Bastarden, og mangfoldsbingobrettet

Alle bilder er fra Bastarden, Nikolaj Arcel 2023. Foto: Nordisk Film Distribusjon

 

Ved å peke på likheter mellom fortid og nåtid, fokuserer Nikolaj Arcels Bastarden på maktskjevhet, klasseulikhet og urimelige verdisyn i samfunnet.

I disse mangfoldsglade dager i filmbransjen er det ikke akkurat vanskelig å finne underrepresenterte karakterer, temaer eller historier i Bastarden (2022).

Filmen er basert på romanen Kaptajnen og Ann Barbara av Ida Jessen, og er inspirert av virkelige personer og hendelser. Det tankevekkende eposet tar oss med til 1700-tallets Danmark. Her møter vi en stålsatt nybygger i kamp mot både naturkrefter og en sadistisk adelsmann. Men også nådeløse tilstander og elendige arbeidsforhold. Med andre ord er det flere dagsaktuelle paralleller.

Det underrepresenterte skildres ganske mangfoldig kan man si. Det gjennomgående temaet er diskriminering, hets, tortur og forvisning av mennesker på grunn av etnisitet, kjønn, hudfarge og klassebakgrunn. Dette fortelles ved å vise hva som skjer med flere kvinner i betydelige roller, det samme gjelder etniske minoriteter. Jenta som stjeler showet som en slags moderne krysning av «Ronja Røverdatter møter Pippi» og prater svensk – i en dansk film (svensker er vel en minoritet i Danmark?): den ikke-hvite taterjenta Anmai Mus, spilt av Melina Hagberg. Noe som altså var en sjeldenhet i Norden på 1700-tallet. Å finne noe mer underrepresentert fra denne tiden skal godt gjøres. Videre skildres også en underrepresentert familiekombinasjon i en tid der både forhold som ikke var ekteskap, og adopsjon/ barn utenfor ekteskap var uakseptabelt. Det er med andre ord mye å ta av.

Mangefasetterte drittsekker

Bastarden borer langt ned i hovedkarakterens essens. Den bokstavelige betydningen av «bastard» på engelsk er å være den uekte sønnen til noen – et skjellsord som indikerte at man hadde tapt i livets lotteri allerede ved fødsel. Men ordet betyr selvsagt også å være en drittsekk. Jeg tviler på at drittsekker er underrepresentert på film, men det er færre av de som skildres mer nyansert og godt, og særlig når det gjelder kvinnelige drittsekker. Men her må vi altså nøye oss med at det er en dansk fattig mann. (Og som viser seg å være kjipere enn først antatt, altså ganske drittsekk)

Etter 25 års tjeneste får den fattige, avdanka offiseren Ludvig Kahlen (Mads Mikkelsen), tillatelse fra Det Kongelige Danske Hoff til å bygge en eiendom på det golde Midtjyllands myrlandskap. Den i overkant standhaftige mannen har nemlig bare én misjon – i livet, kan det virke som: å dyrke den mildt sagt næringsfattige jorden der, på vegne av kongen. Han er villig til å gi alt for sin heder og ære. Men han har ikke så mange andre valg for å kunne overleve. Og han blir møtt med latterliggjøring.

Kahlen skal snart stå overfor brutale kamper i møte med godsforvalteren Frederik de Schinkel, en maktsyk tyrann, spilt av Simon Bennebjerg. Men vi følger ikke bare einstøingen Kahlens kamp mot nådeløs natur og grådige mennesker med makt. Det pekes på flere tematikker som er høyst aktuelle. Ikke minst er det tydelige nikk til den ene prosenten som eier dobbelt så mye som resten av jordas befolkning, gjennom fokuset på store klasseskiller, ulikhet, og på menneskerettigheter. Det er tydelige paralleller til dagens situasjon med matmangel, udyrkbar jord og sult som følge av menneskeskapte klimaendringer. Tilgang på ressurser er et viktig tema. Slik stilles spørsmål rundt verdier og det naturen gir oss, i en tid med lite matressurser og stor fattigdom. Det er som man forsøker å stille et spørsmål om hva som egentlig betyr noe når det kommer til det å overleve. Her sidestilles sliterne med de som helt vilkårlig har krav på masse land uten å ha løfta en finger. De har kun løftet sine vinglass, og de sitter der og kan fritt sløse med sine ressurser.

Hvor samfunnet fortsatt står i stampe

Regissør Arcel virker å være opptatt av perioden på midten 1700-tallet, noe han også er i En kongelig affære som utspiller seg omtrent på samme tid.

Uten å si for mye, diskuterer begge filmene menneskers rettigheter opp mot lovene som gjaldt da, med særlig konsentrasjon rundt hvem lovene beskyttet og ikke. Jeg oppfatter at Arcel ønsker å konfrontere oss med maktubalanse i samfunnet da og nå, for å konfrontere oss med hvor langt vi egentlig har kommet: Hva vi har tatt for gitt av historiske lovendringer, og hva er det som fortsatt står bom stille.

Noen ganger kan samfunnsutfordringer, udemokratiske tendenser og verdispørsmål i samtida fremstå mer tydelige for oss om vi ser på de i retrospekt, flere hundre år tilbake i tid.

Det er interessant å diskutere hva vi legger i betydningen «mangfold» og «underrepresentsjon» i film, som de siste årene har fått stadig mer plass i filmindustrien. Dette er gjerne assosiert eller også tydelig definert som noe veldig synlig og konkret, enten det kommer til personer, verdier eller temaer. Typiske eksempler er arbeid eller premiering for å inkludere flere kvinner, skeive, ikke-hvite, funksjonsnedsatte og så videre. Men det er mye disse kategoriene ekskluderer, og mangfold er da så mye mer enn det. Det som kan gi litt rar bismak, er kanskje at det i mange tilfeller synes å være et mål å tikke av på mangfolds- og underrepresentasjons-bingobrettet fordi man ser at det har økonomiske fordeler. Altså handler det i mange tilfeller kanskje mer om markedsinteresser og solgte billetter, fordi det er «en trend», og det åpenbare, at flere ser seg selv, så flere også vil se – noe hyperkommersielle aktører har vist at de har begynt å gjøre over lang tid allerede – mer enn en motivasjon om likhet for alle, og å utfordre maktstrukturer. Men har dette noe med kvalitet å gjøre? Og sikrer det profesjonalitet eller mer trygghet på sett?

Produksjonsselskapet Zentropa (som har produsert Bastarden) har et noe frynsete rykte som sexistisk og mannsjåvinistisk gutteklubb med flere skandaler under beltespenna  (med anklager særlig mot filmprodusent Peter Aalbæk Jensen om sjikanering, mobbing og grenseoverskridende adferd). Med dette i tankene er det kanskje nettopp interessant å se på de produksjonene som virker å være opptatt av perspektivmangfold og det underrepresenterte i kulturen. Her tenker jeg også på mangfold hva gjelder det stilistiske uttrykket, og at det har vært et produksjonsselskap som har våget mye og pushet grenser (på flere vis).

Selv om det er viktig å jobbe for å få mer mangfold og neglisjerte perspektiver inn i bransjen, må ikke ideen om hva dette handler om miste helt hodet nedi kalkulatorer og excel-ark over folks fødested og kjønnsorganer – selv om det i Bastarden riktignok er kvinnene og ei mørkhuda jente som er de handlekraftige heltene som ordner opp og ofrer seg.

Bastarden forsøker å diskutere hva som er den åpenbare roten til problemene med underrepresentasjon også i dag: Store klasseforskjeller og misbrukt av makt av den ene prosenten av hvite cis-menn som besitter den. Å peke på strukturene som tillater at samfunnet er så klassedelt som det er, klarer filmen å gjøre på eksemplarisk vis, uten at det nødvendigvis trenger å sitte en flerkulturell transkvinne i registolen.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon