Det innadvendte blikket

Sivil ulydighet, Thomas Østbye

 

Norsk dokumentar er inne i en gullalder. Gjelder det også kortdokumentarene? Gunnar Iversen om de norske kortdokumentarene i Kortfilmfestivalen i Grimstads program for internasjonal kort dokumentarfilm.

Norske dokumentar går fra den ene triumfen til den andre. Publikum strømmer til kinosalene for å se filmer som Ibelin (Benjamin Ree, 2024) og Fedrelandet (Margreth Olin. 2023). Norske dokumentarer henter også priser på mange velrenommerte internasjonale filmfestivaler, og selv smalere filmer som Ukjent landskap (Silje Evensmo Jacobsen, 2024) og Søstre elsker evig (Sigve Endresen, 2024) opplever gode publikumstall. Norsk dokumentar er en suksess. Man snakker til og med om at vi er inne i en gullalder. Men hva med kortdokumentaren? Er den like god, relevant, vital og spennende?

Siden 2001 har kortfilmfestivalen hatt et spesielt fokus på norsk dokumentar, men for noen år siden valgte man å konsentrere seg om de korte dokumentarene. Det var trolig et nødvendig valg, ikke minst fordi antallet lange dokumentarer produsert her i landet har økt så kraftig i senere år, men det har samtidig ofte ført til at de norske dokumentarene har fått en litt bortgjemt rolle i programmer som blander kortdokumentarer fra hele verden. De har druknet litt i det beste av korte dokumentarfilmer fra alle verdens kanter.

Men la oss se bort i fra dette, og bare konsentrere blikket om årets norske kortdokumentarer. 16 av de 43 filmene i dokumentarprogrammet i år var fra Norge, og samlet sett gir de et interessant bilde av hva både unge og eldre dokumentarister ønsker å fortelle om og diskutere i filmform i dag.

Hovedinntrykket er at kortdokumentaren er innadvendt og personlig. Noen ganger litt for navlebeskuende og privat. Andre ganger lykkes regissørene å bruke en personlig beretning til noe mer enn bare det rent personlige, og nærmer seg sosiale og allmennmenneskelige temaer og bekymringer gjennom det private. Men blikket er som oftest rettet innover, noe som er et paradoks. Dokumentarfilm er en utadrettet og sosial filmform, og dokumentaren har som oppgave å gi informasjon, fortelle viktige historier, og belyse samtidens smertepunkter og problemer. De skal rett og slett vise oss hvor skoen trykker slik at vi kan gjøre noe med det. Noen filmer retter imidlertid blikket utover, og utfordrer oss til å se sosiale sammenhenger og samfunnsmessige mønstre på nye måter.

Blikket utover

Sivil ulydighet, Thomas Østbye

 

Selv om hovedinntrykket er at norsk kortdokumentar i dag vender blikket innover, mot regissørene selv og deres personlige historier og problemer, var det noen filmer som gjorde inntrykk gjennom å skildre de store samfunnsmessige utfordringene vi har i dag på spennende og presise måter. En film som skilte seg ut, og som fortjent vant årets Terje Vigen pris, var Thomas Østbyes Sivil ulydighet. Østbye er nesten som veteran å regne i kortfilmsammenheng, og han vant Gullstolen i Grimstad for filmen Human allerede i 2009. Østbye startet med å lage stiliserte filmer som søkte et nytt filmspråk, men han har i sine siste filmer vendt seg mot et mer umiddelbart og nøkternt uttrykk.

Sivil ulydighet er nærmest som en lang reportasje, men det er en annerledes reportasje enn det man ser på tv. Sivil ulydighet er en innsidereportasje, som viser hvordan aksjonister prøver å sette fokus på hva utvinning og bruk av fossilt drivstoff gjør med kloden vår. Østbye er nærmest som en embedded reporter, som man gjerne kaller det. Han er en del av en aksjon mot Sjursøya Oljeterminal der aksjonistene ønsker å forhindre transport av flydrivstoff, og han sitter som flua på veggen når aksjonistene senere diskuterer hva som fungerte og hva som skulle vært gjort annerledes. Han er også med når noen av aksjonistene er på tiltalebenken i Oslo Tingrett.

På overflaten er Sivil ulydighet en film som distansert skildrer de som mener at sivil ulydighet er berettiget i kampen for å redde kloden, men under overflaten finnes et sinne som gjør at filmen får temperatur og kraft. Hans film er noe annet enn en nøytral Dagsrevy-reportasje, og hans stillingtagen er glassklar. På én måte var dette det nærmeste man kom en litt gammeldags dokumentar på årets festival, men Østbyes film var samtidig den filmen som føltes mest viktig og relevant.

Ingen å miste, Ingrid Fadnes

 

En annen film som maktet å løfte blikket og vise fram viktige sosiale spørsmål var Ingen å miste av Ingrid Fadnes. Hennes film er ikke like stilsikker, og spriker litt for mye til virkelig å kunne regnes som vellykket, men hun klarer å fortelle en historie som både er personlig og som samtidig er noe langt mer. Ingen å miste er både et mini-portrett av 25 år gamle Maria Gloria Poltronieri Borges som ble voldtatt og drept i Brasil i 2020, og samtidig er det en film om strukturell vold mot kvinner og giftig maskulinitet. Selv om filmen skildrer den brutale volden som brasiliansk machismo skaper, er Fadnes’ film også en påminnelse om utfordringer vi har her i Norge. Volden mot kvinner øker, og vi har langt fra løst dette problemet. Første steg mot en løsning er imidlertid at man aksepterer at problemet eksisterer, og her har Fadnes’ film relevans langt utenfor Brasil.

Den fraværende faren

Prosjekt pappa, Camilla Jämting

 

Fire av de mer personlige filmene ved årets festival skilte seg ut gjennom å skildre regissørens forhold til faren, og kretset om unge kvinners sammensatte og problematiske forhold til en far som er fraværende i deres liv. Noen ganger er faren til stede i filmen, andre ganger til stede gjennom sitt fravær. Alle filmene bruker kamera nærmest som en terapeut, og gjennom å arbeide seg gjennom vanskelige opplevelser og følelser ønsker filmskaperne både å få bedre grep om eget liv og samtidig fortelle historier om forholdet til faren.

I Camilla Jämtings film Prosjekt pappa er riktignok hennes far nesten hele tiden foran kamera, men vi forstår at han ofte har vært fraværende i hennes liv. Og de to er på kollisjonskurs. Han vil hverken se eller forstå sin datter, og når hun nistirrer på sin far misliker hun mye av det hun ser. Jämtings far har et pussig yrke. Han er en slags dating-konsulent for menn som ønsker å lykkes på Tinder eller andre lignende nettsteder. Han er yppersteprest i «datingkyrkan», som han selv uttrykker det, og surfer på vår digitale oppmerksomhetsøkonomi. Først og fremst er han en gammeldags mannssjåvinist som mener at kvinner skal være glade, kåte og takknemlige.

Prosjekt pappa er noe uvøren som film, men det litt usikre grepet om stil og form kompenseres av innholdet og måten hun får sin far og noen av hans mannlige venner til å blottlegge seg foran kamera. Og det blir klinkende klart at hverken hennes far eller de andre mennene vi møter i filmen egentlig er interessert i å høre på det hun sier. Men når hun setter seg ned med faren og gir sitt syn på det hun har opplevd med menn, og forteller om hvorfor hennes forhold til ham er så komplisert, bryter hun til slutt gjennom hans kjekke suksess-fasade. «Vi kan ikke fortsette å filme dette her», sier faren, men Camilla Jämting stopper ikke. Hun gir seg ikke så lett. Hun vil bli sett, og hun vil vise fram de holdninger, mentaliteter og strukturer som gjør det så vanskelig å være ung kvinne. At Prosjekt pappa både vant Gnistprisen og Filmkritikerprisen var ikke overraskende.

Liten film om fravær, Katinka Marie Hustad

 

Om Prosjekt pappa er energisk, provokativ og livsbejaende, er Katinka Marie Hustads film Liten film om fravær en mer hemmelighetsfull film som arbeider like mye med det uuttalte som det som sies rett ut. Hustad forteller en smertefull historie om en fraværende far, som vi aldri ser i bildene, selv om han kan finnes rett bak en vegg som hun står overfor. Det er en familiehistorie i dobbel forstand som fortelles, med tråder tilbake til krigsårene da regissørens oldefar var nazist og landsforræder. Dette blir imidlertid bare en bakgrunn for et mer moderne familiedrama om svik, savn og skyld. «Vi snakker ikke om det», sier hennes farmor om oldefaren, men også om det som ligger nærmere i tid tier man helst. Hustad kommer ikke over at faren valgte en annen familie, og ble et tomrom i hennes liv, og Liten film om fravær prøver både å gi uttrykk for det fortiede og uuttalte, samtidig som filmen forblir hemmelighetsfull og unnvikende.

Alle de fire filmene som skildret farskomplekser og forhold til fraværende fedre kan sies å være personlige vitnesbyrd. Den mest direkte og smertefulle var Siste kapittel av Frøydis Fossli Moe. I denne filmen har datteren selv valgt ikke å ha kontakt med en voldelig far som gjorde barndommen og oppveksten vanskelig. Etter mange år får Fossli Moe imidlertid vite at faren er dødssyk. Hva skal hun gjøre? Skal hun oppsøke ham, eller bare skrive et brev? Hun elsker ham tross alt, selv om hun er redd ham fremdeles. Siste kapittel består mest av alt av en serie sterke samtaler, der regissøren forsøker å arbeide seg gjennom knippet av vonde og vanskelige følelser som bobler opp i henne når hun tenker på den fraværende faren og hans rolle i hennes liv.

Pappas Poppy, Johanne Wilbrink

 

Også i Pappas Poppy av Johanne Wilbrink finnes det en fraværende far som har formet datteren på forskjellige måter, og ikke alltid bare positivt. Wilbrinks film er mest av alt et heseblesende selvportrett, men under den frigjorte og moderne overflaten i hennes liv ligger et annet bilde. Pappas Poppy kretser om kontrasten mellom den utagerende og seksuelt frigjorte unge kvinnen og forestillingen om å være «pen pike». Det var faren som ga henne tilnavnet «poppy», som betyr dukke, og det er faren som har skapt et bilde hun både vil leve opp til og gjøre opprør mot. Det er en umulig situasjon, og Johannes opplevelse av et internalisert krysspress er ektefølt og følsomt. Det er noe mange vil kjenne seg igjen i, uansett kjønn og bakgrunn.

Kanskje er det tilfeldig at så mange av de norske kortdokumentarene handlet om døtre som hadde et sammensatt og vanskelig forhold til en ofte fraværende far? Eller er det et interessant, spennende og smertefullt mønster vi kan ane? På svært forskjellige måter ønsker Johanne Wilbrink, Camilla Jämting, Katinka Marie Hustad og Frøydis Fossli Moe å tematisere et følsomt tema. De henvender seg like mye til våre følelser som til fornuften, og lykkes i å fortelle historier som er verdifulle og viktige.

Livets flyt

Flow, Anne Haugsgjerd

 

De aller fleste regissørene bak årets kortdokumentarer var nye i filmsammenheng, men én virkelig veteran var også med i år, og som vanlig skilte filmen til Anne Haugsgjerd seg ut. Filmene til Anne Haugsgjerd ligner ikke andres filmer. De er personlige essays, både direkte, selvutleverende og selvbiografiske, men samtidig evner hun å bruke sine egne historier på en levende og selvfølgelig måte som kobler det personlige og private til det sosiale. Hennes filmer er ofte tilsynelatende vimsete og uten retning, men bak digresjonene ligger det alltid noe mer.

Haugsgjerd har vunnet priser i Grimstad før, og den nye filmen Flow er både typisk for hennes filmografi og samtidig et steg i en ny retning. Flow handler om kreativ tørke, og en nølende og spørrende filmskaper som forsøker å få inspirasjon. Det er også en film om hennes egen familie, og først og fremst moren og en tante denne gangen, men også om hennes egen rastløshet og reiselyst. Og alt kretser til syvende og sist om spørsmålet hun stiller: Hva skal jeg gjøre med de siste årene av mitt liv?

Flow er finurlig og tørrvittig, men også grublende og tvilende. På en elegant måte lager Haugsgjerd en montasje av stillbilder og videosnutter som stiller viktige spørsmål om kunst og liv. Ved første øyekast kan det synes som om vi opplever en slags bevissthetsstrøm, men alle digresjonene leder elegant tilbake til filmens hovedspor. Flow er både en reise i seg selv og en labyrint som har regissøren selv i labyrintens sentrum. Det er mye humor i filmen, men kjernen er alvorlig.

Da Anne Haugsgjerd debuterte med Livet på Frogner i 1986 var hun en pioner med sin selvrefleksive, essayistiske og personlige stil. I dag er de fleste av kortdokumentarene personlige vitnesbyrd som søker en balanse mellom det personlige og det allmennmenneskelige. Mange av dokumentarene vist i Grimstad i år famlet og hadde problemer med denne balansen. Formuttrykket ble usikkert og vitnesbyrdene uforløste. Haugsgjerd holder balansen på mesterlig måte. Frie assosiative sprang mellom egen bakgrunn og hennes familiehistorie på den ene siden, og rastløse reiser på den andre blir en livsbejaende hyllest til det å la seg flyte gjennom tilværelsen.

Vitner årets kortdokumentarer i Grimstad om en norsk gullalder? Det er nok å ta i for sterkt. Men gullkorn finnes, og både nye talentfulle regissører som Camilla Jämting og Johanne Wilbrink og veteraner som Anne Haugsgjerd og Thomas Østbye viser at norsk dokumentar kan være levende og vital, formsikker og relevant. Blikket er kanskje ofte litt for innadvendt, men noen filmskapere løfter også blikket og gir oss viktige bilder som hjelper oss å navigere i vår mangslungne verden.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon