Minneverdige måltider

Gudfaren, Francis Ford Coppola, 1972

 

Hvitløk med barberblad og gult stivna vann: Her er noen av Z-redaksjonens favorittmatscener.

Halvkokte poteter

The Turin Horse, Béla Tarr 2011

 

Vinden blåser gjennom veggene og det er ikke nok mat, verken til far, datter eller hesten ute i den like trekkfulle stallen. Béla Tarrs The Turin Horse fra 2011 er så bister at du kjenner det i kroppen. I denne svart-hvitt-filmen, i dette øde landskapet, er poteter det eneste familien har å spise. De koker poteter, setter seg til bords, og ordløst denger de løs på hver sin ikke helt ferdigkokte potet for å myke den opp. Med furete never slenger de på en klype salt, før de grafser poteten i seg med fingrene – potetskall og det hele.

Mat på film gir ofte assosiasjoner til estetisk overflod og gastronomisk dekadense. I Tarrs univers er det ingen matglede, bare karrige tider. Det eneste håpet er den sta, smakløse, halvkokte poteten.

Matskam

Når mat på film blir et knapphetsgode, blir det ofte et virkemiddel for maktkamp og grådighet. Den som spiser når en ikke skal, tråkker over noen moralske grenser. Som i Roald Dahls fortellinger. Følgene blir brutale for barna som bryter reglene for skikk og etikk i Charlie og sjokoladefabrikken (blant annet filmatisert som Willy Wonka & the Chocolate Factory, Mel Stuart, 1971).

I Matilda (Danny Devito, 1996) ser vi en annen versjon av regelbrudd: Når rektor Miss Trunchbull har en mistanke om at lubne Bruce Bogtrotter har tatt en bit av sjokoladekaka hennes, får vi det som tilsynelatende blir en «fat-shaming»-scene. Elev Bogtrotter får servert en ny, diger kake, og straffen hans er at han må fortære hele greia foran resten av skolen. Men selv om han kanskje har forsynt seg ulovlig, er Trunchbulls tvangsforing så grenseoverskridende i seg selv at Bogtrotter blir den moralsk overlegne der han kjemper seg gjennom kaka, og til slutt heier hele skolen på at han skal klare det. Bogtrotter mestrer!

Maten i Dahls historier – og filmatiseringer – kommer ofte med en bismak. Wonkas sjokolader er sikkert gode, men Dahl gir oss ofte en miks av søtsaker, lubbenhet, skam og andres dømmende blikk.

Mat som ber om å bli spist

Chihiro og heksene, Hayao Miyazaki 2001

 

Maten i filmene til Hayao Miyazaki er alltid uhyre innbydende, men mat i magiske verdener er ikke alltid til å stole på. Foreldrene til Chihiro i Chihiro og heksene (2001) blir til griser når de spiser den «forbudte» maten i den magiske verden. Dette spiller seg ut som en slags gjenfortelling av den greske Persefone-myten, også brukt av Guillermo del Toro i Pans Labyrint (2006). I Pans Labyrint gir den unge heltinnen Ofelia etter for fristelsen og spiser to druer fra et magisk, men forbudt, matbord, med grufulle konsekvenser – oppvåkningen av den ikoniske og uhyggelige «Pale Man».

Alice i eventyrland (Geronimi, Luske,  Jackson, 1951) faller også for fristelsen til å forsyne seg av den magiske maten. I hennes tilfelle er kaka foran henne til og med merket med en lapp som sier «spis meg». Å spise den gjør henne umiddelbart så stor som et hus. Som barn er det noe ekstra forstyrrende ved å se en jente som brått mister sin kroppslige integritet. Den vesle barnekroppen blir plutselig brysomt stor og tar for mye plass, den blir en akutt kilde til skam.

Panerte kalvekoteletter

Jeanne Dielman, 23 quai du commerce, 1080 Bruxelles, Chantal Akerman, 1975

 

Z-redaksjonens franske medlem har vokst opp med «escalope de veau», retten Jeanne Dielman tilbereder i feministklassikeren Jeanne Dielman, 23 quai du commerce, 1080 Bruxelles (Chantal Akerman, 1975). Hun kommenterer: «Jeg har fått servert denne retten som barn, laget den mange ganger, og har alltid mislikt de ulike paneringstrinnene der kjøttet skal bankes tynt og påføres først egg, så mel, så brødsmuler. Dette er langtekkelig og sølete». Å se vakre Delphine Seyrig gå gjennom prosessen fra A til Å og kjenne på den samme kjedsomheten som henne, sammen med henne, traff meg i hjertet. Akerman har et blikk for de mest banale, hverdagslige handlingene som opphøyer dem til ritualer. Det var som et lynnedslag – jeg følte meg knyttet til generasjoner av husmødre på et grunnleggende kroppslig og sanselig nivå.

Det totalt irrelevante gourmetmåltidet – Min middag med Andre

Louis Malles Min middag med Andre (1981) var en snakkis da den kom. Også fordi den er en av de mest dialogbaserte filmene noensinne, der de to vennene diskuterer livet og sine forskjellige innfallsvinkler til det. Det er påfallende at selv i en film med «middag» i tittelen, er selve måltidet totalt irrelevant – annet enn å vise hvordan Andre velger det han vil ha av gourmet-retter, mens Wally klør seg i hodet over hva de ulike rettene kan være og bare velger det samme som sin verdensvante venn.

Likevel, skulle du være interessert i å gjenskape settingen for en av filmhistoriens mest finstemte samtaler, her er det de inntar: terrine de poisson (fiskepaté), cailles aux raisins (stekt vaktel med rosiner), bramborová polévka (tsjekkisk potetsuppe med sopp), en liten grønn salat og brød til hver rett, rødvin, en espresso til slutt, og til den et lite glass amaretto, mandellikør.

Pasta er aldri så godt som i en gangsterfilm

For den ultimate spaghettioppskriften trenger du ikke se lenger enn til Gudfaren (Francis Ford Coppola, 1972) når Clemenza (Richard S. Castellano) lærer Michael (Al Pacino) å lage pastasaus til tjue personer:

«You see, you start out with a little bit of oil. Then you fry some garlic. Then you throw in some tomatoes, tomato paste, you fry it; ya make sure it doesn’t stick. You get it to a boil; you shove in all your sausage and your meatballs; heh …? And a little bit o’ wine. An’ a little bit o’ sugar, and that’s my trick …»

Gult stivna vann

Lasse & Geir, Wam & Vennerød 1976

 

Når vi tenker på markante matscener i film, er det ikke så mange norske eksempler som utmerker seg  – glem de evinnelige filmene om andre verdenskrig – for hvor er den åpenbare publikums-hiten om ribbe versus lutefisk? Eller «Lange flate raspeballer»? Men én scene sitter igjen, og ikke bare som erkeeksempel på Wam & Vennerøds overtydelige og kjipe karakterer,  men også på grunn av maten på bordet.

Far i huset i Lasse & Geir (Wam & Vennerød, 1976) legger ikke noe imellom når det kommer til måltider: «Jeg kommer hjem fra jobb. Også får jeg gelé til middag. Jeg skal ikke ha gelé til middag, jeg skal ha mat til middag. Hva faen er det du bruker penga til, egentlig? Jeg skal ha mat. Ikke en klump med gult stivna vann. Forsøk å få det inn i grauthuet ditt, er du snill.» Kona gråter stille, men heldigvis går ikke mannens spydige kommentarer ustraffa – på et tidspunkt reiser sønnen seg og klapper til ham. Selv om far muligens har et poeng. Gelé er et noe overraskende valg som hovedrett, selv på syttitallet.

Spaghettimåltidet i Lady og Landstrykeren (Geronomi, Jackson, Luske, 1955)

Tidenes mest romantiske datemåltid. Case closed.

På tross av maten

Noen ganger er matopplevelsen på film noe så ekstraordinært at det får uvanlige konsekvenser. En bekjent av Z-redaksjonen forteller at hun en gang på en filmfestival så en dokumentarfilm om andre verdenskrigsmat. De få som var til stede i salen ble såpass forundra og skuffa over Cooking History (Peter Kerekes, 2009) at de bare måtte bli sittende og snakke sammen etter filmen. Og slik traff hun det som i dag er hennes mann.

St(akkar)

Mat kan være så mange ting på én gang – deilig, avskyelig, livsnødvendig og luksus. Men det kan også fylle mange ulike funksjoner i en fortelling, som belønning, sosialt lim, straff – eller dominans. I Oldboy (Park Chan-wook, 2003) følger vi Oh Dae-su (Choi Min-sik), som har vært kidnappet i 15 år. Han har endelig kommet seg fri, og går inn på en sushirestaurant, der han sier at han ønsker å spise noe levende. Dae-su vil finne ut hvem som kidnappet ham og sto bak hans årelange fangenskap. Han er ute etter hevn. Når damen på restauranten kommer ut med et fat levende blekksprut, spør hun om hun skal skjære blekkspruten opp for ham. Det er uaktuelt, og han konsumerer den hel, mens tentaklene spreller rundt munnen på ham og bløtdyret desperat forsøker å fri seg fra munnen hans.

Hevn-trilogien til Chan-wook skjærer helt inn til beinet av hva sinne og urettferdighet kan gjøre med et menneske. Disse thrillerne er fulle av vold, smerte og det mørkeste av menneskelige følelser. Mens Dae-su sitter der med blekkspruten sin, har han allerede gjort seg selv til drapsmann. Og når han først har knasket i seg et liv, er det ingenting som holder ham tilbake. Den beryktede blekksprutscenen blir ekstra motbydelig og fascinerende når man vet at scenen er fri for effekter. Den buddhistiske og vegetarianske skuespilleren Choi Min-sik måtte visstnok spise fire ekte blekkspruter før scenen ble festet til filmen på en tilfredsstillende måte.

Når du er mett

The Meaning of Life, Terry Jones 1983

 

Noen av oss liker å runde av med en liten dessert – kanskje en osterett, eller bare en liten kaffe avec. Så har du dem som er så stappmette at det nesten ikke er plass til noe mer. Kongen av samfunnssatire, Monty Python, vet at etter en bedre middag er det bare én ting som gjelder: a wafer-thin mint. 

Terry Jones, i rollen som Mr. Creosote i sketsjebonanzaen The Meaning of Life (Terry Jones, 1983) gestalter alt som er feil med verden: De rike som bare blir mer og mer avskyelig rike, de som har masse og karrer til seg mer, det skakkjørte og urettferdige, og de som tar all plassen, men fortsatt ikke ser at de har fått mer enn sin del.

Vi er kanskje forbi lytehumor og matskam, men forhåpentligvis slutter vi aldri med samfunnskritisk satire og sylskarp heslighetshumor om gigantene som forbruker til de spyr – og så litt til. Fram med spybøtta!

…

Les mer om mat og film i Zs temanummer om emnet.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon