Napoleon og Josephine i Hollywood

Alle bilder er fra Napoleon, Ridley Scott 2023. Foto: SF Studios Norge

 

Hva skjer når Hollywood-regissøren Ridley Scott kaster seg over en av Frankrikes store nasjonalhelter?

Det har blitt skrevet mye om franske kritikeres negative respons til Napoleon og den 85 år gamle Ridley Scotts avvisende reaksjon på denne. Noen franske historikere har irritert seg over filmens lemfeldige omgang med historiske sannheter, andre over dens «anti-franske» holdninger og mishandling av en nasjonal myte. En kjapp gjennomgang av den franske mediedekningen viser at den faktisk ikke har vært unisont kritisk, men det er morsomt å lese om pretensiøse franske bedrevitere i opprør over den gamle Hollywood-reven.

Barbie og Ken under napoleonskrigene

Jeg vil påstå at den franske kritikeren fra den konservative avisen Le Figaro som nedsettende omtalte Ridley Scotts Napoleon som «Barbie and Ken under the Empire» traff spikeren på hodet. Til forskjell fra vedkommende, synes jeg at Scotts veldig hollywoodske, underforstått spektakulære, men til tider også outrerte tolkning av Napoleon-myten har bra tempo og mye action.  Og den er meget fornøyelig.

I likhet med mange andre, er jeg fascinert av Napoleon og hans ulike komplekse og ofte motstridende fasetter: Den revolusjonerende statsmannen, diktatoren, idealisten, det militære geniet, pragmatikeren, romantikeren, osv. Som enkeltindivid har han hatt en ufattelig og svimlende stor effekt på europeisk historie. Det finnes en egen Napoleon-historiografi som studerer måten figuren og hans virke har blitt tolket, fremhevet og kritisert av ulike historiske perioder, fra romantikken til i dag.

Og som innehaver av et fransk pass, og oppfostret gjennom skolevesenet på evig tro på «Liberté, égalité, fraternité», er det litt skurrende å høre amerikanske og britiske skuespillere rope «Long live the Republic» på engelsk mens de heiser trikoloren.

Kraftige poetiske friheter

Men godtar man filmen som en slags fiksjon, så forsvinner den kognitive dissonansen nokså fort. Napoleon-personaen rommer så mye, at man i grunnen kan tolke ham akkurat som man vil. Jeg synes derfor det er helt på sin plass å behandle ham som en fiksjonsfigur, og ta seg noen kraftige poetiske friheter med de historiske faktaene, slik Scott gjør. Det gjør meg fint lite om Napoleon ikke var til stede under Marie Antoinettes henrettelse, slik det blir fremstilt i filmens åpningssekvens, eller om han i virkeligheten aldri skjøt på pyramidene.

Tøysingen med faktaene signaliserer derimot at Scott, i møte med det historiske stoffet, gjør det med et glimt i øyet. Hans Napoleon er ikke opptatt av psykologiske eller historiske subtiliteter. Dette er en storslagen og energisk Hollywood-film, som prioriterer tempo, humor og melodrama – noen ganger på bekostning av intern logikk og karakterutvikling. Noe jeg kommer tilbake til.

Den milde satiriske tonen underbygger en fortelling om en litt tåpelig, usikker mann, som kynisk myrder sin vei gjennom Europa i en tåpelig, kynisk tid. Scotts Napoleon er kald og profesjonell på slagmarken, definert gjennom hans kontroll over de falliske kanonene, men nevrotisk og sårbar når det gjelder følelseslivet, og helt avhengig av kvinnene i sitt liv.

Deilig stofflig

Det er mye historisk materiale som skal innlemmes i en kinofilm på to og en halv time: Storslagne kampscener, kynisk realpolitikk, og mange døde soldater på veien. Der Scotts omgang med historiske sannheter er mer enn lemfeldig, er settene, de finurlige kostymene og palassene som jeg kjenner igjen fra utallige Louvre-malerier, våpnene, flaggene, hestene og mer, deilig ekte og stofflig. Den ofte grublende Joaquin Phoenix ser ut som han ble født med den berømte «bicorne»-hatten på hodet. Visuelt er inntrykket ofte kjølig og distansert, det ligger et mørkt og sølvfarget slør over alle bildene. Jeg skulle ønske filmen ble skutt analogt for mer tekstur og dybde, men fraværet av åpenbart digitale effekter gjør underverker.

Særlig slagene ved Austerlitz og Waterloo er en ren fryd og et gåsehud-fremmende visuelt fyrverkeri, der filmmediets gudsperspektiv benyttes til sitt fulle potensial. Sammenstøtene mellom infanteri og kavaleri har en fysisk tilstedeværelse som dataanimerte soldathorder ikke har. De ulike delene av den franske og britiske hæren flyttes på og kontrolleres som sjakkbrikker i et kaldt og kalkulerende spill; kampens hete skildres både nært og fjernt i storslåtte oversiktsbilder.

«Vakkert» blodbad

Ved Austerlitz ender den håpløse østerrikske retretten i et grusomt blodbad, når døende soldater prøver å klamre seg til den glatte isen som har blitt splittet åpen av Napoleons kanonkuler. Desperate hester og menn blir sugd ned i det iskalde vannet, og det varme, røde blodet bryter seg frem i kinobildet, som hittil i filmen har vært overveldende grått og mørkt. Denne grusomt vakre sekvensen er til å få frysninger av, og er noe av det største jeg har opplevd på kino på lang tid.

Estetisering er ikke lik glorifisering: Manglende hensyn til menneskeliv er en slags blodig rød tråd som løper gjennom filmen. Napoleon skildres som en mann som brydde seg lite om slikt, i en voldelig tid da menneskeliv var veldig lite verdt. Dette understrekes ved åpningsscenen, som skildrer et kvinnedrap – Marie Antoinettes henrettelse ved giljotin, som heies frem av en jublende og rasende mobb.

Scott er nådeløs i sin fremstilling av den kyniske politiske kulturen i Frankrike under revolusjonen, som uproblematisk veksler fra romersk republikansk puritanisme til autoritært enevelde. Scott er muligens på sitt mest spekulative når han viser revolusjonæren Maximilien Robespierres’ (som ledet Frankrike under terroren) grusomt mislykkede selvmordsforsøk. Den mottas av de andre revolusjonærene med en slags blasert tilfredshet. Her er prinsipper bare et tynt ideologisk lag som dekker ren brutalitet.

Død i stor skala

Den sosiale klatreren fra Korsika viser seg å være mannen som behersker denne volden best av alle, og evner å bruke den til å oppnå maktposisjoner. Vi ser Napoleon beordre de samme kanonene han tidligere brukte mot engelske skip mot ubevæpnede demonstranter i Paris’ gater. Han utfører skyteordren uten å blunke, med den samme uanstrengte håndbevegelsen han bruker på slagmarken. Et lite håndtegn fra Napoleon, og hundrevis av liv går tapt.

Dette er død i stor skala. På slutten av filmen blir vi i en kort tittelsekvens minnet på at 3 millioner menneskeliv gikk tapt under napoleonskrigene. Av de 800 000 menn som dro til Russland, kom det utrolig nok bare 40 000 tilbake.

Scotts kritiske kommentar til autoritære styresett og diktatorer er umulig å gå glipp av; men den forsvinner muligens tonemessig til fordel for det ekteskapelige melodramaet som danner filmens ekte emosjonelle kjerne. Når rulleteksten er over, husker jeg Napoleon overraskende nok ikke som en fortelling om en manns mislykkede erobring av Europa. Filmen vier antagelig mer spilletid til forholdet mellom Napoleon og Josephine (spilt av Vanessa Kirby) enn til militære kampanjer og politisk maktspill. Forholdet preges vekselvis av pragmatisme, kjærlighet, kverulering, forsoning og vennskap. Filmens ensidige fokus på Napoleons følelser for Josephine kan sies å være nokså reduserende, i den grad den overskygger alle andre aspekter ved hans psykologi. Filmen velger å koke ned kompleksitet til melodrama og lett satire. Valget kan forsvares i en viss grad – gitt den enorme tilgjengelige stoffmengden, er det nødvendig å gjøre noen valg som vil tjene fortellingen.

Samtidig – og mange kritikere har understreket dette – gjør filmens enøyde fokus på det ekteskapelige melodramaet at vi ikke kommer helt til bunns i hva som motiverer ham til å ta makten og erobre hele Europa, annet enn et litt vagt definert sosialt mindreverdighetskompleks i et veldig hierarkisk samfunn. De fleste historikere ville for eksempel sagt at opportunisten Bonaparte dro fra Egypt i 1799 blant annet fordi han fulgte med på de politiske omveltningene i hjemlandet og snuste på en mulighet til å ta makten. Filmen leder oss derimot til å tro at Napoleon forlot hæren sin fordi han oppdager at hans kone er utro. Her har vi sannelig «Barbie and Ken under the Empire».

Vi har ham ikke ennå

Vi bør altså lete videre for å få et rikt og psykologisk interessant portrett av den historiske skikkelsen Napoleon Bonaparte. Det er mulig fortellingen ville vært tjent med en bredere skildring av karakterens motivasjoner. Men jeg synes at det er noe sympatisk ved Scotts dveling ved dette tvetydige ekteskapets brister. Han har på en eller annen måte klart å lage et søtt og muligens litt kitsch drama om en sosial klatrer som er håpløst forelsket i sin ektefelle, som på sin side ikke elsker ham tilbake i like stor grad. Ikke helt ulik hans mer eksplisitt «camp» film House of Gucci fra 2021. En annen nylig biografisk film om en Stor Mann med Brister – Nolans Oppenheimer (2023), går i motsatt felle og sliter med å vie plass til kvinnene i hovedpersonens liv. I Scotts Napoleon sirkles det alltid tilbake til Josephine. Det virker som om Scott er oppriktig opptatt av å løfte frem kvinnen bak mannen.

I en tid der selvbevisste, kvinnefrontete og gjerne ironiske kostymedramaer som tv-serien The Great (2020–2023), og Emma (2020) er i vinden, kan Ridley Scotts Napoleon ved første blikk fremstå som en gammel manns film. Den er ikke revisjonistisk. Den skal ikke avdekke en underfortalt side av Napoleons biografi og epoke, men inkluderer akkurat det man ville forventet å se i en Napoleon-film (Austerlitz! Waterloo! Hatter!). Keiserinnen Josephine spiller en særdeles viktig rolle, men jeg er usikker på om filmen består Bechtel-testen (om hun noen gang snakker med en annen kvinne om noe annet enn om menn). Filmen har høstet en del negative anmeldelser som berømmer det spektakulære ved filmen, men kaller den ujevn, og spekulerer (litt ufølsomt, spør du meg) i hvorvidt den 85 år gamle Scott muligens burde pensjonere seg fra filmskaping.

Nok filmer om store menn?

Noen vil derfor kanskje spørre: Trenger vi enda en stor film om en stor mann anno 2023? For oss som setter pris på slike gammeldagse eposer med storslagne krigsscener, kjærlighetsintriger, politisk drama, intrikate kostymer og visuelt gjennomførte «set pieces», er svaret et rungende ja.

Samtidig vil jeg påstå at Scotts Napoleon kanskje slekter mer på de ovenfor nevnte «nye» historiske dramaene enn først antatt. Felles for mange av disse er en lettere satirisk tone, samt en selektiv omgang med historiske fakta som underbygger et auteur-preget prosjekt. Scotts Napoleon er et storslagent og engasjerende melodrama som er opptatt av maktkritikk og løfter frem en viktig kvinnelig skikkelse. Jeg koste meg glugg i hjel og håper Ridley Scott fortsetter å lage film i mange år fremover.

 



Relatert

En bit av et liv

Blogg: Madonnas W.E forteller historien om kvinnen den britiske tronarvingen Edward i sin tid mente var verdt å frasi seg krone og imperium for. Filmen tilhører bølgen av biografisk orienterte spillefilmer som i løpet av de siste årene i stadig økende grad har satt sitt preg på kinotilbudet.

Å LEVE FOR KAMERAET – JEG ER INGRID

Blogg: Stig Björkmans film om Ingrid Bergman, skuespilleren og stjernen som realiserte sine drømmer, og levde sitt liv til fulle – er blitt til en vakker og innsiktsfull film som anbefales. Både som en fin filmopplevelse - og som et innblikk i et fascinerende liv. Selv om jeg kanskje er litt overrasket over den melankolske undertonen filmen gir livet hennes som helhet.

Mapplethorpe – den ufrivillige fotografen

Blogg: Til tross for et kort og intenst liv rakk fotografen Mapplethorpe å produsere et imponerende antall bilder. Han rakk også å provosere det amerikanske samfunn med sine verk, basert på den homoseksuelle subkulturen han var en del av i New York på 1970- og 80-tallet. Z anbefaler dokumentaren om ham, på kino nå.


Fra siste Z

Filmens sanser

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte.


Fra arkivet

Den levende fortiden – Om Martin Asphaugs film «En håndfull tid»

Z #4 1989: Martin Asphaug og Erik Borges En håndfull tid er blitt en sjeldent intelligent film, konkluderer [...] | kun utdrag

Ninas filmer

Z #4 1999: Livet som amatørfilm. | kun utdrag

Øyeblikkets tyranni – Norsk dokumentarfilm anno 2005

Z #3 2005: Mye av dagens norske dokumentar er egentlig kun utvidete og forvokste reportasjer. De har [...]