Fem favoritter

The Lure, Agnieszka Smoczyńska 2015

 

Vi har bedt et knippe kjennere og eksperter – Torbjørn Grav, Russ Hunter, Laura Mee, Kay Olssen, Alison Peirse, Rikke Schubart og Kjetil Svendsen – om å komme med sine fem favorittskrekkfilmer. Her er noen av svarene vi fikk. Resten kan du lese i papirutgaven.

Torbjørn Grav

The Black Cat, Edgar G. Ulmer 1934

 

Hvordan angripe jobben med å lage en liste over favorittfilmer? Den opplagte løsningen ville være en topp fem gjennom tidene, men det er litt kjedelig. Og listen ville stort sett bestått av klassikere de fleste allerede har god kjennskap til. Nei, her må man tenke alternativt. Det som følger her er rett og slett en liste over filmer jeg synes flere burde kjenne til, og ideelt sett får dere lyst til å se en eller flere av dem i nærmeste fremtid. Listen er kronologisk.

The Black Cat (Edgar G. Ulmer, 1934)

The Black Cat kom ut like før The Production Code i Hollywood for alvor begynte å slå ned på filmatisk umoral. Dermed kan den by på en voldelighet man ikke ville se igjen på mange år i amerikansk mainstream-film, samt temaer som nekrofili og djeveldyrkelse.

Vi befinner oss i Ungarn hvor vi møter Bela Lugosi som skal møte en «gammel venn» etter å ha tilbragt 15 år i serbisk fengsel etter første verdenskrig. Boris Karloff er vennen som forrådte ham, og som siden har holdt hans kone og datter fanget i en overdådig art-deco-villa. Det er egentlig et ungt, amerikansk ektepar som er hovedpersonene, men de er så forglemmelige at dem hadde jeg rent … glemt.

Se The Black Cat for den helt absurde handlingen og det fantastiske samspillet mellom Karloff og Lugosi. Den varer bare i litt over en time, og har et forrykende tempo!

Vij (Georgij Kropatsjov, Konstantin Jersjov, 1967)

En ung prest blir beordret til å våke over liket av en heks i kirken i en avsidesliggende landsby. Han må gjøre dette i tre netter, og for hver natt blir han plaget mer og mer av heksen som har noe å hevne.

Dette er den første horrorfilmen som ble laget i Sovjetunionen, og det er en spektakulær affære. Den lille ortodokse trekirken kisten oppbevares i fylles med overnaturlige elementer, som hekser og smådjevler, som presten igjen må møte med hellige ritualer som kanskje – og kanskje ikke – fungerer som planlagt. Filmen ser helt fantastisk ut. Og så lenge man godtar den noe langdryge oppbyggingen, som riktignok inneholder en ung mann som blir forført, forhekset og flydd(!) av en gammel heks, er dette filmatisk gull!

Virus (Kinji Fukasaku, 1980)

Militæret har laget et virus, som ved et uhell spres etter en flystyrt. Noen måneder senere har viruset spredt seg til hele verden, med unntak av Antarktis, hvor 800 forskere fortvilet forsøker å finne en kur.

Dette er kanskje den mørkeste og kjipeste filmen jeg har sett de siste årene. Det hjelper sannsynligvis ikke at jeg så den midt under pandemien, men pokker heller. Her er det få, om i det hele tatt noen, lyspunkt å finne. Det er ingen enkle løsninger, alt dreier seg om overlevelse. Hva gjør man for at menneskeheten skal overleve, og hva gjør man for å sikre at man selv også gjør det?

Let the Corpses Tan (Hélène Cattet og Bruno Forzani, 2017)

Hva har en fransk-belgisk neo-western-krimfilm på en horrorliste å gjøre? Jo nå skal du høre: Et av horrorfilmens fremste kjennetegn er å vekke ubehag hos tilskuere. Og er det noe denne filmen er, så er det ubehagelig.

Handlingen er uviktig, men det dreier seg om noen skurker som har stjålet noen hundre kilo med gull, og som ligger lavt på den franske landsbygda. Politiet er på sporet av dem, og en rivaliserende bande er også ute etter gullet. Det er sikkert noe mer også, men det man sitter igjen med etter denne filmen er det visuelle, lukten og ikke minst lydene. Det er varmt, solen brenner og absolutt alle er svette. Det er en endeløs knirking av skinnklær og surring av fluer og «lyden av kjøtt som sprekker», for å sitere Raga Rockers. Volden er plutselig, hensynsløs og blodig. I god spagettiwestern-tradisjon er det ingen helter, kun egoistiske mennesker som glatt dreper for å få kloa i gullet. Let the Corpses Tan er en ufattelig stygg og vakker film som klarer å levere filmatisk ubehag til omtrent alle kroppens fem sanser.

The Harbinger (Andy Mitton, 2022)

Dette er, som Virus, også en pandemifilm. Men i The Harbinger er pandemien mer et bakteppe for å si noe mer om den generelle skrekken vi føler på over hvor vi hører til i verden – og hvilket inntrykk vi etterlater oss i bevisstheten til andre mennesker.

The Harbinger er listens mest klassiske horrorfilm, og er en film som kommer til å være med meg lenge. Jeg tar meg selv i å tenke på den med ujevne mellomrom og ender da som regel opp med gåsehud og iling nedover nakken. The Harbinger er rett og slett noe av det skumleste jeg har sett. En fremtidig klassiker.

Russ Hunter

Four Flies on Grey Velvet, Dario Argento 1971

 

Her er fem italienske gialli- og skrekkfilmer du bare må se. Lista er ikke uttømmende, og alle filmene gir deg noe litt forskjellig. De representerer også mine egne personlige preferanser i denne underlige avkroken av europeisk filmhistorie.

Four Flies on Grey Velvet (Dario Argento, 1971)

En film vel verdt å se bare for den utrolige musikalske åpningssekvensen i seg selv (Hvis du vil at noen skal lage musikkvideoen for bandet ditt etter å ha sett den, er det Dario Argento som gjelder.)

Four Flies on Grey Velvet er en av de filmene som ofte blir oversett til fordel for Argentos andre gialli-filmer, men den inneholder på mange måter alle nøkkelelementene som kjennetegner filmene hans: Et underlig, litt skakkjørt mysterium med en gåte som må løses, et barndomstraume som en viktig motor for historiens fremdrift, og kreativitet både når det gjelder kamerainnstillinger og dødsfall. Å fange en flue som virrer rundt i studio inne i trommisens hi-hat som avslutning på jamsessionen i åpningssekvensen, eller de stilistisk fiffige måtene drapsofrene likvideres på: Dette er en film som er både fornøyelig offbeat – og visuelt imponerende.

The Living Dead at the Manchester Morgue (Jorge Grau, 1974)

Denne filmen finner i grunnen verken sted i Manchester, eller på noe likhus (skjønt du kunne trengt et likhus for å holde styr på alle likene i filmen.) Her følger vi ringvirkningene av et nytt prosjekt fra myndighetenes side. For å få mer ut av landbruket har de utviklet en maskin som skal ta livet av skadedyr, men som uheldigvis også vekker de døde til live igjen.

Filmens spansk-italienske produsenter valgte det britiskklingende stedsnavnet for å henge seg på datidens hippe, britiske kulturbølge – fra midten av 60-tallet hadde musikk og kultur herfra tatt verden med storm og var noe av det kuleste en kunne tenke seg. Det er derfor litt ironisk at filmen senere skulle bli offer for en minst like ukul, og like britisk, trend, 80-tallets «video nasties-furore». Selv om The Living Dead at the Manchester Morgue på mange måter er en exploitation-film, ligger det også en oppriktig og overbevisende historie om miljøvern der, også i bunnen for mange av filmens nå ikoniske zombie-sekvenser.

The House with Laughing Windows (Pupi Avati, 1976)

Italiensk gialli og skrekkfilm har rykte på seg for å være blodige, kroppslige filmer uten substans. Pupi Avatis The House with Laughing Windows er en uvanlig meditativ, vellaget film med en forstyrrende, underliggende spenning i bunnen. Og med en briljerende Lino Capolicchio i hovedrollen. En gjennomtenkt miks av giallo og skrekkfilmelementer, der alt kommer sammen takket være det hjemsøkte huset i filmtittelen, og filmens uvanlige karaktergalleri.

Burial Ground: The Nights of Terror (Andrea Bianchi, 1981)

Hvis du er på utkikk etter en film som er så dårlig at den er bra, kan du trygt stoppe her. Noen ganger skal film bare være moro. Den kultaktige Burial Ground hører til en større gruppe italienske zombie-filmer som den forsøker å tilføre litt originalitet ved å la de udøde være oldtidens etruskere: Her får du ikke bare zombier, de er etruskiske i tillegg!

Filmen er ellers kjent for sin dårlige produksjonskvalitet (på et tidspunkt kan du bokstavelig talt se isoporen fly gjennom lufta når en av veggene på filmsettet går i stykker), en høyst forstyrrende skuespillerprestasjon av Peter Bark – han spiller «barnet» til Mariangela Giordano i filmen, men var selv i midten av 20-årene på dette tidspunktet – og for sin sære miks av mykpornoscener og zombier.

Short Night of Glass Dolls (Aldo Lado, 1971)

Aldo Lado var en undervurdert regissør, som i den senere gialloen Who Saw Her Die? (1972) brukte hjembyen Venezia for alt den kunne by på av skumle effektmuligheter. Debutfilmen Short Night of Glass Dolls’ ikke-lineære fortellerteknikk er uvanlig innen sjangeren. Den starter med at hovedpersonen Gregory Moore (Jean Sorel) tilsynelatende er død, og klar til å obduseres på likhuset. Men han er egentlig fortsatt i live, fanget i sin egen døde kropp. Herfra går tankene hans tilbake i tid til da kjæresten hans Mira (Barbara Bach) forsvant, og hvordan dette igjen skulle føre ham inn i den tilstanden han nå befinner seg i.

Filmen er lagt til Praha, noe som også var uvanlig for en giallofilm, og Lado klarer på mesterlig vis å lage en kompleks historie rundt en okkult, lokal klubb, Klub99, og deres depraverte handlinger og målsetninger. Når det kommer til gialli, er dette et sobert og medrivende eksempel, laget med mye møysomhet av en høyst dyktig filmskaper.

Laura Mee

Ringu, Hideo Nakata, 1998

 

Filmene jeg har valgt hører ikke hjemme i noen forestilt kanon av tidenes «beste» skrekkfilmer, og er heller ikke anbefalinger av lite kjente filmer. De er ikke engang favorittfilmene mine. Jeg har i stedet tenkt på filmer som virkelig har skremt vettet av meg, for noe av det jeg liker best ved skrekkfilm er alle følelsene de kan trigge. De kan gjøre meg trist, sinna, ute av balanse eller funke som ren adspredelse. Men det aller, aller beste er når de får meg til å frike helt ut.

Asylum (Roy Ward Baker, 1972)

Jeg så denne antologifilmen – laget av produksjonsselskapet Amicus – på tv da jeg var liten. Handlingen foregår på et psykiatrisk sykehus, der en nyankommet psykiater skal intervjue fire pasienter om deres historier.

Jeg husker veldig lite av rammefortellingen, og heller ikke stort av de tre andre historiene i filmen. Men jeg husker tydelig hvor vettskremt jeg ble av segmentet «Frozen Fear», om en utro ektemann som dreper og parterer kona si – for så å oppleve at de innpakkede kroppsdelene vekkes til live og angriper ham. Jeg har ikke sett filmen på nytt, men synet og lyden av konas halshuggede hode som puster gjennom papiret det er pakket inn i, er etset fast i minnet mitt.

A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master (Renny Harlin, 1988)

Min første virkelige introduksjon til skrekkfilmsjangeren, takket være storebror. Jeg var åtte år gammel, og jeg husker hvordan jeg så deler av den gjemt bak en pute. Og at jeg hadde mareritt om Freddy Krueger i månedsvis etterpå. Filmen ble startpunktet for min vedvarende fascinasjon for sjangeren, med Freddy som favorittskurk.

Det er ikke den beste filmen i serien, men jeg elsker den på grunn av den neonfargede MTV-estetikken, Freddys oneliners og noen fantastiske og grusomme filmeffekter. Og, ikke minst: Scenen der filmens heltinne forbereder seg til å ta opp kampen mot Freddy, til tonene av en 80-talls-favorittlåt – Dramaramas «Anything, Anything».

The Texas Chain Saw Massacre (Tobe Hooper, 1974)

Fordi The Texas Chain Saw Massacre ble en del av 1980-tallets britiske «video nasties»-debatt, og deretter forbudt i Storbritannia, tok det lang tid før min generasjon fikk sett den. Jeg så den sent i tenårene, da den på slutten av 90-tallet fikk en britisk DVD-utgivelse.

Jeg tror det er den eskalerende middagssekvensen i filmens siste halvtime som gjør at filmen fortjener å være så beryktet. Ved hvert nytt gjensyn blir jeg slått av den ubarmhjertige, intense, klaustrofobiske skrekken i denne scenen – der siste overlevende torturoffer også må overvære at de døde vennene utgjør en del av måltidet, og at en liten del av henne selv også blir det. Det er ikke uten grunn at filmen er blitt en klassiker.

The Blair Witch Project (Daniel Myrick and Eduardo Sánchez, 1999)

Å se Blair Witch på premieredagen i en tettpakket (og smaksmessig delt) sal, forblir en av mine aller beste kinoopplevelser – selv om jeg på den tiden aldri i livet kunne tenkt meg å gå gjennom noe slikt en gang til. Found footage-estetikken var ikke ny for meg, som skrekkfilmfan kjente jeg den fra Cannibal Holocaust. Men den gjennomførte amatørfilmestetikken, det skjelvende, lavoppløste kamerabildet kombinert med «dårlig» lydkvalitet understrekte hvor fryktelig skummelt det vi hører, men ikke ser, kan bli i en mørk og uoversiktlig skog. Og mot slutten av filmen dunket hjertet mitt så hardt i brystkassen at jeg var sikker på at daten min i nabosetet også kunne høre det.

Ringu (Hideo Nakata, 1998)

Det kommer neppe som noen overraskelse at det fungerte ekstra godt å se Hideo Nakatas film om en forbannet VHS-kassett hjemme, sent på kvelden og på hjemmevideo. Jeg ble livredd for min egen tv i månedsvis (ok, årevis) etter det. Filmen, og den senere remaken, fikk meg også interessert i sjangeradaptasjoner, og førte meg etter hvert inn i filmforskningens verden.

Mye av filmen utspilles som en mysteriethriller med noen urovekkende øyeblikk. Men redselen jeg opplevde da spøkelsesaktige Sadako sakte, med sine rykkvise bevegelser, nærmet seg den statiske tv-skjermen, for så å krype ut av tv-apparatet og inn i den ekte verdenen, hjemsøker meg fortsatt. En scene som står fjellstøtt som et ikonisk skrekkfilmøyeblikk.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon