Monsteret i oss alle

 

Denne måneden kan du se Gojira fra 1954 i nyoppusset form på landets cinematek – med monsteret som senere skulle spille hovedrollen i utallige Godzilla-filmatiseringer.

Min første tur til Den internasjonale filmfestivalen i Berlin i februar i år, Berlinalen, gav meg et nærmere bekjentskap med det opprinnelig japanske uhyret Gojira gjennom Ishirō Hondas helt nyrestaurerte film fra 1954. Berlinalen byr på et vidt spekter av filmer, og blant alt som fanget min interesse – filmer om konflikten på Vestbredden, krigen i Ukraina, stjernespekkede dramafilmer, eller nye utspill om kjønn og kultur – var det også noen filmhistoriske perler som Ernst Lubitschs også oppussede Love Parade fra 1929 og nettopp Hondas originale Gojira.

Monsterfilmen som skulle avstedkomme en av verdens mest lengstløpende franchise på film. Det japanske utysket som steg opp av havet og skapte død og ulykke for sivilbefolkningen, skulle bli et verdensomspennende filmikon. For Hollywood fanget straks opp fenomenet, og med litt klipp-og-lim ble Gojira til Godzilla, King of the Monsters distribuert i 1956. Gojira-konseptet ble «Japan’s most popular filmic export», som Chon Noriega utrykker det i teksten «Godzilla and the Japanese Nightmare: When Them! Is U.S.» i Cinema Journal i 1987.

Lær deg å være redd for atombomben

Ishirō Hondas originale Gojira er den filmen i rekken kjenneren og forfatteren bak boken fra 2004 Godzilla On My Mind: Fifty Years of the King of Monsters, William Tsutsui, sterkest anbefaler. Filmen skulle i utgangspunkt gjenreise den tapte glansen til filmstudioet Tōhō etter det japanske nederlaget under den andre verdenskrig. Produsenten Tanaka Tomoyuki kom på ideen om en slags dinosaur som ble vekket til live etter en prøvesprengning av et kjernefysisk våpen. Det hele skjedde under press, men ble ikke unnfanget ut fra et intet. Fortellinger om slike uhyrer fantes i både vestlig og japansk kultur. Ken Hollings gjør rede for dette i teksten «Gojira, mon amour» i Sight & Sound, juli 1998: «Like many horror stars before him, his character is composed of broad, mythic strokes, allowing him to reflect the dreams and fears of his audience. But he owes nothing to the dark European romanticism of the genre’s traditional figures. Godzilla is the product of a far more recent epoque, caught between the public’s concern over big science and the demands of the modern studio system.»

Dertil spilte fortellingen om Gojira på det japanske folkets skremmende erfaringer med naturen, som jordskjelv og vulkaner, tyfoner og tidevann, oversvømmelser og ras. Som Kim Newman skriver i Sight & Sound i januar 2020, «The films evokes Japan’s wartime experience of conventional and nuclear bombing (and defeat), but also the nation’s history of natural disasters – throughout the series, references abound the volcanoes, earthquakes and tsunami.»

Når reptilene angriper

Samtidig var Gojira en del av en trend innen innen underholdningsfilmen på verdensbasis. Merian C. Cooper og Ernest B. Schoedsacks horror-film King Kong fra 1933, slo virkelig an ved nyutsendingen i 1952. Warner Brothers distribuerte så Eugène Louriés uavhengige produksjon The Beast from 20,000 Fathoms som ble en gigantisk blockbuster året etter. En film som av mange er blitt sett på som selve forløperen for Gojira. Begge filmene handler om prehistoriske dinosaurvesener som vekkes til live etter prøvesprengninger av hydrogenbomber, reptiler som angriper mennesker og raserer tettbefolkede byer. Forfatter William Tsutsui skiller derimot sterkt mellom verkene, da de har svært ulike tekniske spesialeffekter, springer ut av vidt forskjellig historiske forutsetninger, og at Gojira med sine nyanser vekker andre følelser i krigsherjede japaneres sinn. Vesenet i seg selv var basert på en tyrannosaur, en iguanodon og en stegosaurus.

Gojira oppstod i kjølvannet av ødeleggelsene etter krigen, og bombingene av Hiroshima og Nagasaki. Som Chon Noriega forklarer, at filmene «reveal a self-consciuos attempt to deal with nuclear history and its effects on Japanese society.» Skrekkfilmen generelt handler gjerne om å projisere ut et fiendebilde, en annen skriver Chon Noriega, og forfatteren påpeker at i filmen Gojiras tilfelle er denne andre intet mindre en USA: «In Godzilla films, it is the United States that exists as Other – a fact that Hollywood and American culture at large has masked.» Samtidig som Noriega understreker at i japansk kultur blir den andre og selvet sammenkoblet, «immersed.» Ikke å forglemme at filmen ble til under den kalde krigen.

Lyden av flysirener

Ødeleggelsene i filmens handling gjenkaller inntrykkene fra Hiroshima og Nagasaki, og skaperne av fortellingen ville lage en fabel for nedrustning, poengterer Tsutsui. Regissøren forklarte at filmen ble til da frykten for at verdens undergang var nær. Gojira ble et symbol på krig, i en tid med atomprøvesprengninger ikke langt fra Japan. Peter H. Brothers er bestemt inne på det samme i teksten «Japan’s Nuclear Nightmare: How the Bomb Became a Beast Called Godzilla» i Cineaste sommeren 2011. For Brothers forklarer: «Godzilla (Gojira) is a film less about a giant dinosaur running amuck and more about the psychological recovery of a people trying to rebuild their cities, their culture, and their lives threatened by radioactive fallout.»

Forfatteren av teksten ser på Gojira som bomben selv, og slår fast at filmskaperen fikk Gojiras brøl til å lyde som flysirener og dens skritt som bombeeksplosjoner. Ifølge Brothers er Gojira «a tragic figure, not a villain but a victim of man’s tampering with forbidden Promethean knowledge.» Det meste av dette budskapet ble derimot klippet bort eller nedtonet i den amerikanske bearbeidelsen av filmen, og den amerikanske atombomben ble omskrevet til den sovjetiske hydrogenbomben, kommer det frem av Brothers’ tekst.  Den amerikansk distribuerte utgaven ble på sin side en økonomisk fulltreffer, og Gojira ble som Godzilla en global filmfigur med en av de mest lengstløpende seriene i filmens historie.

Den opprinnelige Gojira hadde et budsjett som var det dobbelte av hva andre japanske produksjoner på den tiden hadde, men prisen var latterlig lav i forhold til gjennomsnittlige Hollywood-produksjoner på den tiden. The Beast from 20,000 Fathoms som i utgangspunktet var en indie-film, hadde dessuten en del høyere produksjonskostnader. En av Gojiras skuespillere var Shimura Takashi kjent fra Akira Kurosawas Rashōmon fra 1950 og De syv samuraier fra 1954. Stuntmannen Nakajima Haruo var på sin side en av to som ikledde seg drakten som tittelfiguren og agerte mot miniatyrbebyggelse i filmen, en forkledning kalt «suitmation» av filmstudioet. Navnet Gojira skal ha vært sammenstilt av de japanske ordene for ’gorilla’ og ’hval’, hovedsakelig for klangens skyld.

Godhjertede papegøyer

Min første kinoopplevelse med Godzilla, som folk i Vesten kjenner dette vesenet som, var med Ronald Emmerichs versjon fra 1998. Dette var den aller første utgaven i serien som ble fullstendig produsert av et Hollywood-studio, men filmen gav ikke selskapet den avkastningen de hadde håpet på. Dessuten var kritikkene lunkne. Min fascinasjon for et slikt digert dyr er todelt. På den ene siden representerer skapningen fare, og på den andre siden leder de skjønne rovdyrøynene deres tankene mine til godhjertede papegøyer og fredfulle øgler. Skrekkfilm generelt har ikke vært min greie, men filmer om grufulle gjerne overdimensjonerte forhistoriske skapninger, monsterfilmer, har gledet meg mye. Steven Spielbergs Jurassic Park er filmen jeg så flere ganger i byens største kinosal året den kom i 1993. Den er fortsatt favoritten blant disse.

Som Noel Carroll skriver i sin tekst «Nightmare and the Horror Film: The Symbolic Biology of Fantastic Beings» i Film Quarterly 34, våren 1981, er horror-genren «explicitly acknowledged as a vehicle for expressing psychoanalytically significant themes such as repressed sexuality, oral sadism, necrophilia, etc. » Monsteret blir skyteskive for noe en ikke vil vedkjenne seg, det andre utenfor normalen, og som vender tilbake som den andre og vil ødelegge menneskeheten. Akkurat som Robin Wood skriver i «An Introduction to the American Horror Film» fra 1985 i antologien Movies and Methods. Volume II. Gjerne i form av naturens hevn. Det undertrykte og foraktede, det overførte, viser seg i form av et monster.

Filmen ble en gedigen suksess i Japan da den ble lansert. Det er fantastisk at originalfilmen nå er å se i en helrestaurert utgave på Cinemateket.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon