En ny diskusjon om barnefilm

The Wild Robot, Chris Sanders, 2024. Foto: UiP.

 

Hva snakker vi om når vi snakker om barnefilm? Og er vi inne i en historisk fase der vi må utvide vår forståelse for hva barnefilm vil si? 

Jeg våger påstanden: Det er ikke ofte barnefilm diskuteres seriøst. Likevel er barnefilm en høyst levende kategori i den moderne filmverdenen.

Det skal raskt nevnes at det for tiden er tatt et nytt initiativ for å fremme barnefilmen i Norge. Barnefilmfestivalen i Kristiansand, TIFF junior i Tromsø og Voss barnefilmfestival forener krefter og «etterlyser mer originalitet og at alle ledd i bransjen tør mer», som de skrev i en pressemelding i april 2024. Slike initiativ ønskes velkommen.  Likevel er det symptomatisk at utviklingsdiskusjonene på denne måten synliggjøres i avgrensede miljøer, som i sin tur etterlyser at resten av film-Norge også interesserer seg og tar til handling.

I denne teksten skal jeg med dette utgangspunktet se nærmere på barnefilmen.

Ny bok om barnefilm

The Oxford Handbook of Children’s Film, Noel Brown (red.), 2022.

 

I den relativt nyutkomne boken The Oxford Handbook of Children’s Film (Oxford University Press 2022) går hele 41 forfattere gjennom svært mange spørsmål om barnefilm. Det bruker de over 800 sider på, og dermed blir temaet blir belyst fra mange vinkler.

Baksideteksten varsler at bokprosjektet har vært ambisiøst. Her brukes ord som omfattende og vidtrekkende. Det legges vekt på det internasjonale og interdisiplinære grunnlaget som boka bygger på.

Blant forfatterne finner vi to norske bidrag. Professor Ingvild Kvale Sørenssen (NTNU) har skrevet et kapittel med tittelen «Norwegian Tween Girls and Everyday Life through Disney» og universitetslektor Anders Lysne (Universitetet i Bergen) stiller med kapittelet «Growing up on Scandinavian Screens».

Redaktør for prosjektet er Noel Brown, førsteamanuensis i filmstudier ved Liverpool Hope University. Boka innledes med Browns interessante gjennomgang av temaet. Over 34 sider introduserer han temaet – og boka. Tittelen er «Introduction: “Coming to Terms with Children‘s Film». Brown presenterer to hovedspørsmål: Hva er barnefilm? Og: På hvilke måter er den annerledes enn film for voksne og film for ungdom?

Med utgangspunkt i dette kapittelets første del vil jeg diskutere noen temaer knyttet til barnefilm.

Hva er barnefilm?

L’Arroseur arrosé, Louis Lumière, 1895.

 

Som seg hør og bør i en bok med slike ambisjoner, begynner redaktøren med et historisk tilbakeblikk. Han slår fast at barn har vært en definert publikumsgruppe for film nesten helt tilbake til de første filmvisningene. Lumiere-brødrene brukte en barneskuespiller i en av filmene de viste i den første offentlige filmvisningen i Paris i romjula 1895, nemlig  L’Arroseur arrosé. Dessuten: Allerede i 1896, bare fire måneder senere, fant den første kommersielle filmvisningen i USA som rettet seg mot et barnepublikum sted.

Og kanskje var det ikke så underlig at barna ble sett som en interessant publikumsgruppe. I denne fasen av filmhistorien var film det vi gjerne definerer som «cinema of attraction» (etter Tom Gunning). I de første årene var attraksjonene enkle, som turnoppvisninger, pantomime og brannkorpset på jobb. Filmer som fortalte en historie med handling som utviklet seg og gjerne bød på dramatiske høydepunkter, kom senere. Det var gleden over de levende bildene som trakk folk.

Et omreisende filmprogram i Storbritannia i 1900, som delvis rettet seg mot barn, reklamerte med at de viste filmer som var «free from vulgarity throughout». Barn betalte 1 penny, voksne måtte ut med 3. Her aner vi at arrangørene tidlig forsto at film kunne bli godt mottatt av et barnepublikum, at barna var kommersielt interessante, og at det med henvisning til samfunnsmoralen var nødvendig å skjerme barn mot uheldig påvirkning.

Vår tids interesse for barnepublikummet

Døden på Oslo S, Eva Isaksen, 1990.

 

Samtidig er det ikke før i vår egen tid at barn har blitt et tema i filmlitteraturen. Brown hevder at det ble skrevet svært lite om barn og film før 1980-tallet, med unntak av litteratur om barn som publikumsgruppe – der det blant annet ble advart mot filmens farer for de yngste (1930–tallet).

I disse historiske opplysningene finner vi et interessant paradoks. Barn var altså på filmskaperes og filmdistributørers netthinne fra første stund. Men det skulle gå mange tiår før barn og film, og barnefilm, ble grundigere utforsket i forskningslitteraturen. I dag kan vi bare spekulere i hvorfor det gikk så langt tid før noen tok tak i oppgaven å dykke dypere i temaene. En grunn kan kanskje ha vært at barn selv ikke tok del i noen offentlig diskusjon om film. Barn var ikke en pressgruppe. En annen årsak har nok vært at den etter hvert økte interessen for barnefilm har kommet av at vi ser annerledes på barn i vår tid. Vi har blitt mer oppmerksom på barnet som et selvstendig opplevende subjekt.

En rask sjekk i noen av de klassiske filmhistoriebøkene viser da også at oppslagsordet «children» som regel kun er inkludert i forbindelse med filmer der det ordet finnes i filmtittelen. Verken Thompson og Bordwells klassiske Film History, an introduction (1994) eller Cousins The Story of Film (2004) er syndelig opptatt av barn i sine brede gjennomganger.

Litt bedre står det til i Iversens Norsk filmhistorie (2011), der vi kan lese at det ble satset lite på barne-og ungdomsfilm (i Norge) i etterkrigstiden, men at denne publikumsgruppa fikk et løft først på 1980-tallet – og at etter 2000 har den norske barnefilmen hatt en sentral plass. Iversen skriver at norske barnefilmer preges av at de ofte er idefilmer, altså at de tar opp et tema de belyser, eller at de nærmer seg amerikanske sjangerforbilder, slik at vi har fått barnekrimfilmer og barnefilmer med kjærlighetstemaer.

Forsøk på definisjoner

Liten Ida, Laila Mikkelsen, 1981.

 

Med det ambisiøse begrepet «handbook» i tittelen på Browns bok er det åpenbart at de 41 forfatterne måtte gå inn i dette prosjektet med en ambisjon om å både dykke dypt og tematisere bredt. Brown peker på at ett viktig poeng har vært å bryte tendensen til å kun se på vestlig barnefilm, og i særdeleshet film fra Hollywood.

Brown skriver at han ikke kommer unna spørsmålet om å definere barnefilm, selv om enhver bok om temaet bruker en del av innledningskapitlet til nettopp det. Akkurat dette er interessant, behovet for definisjon er i seg selv en del av diskusjonen om barnefilm. Vi – som først og fremst vil si at vi voksne – ser ut til å ha et behov for å definere og kontrollere denne kategorien. Men på den annen side, det er vel noe av den voksne verdens måte å gjøre ting på.

Definisjonsdiskusjonene handler blant annet om hvorvidt vi skal definere alle filmer der barn er med, samt alle filmer rettet mot et barnepublikum som barnefilmer. Brown tar til orde for en smalere definisjon. Han vil skille mellom de filmene som handler om barndom og de som særskilt retter seg mot et barnepublikum (som selvfølgelig også kan handle om barndom). Samtidig påpeker han at barnefilm i vår tid ikke er vesensforskjellig fra voksenfilm, da også den befinner seg «in the heart of contemporary popular culture» (s.6), og dermed har blitt «more identifiably «adult»».

Temakretsen for barnefilmer er ikke lenger kun knyttet til en «liten barneverden». I moderne barnefilm kan i prinsippet det meste tematiseres. Men det gjøres nok som oftest på andre måter, med andre filmatiske virkemidler enn i voksenfilmen.

Dette synspunktet er interessant av minst to grunner. For det første fordi det hevder at vi ikke lenger opererer med strenge kategorier for hva barnefilm er og bør være, og at rammene for barnefilm dermed er friere enn før. For det andre ser vi også at det kan ligge en fare i denne utviklingen, hvis den fører til at vi får færre filmer som er laget med tanke på nettopp barnepublikummet. Hva blir det igjen av barnefilm-begrepet hvis barn kan se alle filmer, eventuelt bortsett fra dem som går langt i å vise skremmende materiale?

Kanskje har vi likevel bruk for et definert barnefilmbegrep, på samme måte som vi har bruk for barnelitteratur. Hvis vi fremdeles tenker at barn og barndom er noe unikt, er det grunn til å reflektere over dette spørsmålet.

Det er åpenbart at en film kan være upassende for barn, selv om den handler om barndom og har en eller flere barneskuespillere i rollene.. Et norsk eksempel er Laila Mikkelsens Liten Ida (1981), som iallfall ikke egner seg for de yngste (den fikk 12 års grense). Filmer om oppvekst inneholder noen ganger bilder, dialog eller temaer som først og fremst retter seg mot et voksent publikum.

Familiefilm

Et interessant begrep i denne sammenhengen er «familie», slik det brukes i «familiefilm». Filmer som markedsføres som familiefilmer signaliserer gjerne at de passer for alle. Med denne sjangerbetegnelsen antyder filmskaperen at filmen kan ses sammen med andre (først og fremst familien) og at temaet er hyggelig og morsomt. Når barn og foreldre ser en familiefilm sammen, ligger det i kortene at de skal hygge seg. Popcornet er ikke langt unna. I dette konseptet ligger noe av det beste med film i det hele tatt, nemlig film som sosial aktivitet. Dette omfatter gjerne mer enn å sitte stille i halvannen time og se på lerretet. Familiefilmen signaliserer at det å se film for barn, ofte også handler om å være sammen om opplevelsen.

Og nettopp i denne sammenhengen er det interessant å se på et særlig poeng som gjør barn som filmpublikum annerledes enn andre publikumsgrupper. Barn, iallfall små barn, er i utgangspunktet i en situasjon der de ikke kan gå på kino alene og der de ennå ikke har dannet seg en bevissthet om filmmediet. For mange barn vil det å se film sammen med foreldrene, sammen med familien, være inngangen til å utvikle en interesse for film. Der ungdom og voksne har mer erfaring med mediet og større grad av egenstyring, er barn fortsatt «in the making» som filmpublikum og filmkonsumenter. Dette gjør barnepublikummet interessant på en særlig måte for dem som lager filmene. Hva en slik erkjennelse fører til hos dagens skapere av barnefilm, er jeg i grunnen relativt uvitende om. Jeg kjenner ikke til løpende diskusjoner om dette, men det handler kanskje mest om min egen uvitenhet?

Ungdomsfilm

Sinna mann, Anita Killi, 2009.

 

Brown diskuterer både forslag til hva barnefilm er, og noen av de begrensningene som oppstår straks man begynner å definere. Et interessant poeng er at barnefilm likevel kjennetegnes av en temakrets som ikke bare skiller seg fra voksenfilmen, men også fra ungdomsfilmen. Sistnevnte undersøker tabuer i større grad enn barnefilmen gjør. Det samme gjør mange av voksenfilmene.

Samtidig ser vi at også barnefilm kan fortelle om det skremmende på gode måter. Et norsk eksempel er kortfilmen Sinna mann av Anita Killi (2009), som fikk stor utbredelse. Den handlet om vold fra en forelder. Mange anbefalte at en voksen burde se filmen sammen med barnet. Akkurat denne anbefalingen er interessant; kommer en film inn under definisjonen barnefilm dersom en voksen bør sitte ved siden av? Eller er det da en voksenfilm, eventuelt en allmenn film, som også barn kan se?

Vi kan også se for oss noe av det samme dilemmaet i filmer som åpent og tydelig kommuniserer både til barn og voksne, kanskje til og med gjennom ulike budskap. Det er ikke uvanlig at barnefilmer legger inn poenger som retter seg til den voksne ledsager i dialog eller  voice-over. Men er det da en barnefilm? Eller er det en kombinasjonsfilm, der for eksempel barnet ser historien om hundens hverdag, mens den voksne ledsageren ser en eksistensielt orientert fortelling om relasjonen mellom mennesker og dyr.

De voksnes definisjonsmakt

Et spørsmål som kan trenge seg gjennom i en diskusjon om barnefilm, er filmens mulige pedagogiske hensikter. I dagens kulturelle klima ser vi både barnefilmer som i større eller mindre grad preges av oppbyggelige verdier, og barnefilmer som nekter å delta i en slik diskusjon, gjerne gjennom å operere i et fantasiunivers. Nå er for så vidt ingen av disse to valgene fremmede for noen filmer, heller ikke filmer for voksne og for ungdom. Men spørsmålet blir likevel noe annerledes stilt når filmen retter seg mot den oppvoksende slekt, som er midt i evige dannelsesprosesser (hvem er jeg og hva skal jeg bli?) og som dermed i større grad enn voksne er påvirkelige på et grunnleggende plan. Vi skal for øvrig ikke glemme at en oppbyggelig film også kan være underholdende. Det er i utgangspunktet ikke en lovmessig definert motsetning mellom de to.

Brown minner om at barnefilm i utgangspunktet er en «voksenoppfinnelse» og at den både defineres og lages av voksne. Vi kommer derfor aldri unna det faktum at barnepublikummet er fanget i de voksnes sfære for definisjonsmakt. Vi kan snakke om «the adult gaze». Dette gjelder selvfølgelig like mye for alle kulturelle ytringer som retter seg mot barn, for eksempel litteratur. På én måte er det selvfølgelig, fordi situasjonen springer ut av det grunnleggende forholdet mellom kategorien barn og kategorien voksen. Men likevel bør det diskuteres. I vår tid – der vi oppfatter barn på en annen måte enn vi gjorde for bare få tiår siden – er det mulig at diskusjonen kan lande på andre måter enn tidligere. Interessant nok framhever Brown skandinavisk barnefilm som mer liberal enn barnefilm fra mange andre land. Utfra denne betraktningen kan vi ane at vi i Skandinavia har et spesielt ansvar for å utvikle barnefilmen og diskutere hva den er og bør være.

Barns egne filmer

Todd & Super-Stella, Mari Monrad Vistven, 2024. Foto: Euforia.

 

Et siste spørsmål knyttes til definisjonen av begrepet barnefilm: Hva skal vi si om film laget av barn? Ideelt sett skulle vel slike filmer uten noen nøling kunne kalles barnefilmer?

Brown berører kun temaet overflatisk, men jeg tenker at spørsmålet er langt mer aktuelt nå enn for bare et drøyt tiår siden. Smarttelefonens kamera er den mest selvfølgelige tekniske nyvinningen. Men også den moderne PC-en med redigeringsprogrammer, Internett med muligheter for å lære av andre og sosiale medier der film kan deles med mange, uten at det er behov for verken økonomi eller noen særlige språklige ferdigheter utover det språket en selv snakker.

Mulig utelates slike filmer fordi voksne antar at det sjelden dreier seg om definerte og planlagte prosjekter med en tydelig ide for hva filmen vil formidle, hvilket formspråk den bruker og hvilket publikum den er beregnet for – men heller forstås som spontan lek med kameraet? I så fall – og det burde egentlig være unødvendig å nevne det – er dette en voksenbasert definisjon av hva film er. Slike definisjoner skal vi kanskje være forsiktige med i møte med nye former for barnefilm, barns egne filmer.

Her bør vi følge med. Slik noen allerede gjør, for eksempel i Dublin, der den femte utgaven av Nenagh Children’s Film Festival ble arrangert i juni 2024. I tillegg til visning av film, finner vi her workshoper om å lage og klippe film for barn helt ned til 8 år.

Eller hva med SF3 Kids i Sydney, Australia, som kun har to krav til den som vil vise sin film på festivalen. En øvre aldergrense på 18 år, og at filmen har en maksimal lengde på 10 minutter. Neste utgave av festivalen er i november 2024.

Spørsmålet om film laget av barn er interessant på flere måter. Noen barn lager først og fremst film for seg selv og kanskje for venner og familie. Mens andre ser for seg distribusjon. Det kunne være interessant å få vite mer om hvordan disse to utgangspunktene påvirker den ferdige filmen.

En film laget av barn vil kanskje bli oppfattet som en film rettet mot et barnepublikum. Men hva skjer hvis et barn bestemmer seg for å lage en film for et voksenpublikum? Da kunne kanskje spennende ting kunne skje. Og er det da en barnefilm?

Kanskje kommer ikke morgendagens filmskapere til å si «moren min tok meg ofte med på kino, det var da/slik lærte jeg meg å elske film», men heller: «jeg har alltid laget film, jeg var på min første filmskaper-workshop da jeg var 8».

Mer stoff om barnefilm kan du for øvrig finne på European Children’s Film Association

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon