevel trenger vi både en påminnelse og å se det rent menneskelige ved krigene som raser, og som bare får noen få minutter på Dagsrevyen før de glemmes igjen. No Other Land er en film som gir motivasjon til all aktivisme som ønsker å gjøre verden til et bedre sted å leve, og et rystende vitnesbyrd om et overgrep som bare fortsetter. Filmen er et tidsvitne og et dokument, og samtidig en oppfordring til handling. Basel Adra og hans med-regissører har laget en film som ryster og griper, og som mot alle odds også handler om at det er håp i mørket.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon