You wouldn’t steal a car

Alle elsker Mary, Bobby Farrelly/Peter Farrelly 1998

 

DVD-gullalder, leiefilm, søndagsfilmen og LimeWire. Min generasjon har virkelig boltret seg i alternativer for å se film gjennom oppveksten. I løpet av vår coming-of-age har formatrevolusjonen skutt fart, og gått fra overganger til underganger, frem til vi nå sitter her med streaming.

For ordens skyld: Jeg tilhører millenniumsgenerasjonen, fordi jeg var barn på slutten av 90-tallet og ungdom etter tusenårsskiftet. Jeg er fra en by med knappe femten tusen innbyggere, Østfolds indrefilet: Askim. Vi hadde ikke det bredeste tilbudet på kino den gangen, med én kinosal (etter hvert to, da THX meldte sin glamorøse ankomst), og vi måtte vente på tur for å få tilgang på de omreisende filmrullene, gjerne lenge etter premiere. Men Askim hadde videobutikken Showtime! For meg ble lokalets inngangsparti bokstavelig talt selve døråpneren for min karriere. Mitt Shangri-La, den første arbeidsplassen og stedet jeg skulle legge utallige timer i.

Streaming endrer alt

Scream, Wes Craven 1996

 

Showtime (etablert 1982) var en av de største aktørene i videoutleiemarkedet i Norge. I sin storhetstid omsatte de for 160 millioner fordelt på 30 butikker over hele landet i løpet av et år. Utfordreren, Video Nova (etablert 1979), hadde 14 butikker bare i Oslo og Akershus. Legger vi inn diverse Mix-butikker og andre kiosker, er det sikkert å si at videoutleien eksisterte over hele landet, og nådde sin topp på tidlig 2000-tall, med DVD-revolusjonen. Høsten 2012 lanseres Netflix i Norge, og våre medievaner endres fullstendig og drastisk. For 79 kroner i måneden kan man nå se så mye film man vil, og i tillegg kan tjenesten prøves gratis i én måned – et svimlende tilbud, sammenlignet med den gamle standarden. Samtidig halveres inntektene til videobutikkene for hvert år, og én etter én stenger butikkene dørene. Jeg var selv med på konkurssalget og den brutalt raske tømmingen av den aller siste Showtime-butikken i Bjerregaards gate i Oslo på nyåret i 2014. Den 25. april 2016 stenger Video Nova på Majorstuen, den aller siste av sitt slag i Oslo, for godt. En æra var over. Så mye skjedde, på så veldig kort tid.

En helaften i videobutikken

Hostel, Eli Roth 2005

 

Bli med meg en tur ned memory lane, mens jeg forsøker å visualisere en tur ned på Showtime …

Vi er en gruppe på mer enn to personer som skal leie film, derfor er vi alle innstilt på at vi blir værende en stund. Som en del av den sosiale kontrakten starter filmkvelden allerede her. Én i følget, den utålmodige, bryr seg alltid litt mindre enn de andre, og fokuserer heller på smågodthyllene hvor det koster 16,90,- for hektoen. Kanskje en BrainCooler om det er varmt ute. Vi skal leie 3 for 2, et trofast tilbud som koster oss litt over hundrelappen. «Vi skal i hvert fall se to i kveld!» Reolen med nyhetene saumfares først, det er jo en sannsynlighet at det har kommet noe man ventet på, og vi hadde jo ikke sosiale medier som varslet i forkant. Her kunne vi i hvert fall få med oss de filmene som aldri kom på kino i vår lille hjemby. Den mest filminteresserte i gruppen blar raskt gjennom reolene med eldre filmer, sortert etter sjanger. Det finnes alltid noe man har oversett tidligere, om man tar seg tid til det. Lyden av DVD-coverne som flippes nedover i stativene sine, for så å slenges rakrygget opp på plass igjen som en slags domino-kolonne, er helt uforglemmelig. Den litt ruglete teksturen til DVD-etuiene som er ment for utlån og ikke salg. Den svake lukten av varm DVD-spiller som stod på konstant, og det skjærende lyset fra raster-lampene gjennom hele lokalet. Et enkelt butikkbesøk, som i bunn og grunn var litt av en sanselig opplevelse.

Ved uheldige tilfeller er det en vrang person med i gruppen, vedkommende som alltid skal være uenig med andres forslag. Og en av hovedårsakene til at turen alltid tar så lang tid. Personlig likte jeg at tiden dro ut, vi holdt jo tross alt på med en kurateringsprosess for hvor bra kvelden skulle bli. Var jeg den vrange? Omsider faller vennegjengen på et trygt valg: En kontemporær ungdomskomedie, den nyeste skrekkfilmen som ser mest fryktinngytende ut, og en eller annen tilfeldig actionfilm hvis tiltrekning er en A-kjendis på coveret. Blades of Glory, Paranormal Activity og Ghost Rider. Scary Movie 4, Hostel og Lucky Number Slevin. Road Trip, House of Wax og Transporter. Hundrevis, tusenvis av kombinasjoner av «rett på DVD» eller, hvis man våger: Drittfilmer.

Filmkveld som inspirerer

Mean Girls, Mark Waters 2004

 

Fra starten av tenårene var filmen i all hovedsak et sosialt samlepunkt. Om vi ikke gikk på kino, var det rundt DVD-coverne vi møttes. Her hadde vi et samhold helt til vi flyttet hjemmefra, spesielt i årene før vi ble gamle nok til festing. Grupperingene av hvem som så film forandret seg fra helg til helg, men ettersom kjønnsbalansen som regel var jevn, vippet det alltid mellom to sjangere: komedie og skrekk. Det handlet om å dyrke latterkramper sammen, eller bli såpass skremt at man helst ikke ønsket å sove alene den kvelden. For de fleste av oss handlet det altså først og fremst om noe sosialt, dernest kom dyrkingen av filminteressen. Innenfor disse sjangerne var ungdomsfilmene spesielt store. Ikke så rart kanskje, vi var selv ungdomsgjenger som så på andre ungdomsgjenger, i noen grad kunne man alltid relatere.

Bare tenk på hva American Pie (og dens oppfølgere og spin-offs) gjorde for sex-komedien ved årtusenskiftet! I dag har filmen kultstatus, og i sin tid var den en av de mest referansetunge filmene vi diskuterte. Når noen nevner Stifler’s mom, Shit Break eller «This one time, at band camp», vil selv de som ikke har sett filmene forstå. American Pie ble en ekte påvirker, og infiltrerte alt fra musikksmak til ordbruk, i tillegg tenkte vi nok at den lærte oss noe om sex og dating. Den raunchy tenåringskomedien var en sikker vinner fordi den fridde til sin målgruppe på perfekt vis akkurat når det gjaldt musikkbruk, klesvalg og casting av de flotteste skuespillerne. Cruel Intentions er et ikonisk eksempel. She’s All That, EuroTrip, The Girl Next Door, Mean Girls og The Rules of Attraction for å nevne noen flere.

The Girl Next Door, Luke Greenfield 2004

 

Vi forelsket oss i Heath Ledger, Freddie Prinze Jr., Jennifer Love Hewitt og Josh Hartnett, og ville stjele stilen til Jennifer Aniston, Sarah Michelle Gellar og Will Smith. Uten sosiale medier, var film- og tv-karakterer våre influencere, og med dagens sosiale medier gjør våre ikoner sitt comeback. Sett på en hvilken som helst episode av den legendariske tv-serien Buffy, og du vil se påfallende likheter med hva som trender i dag.

Det var også underholdende når bekymringsfrie, uansvarlige tenåringer fikk kjørt seg av ren ondskap, via det overnaturlige eller en maskert gjerningsperson. Disse filmene ble ofte så populære at de endte opp som filmserier med flere oppfølgere: Scream, Final Destination, Hostel, I Know What You Did Last Summer, samt uendelige nyversjoner av Friday the 13th, Texas Chainsaw Massacre og Halloween. Fellesnevneren for mange av disse var at kvalitet ikke nødvendigvis var et krav for å treffe blink. Heftige blodsutgytelser, gode jump scares og pene ungdommer var formelen for suksess. Overfladiske krav, men det funket og vi elsket det.

Fra søndagsfilm til piratkopiering

Phone Booth, Joel Schumacher 2002

 

Min generasjons filmvaner kan betegnes som rikholdige og varierte. Like stor suksess som kino og leiefilm var også kjøp av film. Platekompaniet og andre nettbutikker som solgte film kunne meske seg i omsetning, og DVD-er til bursdags- og julegave var ofte vel tatt imot. Mange samlet også på svindyre bokser med sesonger av favorittseriene. Det mest økonomiske alternativet var likevel å se de filmene som gikk på tv, som for eksempel søndagsfilmen på TV3. Var man heldig hadde man en boks for opptak, sånn at reklamen kunne spoles over. Det er nesten absurd å tenke seg i dag, men for knappe femten år siden aksepterte vi å sitte gjennom en hel film med opptil kanskje seks, syv reklamepauser. Vi gjorde det unisont med resten av landet, det skapte en slags fellesskapsfølelse å se film på denne måten. TVNorge hadde til og med pauser midt i filmen med aktuelt, sporten og været – en tjue minutters cliffhanger før vi fikk se om John McClane greide å desarmere bomben i tide! Om man ikke rakk å få med seg kanalenes beste sendinger var det heller ingen fare, filmene sirkulerte i repriser i det uendelige. Av denne grunn er nok Dagslys med Sylvester Stallone, Phone Booth og Alle elsker Mary blant de filmene jeg har sett aller flest ganger.

Daylight, Rob Cohen 1996

 

Et siste alternativ for filmkonsum, som er helt vesentlig å trekke inn, er ulovlig nedlastning. Parallelt med DVD-ens gullalder starter selskaper som Pirate Bay, LimeWire og BearShare å tilby alt kostnadsfritt og ulovlig. En fristelse for stor for mange fattige (eller gjerrige) ungdommer og voksne over hele verden. Og en gyllen mulighet til å få alt med høy aldersgrense rett hjem på PC-en.

Ulovlig nedlastning var ikke bare en enorm utfordring for det fysiske formatet, det er fremdeles et problem i dagens streamingverden. Ved årtusenskiftet gikk DVD-produsentene inn for en hard kamp mot piratkopiering, og la inn kanskje tidenes kampanje-vignett på alt av utgivelser. «You wouldn’t steal a car» åpner den, før den antyder videre at vi heller ikke vil stjele noens veske eller kasse-tv. Alt illustrert med stilig shaky-cam i vekslende blå- og sepia-toner. Er du fra min generasjon eller eldre, kan du garantert høre dette klippet nå, med sin ikoniske Matrix-lignende sound. Et velmenende budskap, men kanskje fremstilt litt for «fett»? Denne vignetten etterfulgt av levende og kaotiske DVD-menyer er noe av det mest generasjonstypiske jeg kan komme på. For vi har alle vært ofre for å bli vekket av den altfor høyt miksede DVD-menyen etter å ha sovnet til en film.

Evig eies kun det fysiske formatet

Cruel Intentions, Roger Kumble 1999

 

Det er fort gjort å forsvinne i en nostalgisk spiral når man ser seg tilbake, men det må være lov å trekke frem de fordelaktige aspektene med sånn det var «før i tida». Journalist Richard Brody skrev i fjor om det permanente ved fysisk format i sin artikkel i The New Yorker, «What We Lose When Streaming Companies Choose What We Watch». Én ting er filmenes tilgjengelighet og sirkulasjon, en håndfull dukker opp på én plattform, en håndfull forsvinner ut. Ofte er det umulig å oppdrive en tittel noe sted, fordi arkivene hos strømmetjenestene er dynamiske og aldri evige. En observant bruker minnes kanskje å få opp advarselen om at filmen som avspilles har blitt «modified from its original version», uten noen indikasjon på hva dette egentlig betyr. Hva slags sensurering har skjedd? I 2020 holdt Twitter på å miste det fullstendig, da Disney+ valgte å sensurere Daryl Hannahs eksponerte rumpeballer i filmen Splash fra 1984, ved å gjøre håret hennes lengre. Klippet varer bare noen få sekunder, og kan lett overses. Men når man vet at det er der, og at en moderne sensur har forekommet, oppleves det invaderende i det opprinnelige produktet. For ikke å snakke om at det reiser spørsmål som: Hva annet fikses på i det skjulte?

I fjor beveget NRK seg inn på lignende spor, da de vurderte den ikoniske humorserien Ut i vår hage som for upassende for dagens dato, med ønske om å gjøre endringer i episodene som lå ute. Denne debatten er naturligvis både polarisert og litt betent – grunnen til at det nevnes her er kun for å underbygge det maktskiftet som skjer når man setter fysisk format opp mot noe som kun holdes tilgjengelig på en server. DVD-en eller Blu-ray-en får en tidløs og hellig status, umuliggjort for besudling og inngripen. Vi får aldri videobutikken tilbake, men den samlingen du kanskje sitter på kan – hvis ivaretatt – være et trofast alternativ, som ikke forsvinner, hakker eller detter ut på grunn av internettets tilkobling. Ikke minst er det du selv som har kuratert utvalget.

Final Destination, James Wong 2000

 

I fare for å romantisere fysisk format for mye, er det klart at det i dag ikke er spesielt økonomisk, miljøvennlig eller plassbesparende å satse på innkjøp av dette. Jeg ville nok ikke anbefalt noen å starte en samling fra bunnen av nå. Men vi skal være glade for at det har hatt sin storhetstid, og fremdeles eksisterer. Det finnes ildsjeler der ute, som gjør at produksjonen ennå ikke er død. Det setter jeg pris på, da dette er et av de fremste vitnesbyrdene om en tids underholdningskultur. Enhver entusiast kjenner en dragning mot en samlers dedikerte hyller, og å nappe ut et eksemplar er en invitasjon til konversasjon. Da står man der med noe håndfast å knytte sentimental verdi til, som bærer preg av å ha blitt tatt i bruk flere ganger, lånt bort og anbefalt videre. Akkurat som denne artikkelen til slutt absolutt bærer preg av å romantisere likevel.

Jeg får skylde på at det er en generasjonsgreie, vi er tross alt de aller siste som rakk å oppleve VHS-kassetten som normalen, bevitnet DVD-ens korte gullalder, oppgraderte til Blu-ray uten å se oss tilbake, og til slutt ga etter for strømmingens ukuelige herredømme. Vi har vokst opp sammen med formatene, og vært med på store revolusjoner innenfor måter å se film på, alt i løpet av et par tiår. Resultatet er at vi omtrent har et like nostalgisk forhold til filmene vi vokste opp med, som til de mange metodene vi brukte for å få tak i dem. You wouldn’t steal a car, but I bet you would download one if you could …

 

Denne teksten er fra Z nr. 1 2024: Generasjoner



Relatert

Fra rebeller og dronningen av skoleballet til nerder og slemme jenter

Z #2 2021: Hvordan ble high shool settingen for de beste romantiske tenåringskomediene? - Et dypdykk i en sjanger full av følelser. | kun utdrag

Med film som falske minner

Siste Z: Jeg tilhører den generasjonen som vokste opp i det gamle Norge. Vi hadde ikke internett eller dataspill. I beste fall hadde vi en telefonboks i nærheten, for det var nemlig ikke vanlig å ha fasttelefon hjemme. Det var dyrt. | kun utdrag

Generasjon Y, eller Generasjon fucking jævla kuk-Åmål

Siste Z: Dette er kanskje aller mest en hyllest til en av verdens viktigste ungdomsfilmer. | kun utdrag


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

På kant med genrens konvensjoner

Z #1 1989: Oddvar Einarsons Karachi er uten tvil lettest å lese som en kriminalhistorie laget for å fange [...] | kun utdrag

Det senromantiske symfoniorkesteret i Hollywood

Z #2 2003: Symfoniorkesteret har en særskilt plass i amerikansk filmmusikk. I et overveiende flertall av [...] | kun utdrag

Om å erobre filmmediet – en samtale med Sølve Skagen

Z #3 1988: I hvert nummer framover vil Z presentere en aktuell filmpersonlighet i intervjuform. Intervjuene er [...] | kun utdrag