Høstgule blader

Alle bildene er fra Høstgule blader, Aki Käurismaki 2023. Foto: Arthaus

 

Aki Kaurismäkis nyeste film er varm og leken, selv om den er plassert midt i en brutal sosial virkelighet. Den er også full av etterlengtet solidaritet.

Aki Kaurismäkis siste film er akkurat det du kanskje forventer. En sentimental historie servert gjennom en klisjefylt rekke håpløse forviklinger og hjertevarme oppklaringer, fremført i karakteristisk dead pan comedy-stil. Det hele skutt i en utsøkt høstpallett som leker seg med en gjennomgående bruk av komplementærfarger. Alt i alt: En fryd å se.

Høstgule blader – historien om mollstemt romantikk som gjennom et nostalgisk forhold til tid(ens gang) – gjør seg mest virkningsfull der den minner oss om det skjøre ved livet vi lever. Skildret med den tørrvittige humoren som har blitt et av kjennetegnene til Kaurismäki, følger vi den keitete kjærlighetshistorien mellom Ansa og Holappa, fra de snubler borti hverandre på en bar: To ensomme finner, som begge tilsynelatende har nådd et slags bunnpunkt i livet. Og mens hverdagen fortsetter å floke seg til på hver deres kant, skal en rekke tilfeldige møter (eller kanskje heller skjebnen) sørge for at deres spor stadig krysses.

Arbeiderklassen

Ifølge regissøren selv er filmen ment som en siste oppfølger til den såkalte Finland-trilogien (som herved altså heller må kalles en tetralogi). Forut kom Drivende skyer (1996), Mannen uten minne (2002), og Lys i skumringen (2006). De fire filmene bindes sammen tematisk ved å portrettere Finlands arbeiderklasse. For under en søtladet kjærlighetshistorie smaker det bittert av sosial urettferdighet.

I filmens åpningssekvens møter vi Ansa som jobber på en nulltimerskontrakt på et supermarked, hvor hun blir nøye iakttatt av en vaktbikkje av en securitasvakt på lur bak butikkreolene. Ved stengetid blir hun observert mens hun tillater en mann å ta med seg mat som skulle gått i containeren. Som følge av dette blir hun sagt opp på stedet med beskyldninger om butikktyveri, under påskuddet av å ha blitt «fersket» i å ha stukket av med en utgått datovare i håndvesken sin.

Meningsløs kapitalistisk grådighet trekkes ytterligere ut i en fornøyelig og lakonisk replikkutveksling der Ansa gjør et lunkent forsøk på å forsvare seg ved å innvende at utgått mat ikke lenger tilhører butikkens sortiment, hvorpå hun får klar beskjed om at maten hun har forsøkt å lure med seg «tilhører søpla». «Du kommer til å nå langt» repliserer Ansa tørt til sikkerhetsvakten, som like uberørt serverer den pliktoppfyllende underordnedes tapre og servile «Jeg gjør bare jobben min».

Parallelt presenteres vi for industriarbeideren Holappa, som jobber på en byggeplass under minst like tvilsomme arbeidsvilkår. Holappas sydende opprørstrang gjøres tydelig alt i første scene, hvor han i klassisk komediestil ala Chaplin tar en sigg på benken foran røyking-forbudt-skiltet. Motviljen slår imidlertid ut i selvdestruktiv atferd, og visa ender med at Holappa mister jobben som bygningsarbeider etter en promilletest i forbindelse med en arbeidsulykke.

Detaljrikdom for den som ser

Det er imidlertid ikke i Kaurismäkis ånd å skape grå sosialrealisme. For tross en skarp brodd til et rått og kapitalistisk klassesamfunn, er dette først og fremst en livsbejaende kjærlighetshistorie, pakket inn i retro-nostalgi og spekket med skjulte referanser. Og det skyldes nok linsen som ser. For det som virkelig skaper denne filmen er detaljrikdommen.

Med så mye kuriøst på lur i kulissene, var det flere ganger jeg glemte å følge med på det som foregikk i forgrunnen. (Selv vognene på godstogene i kulissene fra byggeplassen der Holappa jobber er farget i oransje og grønn – den samme paletten som går igjen på Ansas kjøkkenvegg og kontrastfargede gardiner!) Det skal likevel godt gjøres å få med seg alle de skjulte referansene og fiffige små detaljene som gjemmer seg i denne filmen.

Leken med referanser er så gjennomgripende at jeg opplevde det som om at bonusmaterialet førte fortellingen videre, mer enn andre veien rundt. Ikke minst gjelder det de lange og herlige musikkinnslagene, som nærmest deler inn filmen i akter gjennom fulle live-performancer, for anledningen lagt til en finsk karaokebar. Fremføringene blir også utgangspunktet for filmens drivende fortelling – kjærlighetshistorien mellom Ansa og Holappa. Ved deres første, tilfeldige og knappe møte skjer det heller ikke så mye mer enn at de overværer det som foregår på scenen.

Kvinnen som ler uten å smile

Andre gangen de snubler borti hverandre inviterer Holappa med Ansa på kino. Daten finner sted på et klassisk kinoteater med neonskilt og retro filmplakater som i bakgrunnen hyller klassikere som Godards Pierrot le Fou (1965), John Hustons Fat City (1972), Rocco and His Brothers (1960) av Luchino Visconti. De to ser for øvrig Jim Jarmusch The Dead Don´t Die, uten å trekke på så mye som en smilemuskel. Enda Ansa etterpå erklærer at det er den morsomste filmen hun har sett.

Den tørrvittige humoren kommer imidlertid med såre undertoner. Ikke minst gjennom ensomheten som forener de to. Filmen har en stilisert form, og handlingen utspiller seg i et slags novelleunivers der både Ansa og Holappa lever påfallende isolerte liv. Foruten hver sin kollegavenn, er det som det bare eksisterer to personer og en fortelling mellom dem. En sår form for metahumor oppstår derfor i scener som plutselig gjør oss oppmerksomme på denne komiske formen for stilisert seperasjon fra omgivelsene, som heller blir til tragikomisk ensomhet. Som når Ansa kjøper et ekstra sett servise før hun skal ha besøk av Holappa, tilsynelatende hennes første middagsgjest.

Et annet velkjent og elegant stilistisk grep som er med å sette stemningen er leken med tid. I Ansas hjem befinner vi oss i et Finland tilforlatelig lik 60-tallet, med gammeldags hjemmetelefon, og et sparsommelig møblert linoleumskjøkken. Verden utenfor trekker imidlertid inn vel så mange elementer fra 80- og 90-tallet. Samtidig som radioen oppdaterer med aktuelle nyheter fra 2023. Midt oppi det hele viser en veggkalender i bakgrunnen at handlingen er satt et år inn i fremtiden fra filmens produksjonsår, altså til 2024. Nok en eventyrlig liten detalj til et oppmerksomt publikum (jeg må innrømme at jeg først overså denne).

Dermed er det som filmens handling er satt til en slags parallell virkelighet inni vår egen tid, men med alvorlige, politiske, undertoner: Over Ansas 60-talls radio opplyser en ekte nyhetssending fra inngangen til 2023 om at 1200 mennesker har mistet livet etter et russisk luftangrep i Mariupol. De brutale nyhetssendingene om Russlands invasjon av Ukraina får en annen slags aktualitet innenfor Kaurismäkis tidløse univers. Uten at virkningen blir mindre brutal. Tvert imot kjenner man resignasjonen over endeløs krig med stor K, blandet med en rå og kapitalistisk urettferdighet som tilsynelatende aldri tar slutt. Slik evner filmen å komme med en tidsspesifikk kommentar som samtidig gjøres tidløs. Historien kunne tross alt ha utspilt seg i et hvilket som helst av de siste syv tiårene som mikses sammen i filmens kulisser. Hvilket Kaurismäki elegant minner oss på ved å plassere handlingen et sted imellom.

Beste hund

Men midt i det brutale er Aki Kaurismäki en mester i varme menneskeskildringer. I statistrollene er omsorgsfulle sykepleiere, og kolleger som slutter i protest når Alma får sparken. Midt i all brutalitet vises en verden med mennesker som tar vare på hverandre.

Så dukker det selvfølgelig opp en hjemløs hund som blir en sentral følgesvenn for Ansa, en birolle som spilles av regissørens egen hund Alma. Hun vant for øvrig også pris i Cannes.

I den spente politiske situasjonen vi står i nå, er det nettopp godheten i denne filmen som treffer mest. Høstgule blader er varm, leken og – midt i en brutal sosial virkelighet – full av etterlengtet solidaritet. Det er som om kameralinsen låner oss et nostalgisk blikk på egen samtid, rå og brutal, men også fargerik og full av håp og samhold. Og det er også noe med denne litt sårbare stemningen som gjør at jeg blir ekstra glad i karakterene. Filmen vekker rett og slett solidarisk engasjement gjennom en rørende historie som spiller på alle følelsesstrenger, skutt gjennom en kameralinse som gjør oss oppmerksom på estetikken i vår egen verden. For Høstgule blader er definitivt en rekke sentimentale klisjeer etter en etter hvert kjent oppskrift. Og det går helt fint, for de treffer fortsatt like godt.

… 

Les mer om Kaurismäki i Cato Fossums blogg Dette er arbeid, dette er solidaritet.



Relatert

Dette er arbeid, dette er solidaritet

Blogg: Virkeligheten har tatt igjen det karikerte i Aki Kaurismäkis skildring av arbeiderklassens lodd. Under årets Cannes-festival kommer en ny sårt tiltrengt dose realisme fra den såkalte «kultfilmskaperen».

Aki og Mika Kaurismaki – Nordens filmhåp flagger ut

Z #3 1989: Det finske brødreparet Aki og Mika Kaurismäki er forlengst etablert som Nordens filmhåp – [...] | kun utdrag

Om brødrene Aki og Mika Kaurismakis filmer – Nordens fremste filmhåp

Z #1 1989: De finske brødrene Aki og Mika Kaurismäki er utvilsomt den nordiske filmens fremste filmhåp for [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Filmens sanser

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte.


Fra arkivet

He’s in Mexico with Sally

Z #2 2015: Foreldrenes brudd nevnes bare et fåtall ganger i E.T. - The Extra Terrestial. Men skilsmissen og fraværet gjennomsyrer likevel hele filmen. | kun utdrag

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Z #2 2018: Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag

Dødelig dans

Z #2 2001: Musikk i videospill er et område som i veldig liten grad har blitt behandlet av musikkvitenskapen. [...] | kun utdrag