Sex, skatteløgner og begravelsesvideoer

A Taxing Woman, Jūzō Itami 1987

 

Jūzō Itamis åttitallsfilmer fanger en kultur som rives mellom tradisjoner og modernisering.

I sommer dør bestemor, og dagen etter tar jeg en ferskvannsdukkert med min nå foreldreløse pappa. Jeg føler at jeg burde si noe, vi sitter med hver vår pils på brygga og stirrer, så jeg spør ham hvordan det er å være foreldreløs. Pappa svarer, med en Ozu-lignende knapphet: Nå er jeg eldst.

Senere i sommer ser jeg Jūzō Itamis første spillefilm The Funeral (1984). Itami var over femti år da filmen hadde premiere, og debuten bærer preg av det – den er moden og rik. Hovedpersonen Wabisuke (Tsutomu Yamazaki) er en reklameskuespiller som får et uventet seremonielt ansvar etter sin svigerfars plutselige død. Med dette opplever han en erkjennelse som ligner pappa sin; han er jaggu blitt eldst. Gjennom Wabisuke undrer Itami seg: Når vi ikke lenger har noen eldre å lene oss på eller kues av, hvilke verdier og tradisjoner er verdt å ta med seg videre, og hvilke kan vi med god samvittighet la brennes til aske med dem?

Slike spørsmål er sentrale og splittende i det åttitalls-Japan jeg blir kjent med gjennom Itamis The Funeral, Tampopo (1985), A Taxing Woman (1987) og A Taxing Woman’s Return (1988). Filmene romsterer rundt i en kultur som i akselererende tempo moderniseres, sekulariseres, globaliseres, gentrifiseres og sentraliseres, samtidig som enkelte mennesker og institusjoner febrilsk forsøker å tviholde på fortiden.

Varm satire

The Funeral, Jūzō Itami 1984

 

Noe av det som gjør Itami til en så herlig forteller er evnen hans til å presist skildre disse motsetningene, og på humoristisk, varmt vis lage satire av øyeblikkene hvor de ulike kreftene kolliderer eller blir tvunget til å operere side om side. Og faktoren som gjør at filmene hans resonnerer sterkt for en tjuefemårig norsk mann som meg, som allerede ser at verden er langt fra den jeg vokste opp i, og hver dag stusser over hvordan pokker den vil se ut om tjuefem nye år.

Itami er ingen fanebærer, verken for modernisering eller konservering, snarere nysgjerrig og selvransakende i alle retninger. The Funeral kunne blitt en enkel komedie som sparker mot utdaterte begravelsesritualer, men Itami er minst like interessert i å klype i det moderne menneskets tafatthet i møte med familiære plikter, ikke ulikt hva Yasujirō Ozu gjorde i Tokyo Story vel tredve år tidligere.

Itami gjør klokt i å velge seg den avdødes svigersønn som hovedperson. For The Funeral skal ikke handle om sorg. Wabisukes største emosjonelle påkjenning er ikke svigerfarens dødsfall, men å måtte nigrue seg til å holde en begravelsestale. Tre dager med rigide, landlige ritualer er et slit for den urbane tv-mannen, og filmen er på sitt mest fornøyelige når Wabisuke snacks-gomlende sitter i sofaen med kona Chizuko og ser på en begravelses-instruksjonsvideo for å lære seg de riktige høflighetsfrasene i rollen som etterlatt. I det nye Japan er selv religiøs etikette omgjort til innbringende medieobjekt.

Skatteinspektøren som helt

A Taxing Woman’s Return, Jūzō Itami 1988

 

Kvinnen ved Wasibukes side er spilt av Nobuko Miyamoto, som var gift med Itami, og medvirket i alle filmene hans. Hun er Itamis lys. I The Funeral som ansvarsfull, etterlatt datter, i Tampopo som ambisiøs og hardtarbeidende ramen-entreprenør, og i A Taxing Woman-filmene som svindeljagende skatteinspektør med sovesveis. Hun viser stort spenn som emosjonell og fysisk skuespiller, men rollenes funksjon er den samme i hver film: Umoral truer bak hver fasade, men Miyamoto, med sin karisma av glødende empati, er et nærmest ufeilbarlig ideal å strekke seg etter. Det kan høres irriterende ut, men rollefigurene hennes er av kjøtt og blod, og står ofte i fare for å bedras og overvinnes, eller i verste fall tas av dage.

Hun er som en Luke Skywalker eller Aljosja Karamazov. Eller Setsuko Hara, som Ozu brukte på en lignende måte. Men Miyamoto representerer heldigvis en langt mer progressiv kvinne enn Hara gjorde. Dette gjelder spesielt i A Taxing Woman, hvor hun er kledd i en fargerik, Annie Hall-aktig stil, og alle scenene skildrer kampen hennes mot skattesvindel – og ikke situasjonen hennes som alenemor.

Itamis stil kunne ellers ikke vært mer forskjellig fra Ozus. Den gamle mesteren holdt avstand og plasserte alltid kameraet på stativ – en teknikk som gav filmene en behagelig zen-faktor, en akselerasjonsprotest. Itami på sin side, suger til seg det pulserende Japan med en oppfinnsomhet og lekenhet i utsnitt, kamerabevegelser og blokking som nesten mangler sidestykke. Filmene er dramaturgisk kronglete og derfor aldri kjedelige; alle scenene spruter av inspirerte påfunn – ofte parodiske, absurde, nesten studentfilmbarnslige, med bøttevis av glimt i øyet. Her kan vi se likvake fra likets perspektiv, ramen-kokker filmet som western-skurker, og skatteinspektører portrettert som noir-detektiver. Itami virker å spesielt more seg med slikt – å pakke japanerne inn i et hollywoodsk uttrykk.

Tampopo, Jūzō Itami 1985

 

I Tampopos avslutning, finner Itami på å gjøre lang, lang zoom inn på en baby som sutter på pupp. Første scene i påfølgende film, A Taxing Woman, er av en gamling som gjør det samme. Her har jeg ikke noe analytisk poeng å by på, utover å bemerke at Itami liker å kle av de kvinnelige skuespillerne sine (bortsett fra kona si) og at det er en gjennomgående sexpositiv tone i kunstnerskapet. The Funeral kan til og med by på litt utro buskeknulling, nesten som i en dansk film. Og matsexen i Tampopo, med eggeplomme som overføres fra munn til munn, er blitt ikonisk.

Itami er altså ingen skeptisk, konservativ gubbe, men fascinert og tiltrukket av sin samtids teknologi, tempo, importerte kulturelle uttrykk og pupper. Men brått kan han også sette på bremsen, for å meditativt ta inn over seg slurping av ramen, eller bønnerop (i The Funeral fremført av den gamle Ozu-traveren Chishū Ryū) for å minne om tradisjoner man fortsatt kan verdsette. Filmene føles derfor både frekke og inkluderende, kritiske og omfavnende, nytenkende og klassiske.

Lett å bli glad i

A Taxing Woman’s Return, Jūzō Itami 1988

 

Itami finner slik frem til, gjennom åttitalls-filmografien, en utstråling som trivelig, klok besteforelder. En som aldri dømmer de unge, men heller ønsker å forstå seg på dem. En fyr det er lett å bli glad i. Jeg fikk derfor en solid klump i halsen av å lese om hvordan han på mystisk vis døde som sekstifireåring, i 1997, etter å ha falt ned fra taket av en bygning. Først ble det påstått at han begikk selvmord for å renvaske seg fra en utroskapsskandale, senere kunne yakuzaen fortelle at han hadde blitt brutalt likvidert av dem. De hadde tidligere skåret opp ansiktet hans etter at han lagde en yakuza-kritisk film i 1992, og skal ha fryktet at hans neste film ville avsløre nye sider av virksomheten deres.

Nå, over tjuefem år senere, er det uansett vel verdt å se filmene hans. Først og fremst for boblende underholdning. Men også for å kunne ta med oss noen av de gode tipsene han kom med gjennom sin hustrus helteroller, inn i de neste tjuefem årene: Betal skatt, jobb hardt, stå opp for de svake, vær et pliktoppfyllende familiemedlem, respekter tradisjoner, ro ned iblant, og sett fellesskapet foran deg selv. Men spis for Guds skyld også god ramen, og knull så oppfinnsomt du bare kan.

…

Denne teksten er en smakebit fra Zs temanummer om japansk 80-tallfilm.

Du kan lese mer om Tampopo her.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon