Noe sanseutvidende

Blå er den varmeste fargen, Abdellatif Kechiche 2013. Foto: Arthaus

 

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte.

Ta på filmen

Piano, Jane Campion 1993

 

Film- og medieforskeren Vivian Sobchack har spesialisert seg på film som taktilt medium. I artikkelen «What My Fingers Knew» skriver hun om hvordan Jane Campions klassiker Piano (1993) gir tilskueren en følelse av å berøre overflatene og være i direkte kontakt med været som preger mange av scenene i filmen: «the salt air can almost be tasted, the wind’s furious bite felt».

I Andrej Tarkovskijs delvis selvbiografiske Speil (1975), er det en scene der noen barn står opp av sengen om morgenen og ser at låven utenfor soveromsvinduet deres står i brann, mens det regner. De går ut, og lyden av dryppene fra regnet og flammene som spiser opp treverket fremkaller en følelse av å stå så nære ilden at varmen staker kinnene og de kalde vanndråpene prikker en nedover ryggen.

I begynnelsen av The New World (2005), basert på myten om Pocahontas og britiske kolonisters brutale annektering av Amerika, dykker Terrence Malick og fotograf Emmanuel Lubezki sitt kamera ned under vann i en elv sammen med urfolk. Her får man følelsen av å være i ett med vannet, av å senke seg nedover mot bunnen for så å stige opp og flyte vektløst omkring. De taktile kvalitetene aksentueres av Malicks montasjebaserte klippestil, som, i kombinasjon med voice-over, gir mange av scenene en subjektiv karakter.

The New World, Terrence Malick 2005

 

I Ridley Scotts tematisk beslektede 1492 – Erobringen av paradis (1992) stikker Christofer Colombus (Gérard Depardieu) hånden dypt ned i sanden på en strand i San Salvador (en øy på Bahamas) for å ta på og slik bemektige seg den nye verden han har oppdaget. Lyddesignet insisterer på at også publikum skal oppleve nærkontakten, i slow motion; det er som om hele filmen stanser, dirrende. Alt i fortellingen leder til og vokser ut av dette øyeblikket, denne berøringen.

Heat (1995) fanger atmosfæren i Los Angeles’ Hollywood Hills om kvelden og natten, når bylandskapet nedenfor, mellom åsene og Downtown, glitrer. I en ellers hardkokt skurk- og purk-film, anvender Michael Mann det poetiske potensialet i omgivelsene til å formidle rollefigurenes indre tilstander – enten det er snakk om brutal, modernistisk arkitektur (som i en Antonioni-film), eller blafrende siv oppe på åsen, som liksom står imot heten fra bylandskapene og blir en lomme for kontemplasjon.

Jeg har selv oppsøkt akkurat disse sivene oppe langs Mulholland, smakt på denne motsatte madeleinekaken – et falskt minne plantet av filmen – og blitt stående igjen med en tomhetsfølelse, simulakrum. Men hver gang jeg ser filmen, er jeg der.

Smake filmen

Tom Jones, Tony Richardson 1963

 

Nesten ingen filmer griper meg mer enn de til fransk-tunisiske Abdellatif Kechiche (La graine et le mulet, Blå er den varmeste fargen, Mektoub). Han skildrer ekte mennesker i vanlige omgivelser med så mye kjærlighet og begjær at jeg begynner å se rundt meg og iaktta andres bevegelser og mimikk med fornyet åpenhet og varme. En sjelden gang kan film virke virkeligere enn virkeligheten, fange og formidle verden så sterkt at det overgår vårt eget blikk, få oss til å se klarere.

Når rollefigurene til Kechiche spiser mat, slikker de seg rundt munnen, langs fingrene og havner i en tilstand av eufori i møte med smakene og teksturene på tallerkenen; nakkene bendes og øynene ruller innover mot pannen straks nytelsen brer seg utover i munnen og kroppen. Det ligner erotikk, for vakkert og tiltrekkende synes Kechiche det er at mennesker smaker og synes det er deilig. Det får meg til å tenke på den danske dokumentaristen Jørgen Leths kortfilm Det perfekte menneske (1968): «Her er mennesket. Her er mennesket. Her er det perfekte menneske. Vi skal se det perfekte menneske i funksjon. Vi skal se det perfekte menneske i funksjon.» Når noen klarer å fange livet sprell levende på film, kan det være et overskridende syn som får oss til å stille spørsmål ved det vi tar for gitt.

The Pot au Feu,  Tran Anh Hùng 2023

 

Andre erotiske matscener: Daten i Flashdance (1983), der Jennifer Beals suger på en hummer. Kakking av rennende egg under de paradisiske frokostene i Call Me By Your Name (2017). Joyce Redman og Albert Finney som flørter med skvulpende østers og saftspent frukt i Tom Jones (1963).

Den vietnamesisk-franske matpornografen Trần Anh Hùngs La passion de Dodin Bouffant (The Pot au Feu) er en kulinarisk film som tilbringer lite tid med gjestene rundt bordet og desto mer ute på kjøkkenet, der et utall retter blir følsomt og nøyaktig tilsmakt og preparert (av Juliette Binoche). Straks et kjøttstykke med solid fettrand treffer en jernpanne fylt av gyllent smør, splintres lyden i små krystaller som spretter rundt og kiler publikum i ørene. Grønnsaker dras opp av jorda og bendes, knekkes, skrelles og skjæres opp så knakende, kneppende, kilende, prikkende at det ligner internettfenomenet ASMR, autonom sensorisk meridianrespons.

Være i filmen

Jeanne Dielman, 23, quai du commerce, 1080 Bruxelles, Chantal Akerman 1975

 

Når badekaret skrubbes, oppvasken tas og schnitzler paneres i Chantal Akermans Jeanne Dielman, 23, quai du commerce, 1080 Bruxelles (1975), skjer det langsomt, nærmest i sanntid. Vi blir ikke bare passive tilskuere, men deltagere i de små, repeterende handlingene – en gang jeg så filmen tok jeg meg i å etterligne hovedpersonens (Delphine Seyrig) bevegelser underveis.

I Elephant, løst basert på Columbine-massakren, forsøker Gus Van Sant å levendegjøre hvordan utenforskap kjennes på kroppen. I lange tagninger svever kameraet rundt som et spøkelse, i ganger, klasserom og kantineområder. Vi overhører andres samtaler, men aldri få ta del i dem, sette oss ned ved bordet, bli inkludert. Som å ha på seg en usynlighetskappe.

Gaspar Noés Enter the Void (2009) begynner med en lang sekvens der publikum deler hovedpersonens synsvinkel, inkludert blunking med øynene. Det låste perspektivet er mer effektivt fremstilt enn i noen annen film jeg har sett, fordi fotograf Benoît Debie sin kamerakoreografi presist simulerer hvordan vi orienterer oss langs gater, opp trapper, i rom. På et tidspunkt inntar rollefiguren noen sanseutvidende rusmidler. Visualiseringen av denne subjektive opplevelsen, i samspill med sentrifugelignende ulyder (signert Daft Punks Thomas Bangalter), setter meg i en tilstand der tid og rom opphører. Jeg bølger med og smelter inn i de suggererende animasjonene.

En film som direkte adresserer dette potensialet i filmmediet, er James Camerons Avatar (2009), og særlig i oppfølgeren The Way of Water (2022) lykkes han med å la meg innta og agere med rollefigurenes kropper, bli en avatar. Når Kiri (Sigourney Weaver) og søsknene hennes beveger seg under vannskorpa og iakttar livet nede på havbunnen for første gang, er det som i et POV-basert dataspill.

Marie Antoinette, Sofia Coppola 2006

 

Marie Antoinette (2006) er en utpreget analog produksjon – alt vi ser er «ekte» og håndgripelig. Location er det faktiske Versailles, filmen er skutt på 35mm med naturlig lys og rekvisittene er (med unntak av noen anakronismer) utformet for å ligge så tett på virkeligheten som mulig.

Idet tittelfiguren (Kirsten Dunst) ankommer Versailles for første gang, konstruerer Sofia Coppola sekvensen sånn at vi glir gjennom rommene på det veldige slottet med henne, og fånyttes forsøker å absorbere alle inntrykkene i høy hastighet, samtidig som blikket fra kritisk vurderende tilskuere er vendt mot kameraet. Grepet gjør at vi raskt tar bolig i Marie Antoinette.

Coppolas visjon er ikke en tradisjonell historisk biopic, men en coming of age-fortelling der Marie Antoinette er enkel å identifisere seg med. Og hun lykkes så til de grader med å la oss dele prinsessens blikk. Filmen blir en Versailles-simulator.

Sobchack, Vivian. 2007. Carnal Thoughts: Embodiment and Moving Image Culture, Los Angeles. University of California Press.



Relatert

Filmens sanser

Z #4 2023: Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Sans for latter

Z #4 2023: Jeg har forferdelig dårlig sans for humor, men en uforstyrret sans for latter. Og ler mest ukontrollert når komedien ikke treffer slik den skal. | kun utdrag

Filmens fjerde dimensjon: Kroppslige opplevelser med D-BOX og 4DX

Z #4 2023: Visningsteknologien 4DX er temmelig ny på kinofronten og kan foreløpig bare oppleves i tre kinoer her i Norge. I denne teksten diskuterer filmviter Christina G. Petersen fenomenet, og hva den, og andre lignende nye kinoteknologier, ønsker å gjøre med oss tilskuere. | kun utdrag


Fra siste Z

Hva er folk horror?

Med den såkalt «opphøyde» skrekkfilmen, som Midsommar, er folk horror igjen i vinden. Men hva er egentlig folk horror, og hvor har veien gått fra britisk 70-tallsskrekkfilm fram til i dag? | kun utdrag

Smittende paranoia: Nokon kjem til å kome og It Comes at Night

Kan redselen for inntrengeren være verre enn inntrengeren?  | kun utdrag

Nasty girls i skrekkfilm

Hvordan kan en feministisk filmviter få glede av skrekkfilm? En reise inn i hva skrekkfilmen egentlig kan gi oss, og inn i hva vi ser og ikke ser i Prano Bailey-Bonds Censor. | kun utdrag


Fra arkivet

Hard core circus or Deep Throat on thin ice in Norway

Z #4 2000: When in the fall of 1998 bookers for two theatres in Bergen and Oslo, Norway, began to draw up bold [...] | kun utdrag

Digitale gladiatorer

Z #2 2001: Trender. Hollywood elsker dem. Trender er klesknagger produsentslipsene kan henge konseptfilmer [...] | kun utdrag

Gruppebilder – Norsk dokumentarfilm anno 2002

Z #4 2002: | kun utdrag