Perfect Days

Alle bilder er fra Perfect Days, Wim Wenders 2023. Foto: Arthaus

 

Veldig wendersk og veldig japansk: Ingrid Rommetveit ser nærmere på Wim Wenders sin nyeste film, der han lar oss se det hverdagslige med et helt nytt blikk.

«I listen to the rain outside the door,
a thousand voices singing songs that ain’t been sung before»
Victoria Williams, «This Moment»

«Nå er nå. Neste gang er neste gang»
Perfect Days, Wim Wenders 2023

Jeg har ikke vært så begeistret for en fiksjonsfilm av Wim Wenders siden Himmelen over Berlin (1987). Og selv om den og Perfect Days (2023) er veldig forskjellige, gir de meg noe av det samme: Noe som bringer meg nærmere sansene mine, og den fysiske hverdagen jeg selv lever i.

Middelaldrende, eller aldrende, Hirayami (Kōji Yakusho) jobber som rengjører av Tokyos offentlige toaletter, en jobb han utfører med stor presisjon og yrkesstolthet. Livet han lever er, på alle vis, et stille liv fylt av små, nøye innarbeidede, rutiner. På vei til jobb setter han på en av kassettene sine i bilen –samlingen hans består stort sett av klassikere fra 60- og 70-tallsscenen fra Animals, Patti Smith, Velvet Underground, og ja, Lou Reed. Hver dag spiser han lunsj i samme park, med omtrent de samme menneskene rundt seg. Der dyrker han også hobbyen sin: Å ta sort/hvitt-bilder med det analoge Olympus-kameraet sitt – av trær og lyset som faller gjennom bladene på dem. Om kveldene leser han litt før han legger seg, den første boka vi ser ham lese er William Faulkners Wild Palms.

Filmen starter med å sette oss nøye inn i disse rutinene og dette livet: Tenner skal pusses, barten skal stusses. Dag etter dag. Som et litt komisk «side kick» møter vi medarbeideren hans, den mye yngre Takashi (Tokio Emoto), som absolutt ikke har den samme yrkesstoltheten i forhold til det han anser som en drittjobb.

Med Hirayamis rutiner så grundig plantet – og et lydbilde som gir tagningene rytme og bevegelse, og gjør dem til en fryd å se på – blir vi også ekstra observante på de små unike øyeblikkene som gjør hver dag til noe særegent: En uteliggers (spilt av danseren Min Tanakas) absurde bevegelser, et vennlig nikk. Et uventet møte eller lek. Så dukker Hirayamis tenåringsniese Niko (Arisa Nakano) opp hos ham. Hun har rømt hjemmefra, og filmen tar en litt annen vending. Vi begynner å ane noe om fortiden hans, og en helt annen type liv.

Tokyo-bilder

I dokumentarfilmen Tokyo-ga fra 1985 drar Wenders til Tokyo på jakt etter mesterregissøren Yasujiro Ozus Tokyo. Han reflekterer over hvordan Ozus filmer, som skildrer svinnende familieforhold i etterkrigstidens Japan, var så spesifikt japanske og samtidig så universelle. Og, sier han, i forhold til det kaotiske Tokyo han møter og hva han lengter etter fra Ozus filmer: «A view, which still could achieve order in a world out of order. A view which could still render the world transparent. Perhaps such a view is not possible today, not even for Ozu were he still alive.»

Jeg skal ikke sammenligne Perfect Days med Ozus mesterverk – og vet ikke om den vil sitte like lenge og sterkt i meg som Himmelen over Berlin – men dette er også en film om å finne en slags orden og mening i et liv i en verden som er i ustand. Med et blikk som lar den fysiske verdenen skinne gjennom.

Og kanskje handler også denne filmen om sviktende familieforhold. Tenåringsniesen Niko blir oppslukt av Patricia Highsmiths novellesamling Eleven, som hun finner i onkelens overfylte bokhylle, fordi hun kjenner seg så godt igjen i hovedpersonen Victor i novellen «The Terrapin». Jeg leste novellen i etterkant av filmen og begynte å lure: Er det niesens liv Hirayami stille gråter over når hun blir hentet hjem igjen av moren sin, ikke eget forhold til familien han vokste opp i?

Så gir filmen også oss noen fascinerende Tokyo-bilder og innblikk i noen spesifikt japanske kulturtrekk, som de offentlige toalettene han jobber i, og den unike japanske badekulturen (ikke spa, men anlegg for å kunne få dusjet og vasket seg når man ikke har plass til slikt hjemme).

Lys og skygge

«… as the sunlight dances through the leaves, The patterns they awaken me,»
Victoria Williams, «This Moment»

Noen filmer får deg til å tenke på livet ditt som en eneste uutholdelig Groundhog Day (Harold Ramis, 1993). Perfect Days er en film som får deg til å sette pris på det du har, i all sin hverdagslighet, selv om det kan ha kostet deg litt å komme dit. Eller havne der, alt etter som. Og der Himmelen over Berlin er full av store ord og tanker, er Perfect Days like fåmælt som hovedpersonen selv. Eller som et Olav H. Hauge-dikt (Hauge var jo også veldig Japan-inspirert). Som diktet om «Mange års røynsle med pil og boge» der det du kanskje lærer er å sette pris på at der pilen havner, utenfor innertieren, også er et mål.

Der Himmelen over Berlin kanskje forklarer litt for mye for meg (samme hvor mye jeg elsker den rødmer jeg, og blir ørlite ubekvem, under Solveig Dommartins monolog om livet og kjærligheten), skulle jeg kanskje ønske at Perfect Days kunne gitt meg en ørliten ekstraknagg for å prøve å tolke den gåten hovedrolleinnehaveren forblir. Men kanskje det også er noe av det som gjør den så fascinerende?

Og så disse særegne japanske uttrykkene, som får deg til å se noe ellers helt hverdagslig med et helt nytt blikk, som det forholdsvis velkjente «mono no aware» (som Gunnar Iversen forklarer uttrykket i sin bok Rashomon og den japanske filmens historie: «en spesiell melankoli som oppstår når man funderer over livets flyktighet (…)», som når man ser, og nyter, kirsebærblomstene falle). Dette er en film der du virkelig får noe igjen for å sitte pent i kinosetet ditt til ettertekstene er ferdige.

Perfect Days er både veldig wendersk og veldig japansk. Samtidig. Hovedrolleinnehaver Kōji Yakusho – kanskje her i Vesten mest kjent fra Shall We Dance (Masayuki Suo 1994), men med fantastiske skuespillerprestasjoner i blant annet Kiyoshi Kurosawas filmer – er imponerende. Han fikk da også pris som beste skuespiller under fjorårets Cannes-festival. Og herregud: De siste minuttene av filmen, som bare fokuserer på ansiktet hans, med Nina Simones «Feeling Good» på lydsporet. Ren magi.
…

– Les Franziska Kasts Z-intervju med Wenders fra 2020  her.
– Les mer om Wenders  i Z nr. 4 2019, om Den nye tyske filmen (1962–1982), der Kalle Løchen også har en egen tekst om Wenders.
– Selv har jeg skrevet mer om Himmelen over Berlin (med den håpløse norske tittelen Lidenskapens vinger) her.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon