Z-enquete – kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Anne Kjersti Bjørn, Eivind Landsvik, Jannicke Systad Jacobsen og Alexander Ophaug om norsk film og kortfilm, og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

1. Ser du noen tendenser i norsk kortfilm, ut fra filmene du så i Grimstad?
2. Hva er den største utfordringen når du selv skal lage en film?
3. Hva ser du som de største utfordringene for norsk film generelt?

 

Anne Kjersti Bjørn – Da kvinnen kom til verden og Hvor er kroppen til Descartes?

1.

Det er noen år siden jeg sist deltok på festivalen. Jeg ser at filmskaperne har fått bedre tak på det tekniske. Jeg tror først og fremst mer på karakterene, skuespillerne er ledigere og mer troverdige. Kanskje dette har å gjøre med en ledigere måte å lage film på? Mer improvisering? Mange kortfilmer tok for seg relasjoner mellom mennesker. Likte veldig godt studentfilmen Thanks av Signe Dammann Anker. Filmen handler om den vanskelige kommunikasjonen mellom et ungt kjærestepar: Godt oppbygd og morsom, med et godt sluttpoeng.

En annen film som bruker kortfilmmediet for alt det er verdt var Petr og Poltr av August Grünfeld. Men han hadde kanskje litt problemer med avrundingen. Dette er en film blant mange andre som leker med kortfilmformen, og som er underholdende å se. Humor er takknemlig som form og formidling. For egen del er humor viktig i det jeg gjør, og kanskje det mest alvorlige virkemidlet for å «lodde dypt».

Kortfilm er et vanskelig medium fordi du har kort tid på deg til å fortelle noe du syns er viktig. Den må ha et poeng, og det er det ikke alle som klarer. Jeg blir litt trøtt når jeg ser filmer som ikke har noe mer på hjertet enn at det er gøy å lage film. Ble glad og imponert av Kaja Sølveruds kortdokumentar Snart 18. Den filmen har alt: Følelser, nærhet, autentisitet, ettertanke og ikke minst godt teknisk arbeid.

Alt i alt syns jeg filmene stort sett vitnet om bevisst lydarbeid, noe som er svært viktig for meg. Og jeg ser en større lekenhet og større teknisk og fortellermessig innsikt enn i kortfilmens tid uten filmskole.

2.

Da kvinnen kom til verden og Hvor er kroppen til Descartes? er svært korte. De handler om at vi har blitt overlevert foreldet tankegods som ubevisst har satt seg fast i ryggmargen. Spesielt er vår grunnfestede mistro til kvinner dyp. Jeg harselerer ut over alle grenser – kanskje innbyr det til litt humør?

Jeg har opplevd at det er vanskelig å få midler til å utforske dyptgående og vanskelige problemstillinger. Siden jeg ikke er ung og lovende lenger, føler jeg at jeg må bevise at jeg ikke er «utløpt» på dato. Jeg tenker at mitt fremste pre er at jeg kan behandle alvorlige problemstillinger med humor. Har lekt med forskjellige problemstillinger rundt dette – f.eks. «Gammel, glemt og begravet». Jeg kommer ikke til å lage den filmen, men kanskje «Gammel, grim og genial». Vi får se.

Jeg brenner for fredssaken og er i gang med en film sammen med min mann om kampen for demokrati i Portugal. Et demokrati som er truet fra ytre høyre (med det følger f.eks. rasisme og tilbake til de gamle verdiene rundt kirke og kjøkken). Disse kreftene er dessverre på fremmarsj.

Utfordringer med å lage film er å få frem et budskap uten at det føles påtrengende og overtydelig. Jeg leker ofte med å lage undertekst av bastante meninger. Det er vanskelig!

3.

Jeg tenker litt det samme for både kortfilm og spillefilm, nemlig at håndverket er godt og at skuespillerprestasjonene er troverdige. Men jeg savner originalitet i det å fortelle historien. Mer lekenhet i å presentere et problem, med andre ord mer dyptgående analysearbeid. Savner også mer spenstige vinklinger på aktuelle tema. Men alt i alt syns jeg det er mange gode nye norske filmer.

Eivind Landsvik – Tits

1.

Jeg føler ikke jeg fikk sett nok film til å si noe om tendenser.

2.

En av de største utfordringene ved å lage film er kanskje veien til å få en film finansiert og produsert. Den kan være lang og tung. Mange spennende tanker og ideer forsvinner på veien, og det er krevende å holde motivasjonen og selvtilliten på prosjektet oppe.

3.

Jeg er skeptisk til det voldsomme fokuset på hvordan man skal finne ut hva publikum vil ha. Jeg tror på gode filmers evne til å gi publikum det de ikke nødvendigvis visste de ville ha. Selv ser jeg film på kino med så lite info om filmen som overhodet mulig. Jeg tror vi mer enn noen gang trenger og ønsker å bli overrasket. Når jeg hører ny musikk fra en artist jeg liker vil jeg høre den unike artistens visjon, ikke hva en lat fan ønsker seg. Folk vil gjerne ha noe de har sett eller hørt før, noe annet vil fort bli veldig vanskelig å forklare. Kinorommet kan og bør tilby noe mer enn et svar på en publikumsundersøkelse.

Det positive er at det lages mye god norsk film og at spennende filmer som De uskyldige, Verdens verste menneske og Syk pike også blir sett og snakket om utenfor Norge. Jeg gleder meg til å se spillefilmdebutene til Johanna Pyykkö og Thea Hvistendahl, den kommende trilogien til Dag Johan Haugerud og Kristoffer Borglis amerikanske spillefilm.

Alexander Ophaug – Kanskje, for deg

1.

Basert på filmene jeg så under årets festival, la jeg merke til noen gjennomgående positive tendenser, noe som gleder meg som regissør. Vi har filmskapere og kortfilmer som våger å utforske temaer på et uventet vis, hvor flere av fortellingene ofte brukte kontrasten mellom sjanger og tematikk på en spennende måte. Dette gjenspeilte seg også i noen av vinnerfilmene, hvor mørke hemmeligheter, ekle opplevelser og personlige tragedier var innpakket i sjangeren mørk humor. Det var også flust av velutviklede karakterer, modige fortellinger og økende utforskning av alternative fortellerteknikker. Dette er superviktig for norsk film!

2.

En nyoppstått utfordring for meg som manusforfatter og regissør er å balansere visjonen min som filmskaper med de emosjonelle begrensningene som følger med å skrive og lage personlige filmer. For ett år siden tok jeg et valg om å våge å fortelle historier basert på egne erfaringer og oppvekst. Min aktuelle kortfilm Kanskje, for deg fra årets festival er inspirert av hvordan det føltes å leve under fattigdomsgrensen som en ung gutt, og hvordan det preget meg. Min visjon er å lage flere filmer som tar opp viktige spørsmål om individets plass i en familie, omgangskrets eller et samfunn, og å vise kulturell mangfoldighet fra flere samfunnslag, ikke bare når det gjelder etnisitet og kjønn etc.

Å finne riktig balanse mellom det jeg ønsker å formidle, den lange skriveprosessen og å produsere alt i Bergen er en liten utfordring. Jeg ønsker å satse her på Vestlandet, og nå skal jeg i gang med et enda større personlig kortfilmprosjekt med arbeidstittel «Tårene tilhører ikke meg». Manuset handler om partnervold, igjen fortalt fra et perspektiv til en ung storebror – og hvordan man blir satt i en umulig situasjon mellom voksne skikkelser i hjemmet og hjelpeapparatet. Dette er mye tøffere tematikk enn sist og prosjektet tar muligens lengre tid å utvikle, men det kommer mer fra meg de neste årene.

3.

I europeisk og skandinavisk målestokk ser jeg både positive og negative sider ved norsk filmproduksjon. På den positive siden har vi opplevd suksess nasjonalt og internasjonalt de siste årene med sjangere innenfor katastrofefilmer, historiske portrett og krigsfilmer. Det er varierende publikumsappell, men filmene har nådd et internasjonalt nivå. Det er også noe økning i mangfoldet av historier som blir fortalt, men det blir produsert litt få originale filmer utenom Trier og Vogts sine verk.

Det jeg brenner for er en økt norsk insentivordning for utenlandske filmproduksjoner. Det mest negative med norsk filmpolitikk er mangelen på satsing. Store filmselskaper kjemper hvert år om den lille potten som utdeles. Her må vi se til Island og New Zealand som er små nasjoner i likhet med oss, men som har utviklet seg til å bli store aktører i verdens film/tv-produksjon. Norge har potensial til å bli en internasjonal destinasjon som tilbyr et kostnadseffektivt og gunstig miljø for filmproduksjon og postproduksjon. Vi har gode etterarbeidshus, produksjonsenheter og filmskapere, men mangler studioer og en god insentivordning.

Jeg tror at den største vekstmuligheten for norsk filmindustri handler om å utvikle en bedre ordning som kan gavne utviklingen av nasjonale filmskapere, få Norge på kartet som drømmelocation og på den måten skape større samarbeid på tvers av land. Jeg håper dette skjer i rikspolitikken snart, hvis ikke må jeg ta initiativ til å fremme dette lokalt på Vestlandet, for dette er vår store mulighet og utfordring.

Jannicke Systad Jacobsen – New York 81

1.

Det var flere monolog/dikt-filmer, personlige dokumentarer og fiksjon med samtykke/voldtekt-tematikk eller misforståelseskomikk i årets program. Husker at jeg lo en del, men ble ikke så mye rørt, utenom av Ei stjerna (hvor jeg tror jeg gråt fra begynnelse til slutt) og Snart 18 som var nydelig og ble sittende i lenge. Det var ingen påkostede, oppfinnsomme animasjonsfilmer. Ingen filmer som provoserte heller. Jeg savnet begge deler.

2.

Den største utfordringen er kanskje å styre stødig mot mål. Bevare troen på grunnideen til filmen er ferdig og ikke vingle eller tvile underveis, selv om jeg ikke alltid vet. Med New York 81 så følte jeg veldig sterkt at det var noe der – i mysteriet, det rare fotografiet og de gamle Mini DV-opptakene av vennene mine og mamma – som var eksistensielt, personlig og viktig. Jeg klarte ikke helt å sette ord på hva det var, men jeg kjente at det var der. Noe universelt og litt sånn «Her er ditt liv»-aktig.

John Ashbery har en diktsamling som heter Your Name Here, som er en setning jeg har tenkt mye på. Fordi jeg tenker vi mennesker egentlig lever ganske like liv, når alt kommer til alt. Vi skal gjennom mye av det samme. Derfor angår også alle liv oss, på et vis.

Motsetningen mellom å være følsom, åpen og søkende som regissør, men også tydelig og målrettet, føles alltid knotete og utfordrende. Men det fungerer også som en kreativ motor i prosessen med å lage en film. Den oppdagelsesferden jeg får legge ut på i å utforske en ide er i bunn og grunn selve rosinen i pølsen.

3.

Det er veldig lett å bli desillusjonert og miste motet av å tenke på alt som ikke er optimalt, som for eksempel hvor lenge siden det er at en regjering eller kulturminister har satset på film, eller brydd seg på ekte. Samtidig blir jeg veldig inspirert og glad av Vega scene og hvilken viktig institusjon og hvilket møtested den kinoen er blitt for film i Oslo i løpet av få år. Jeg ble også veldig inspirert og glad av å se den virtuose spillefilmdebuten til Franciska Eliassen Den siste våren. Så det finnes håp!

Les mer om årets korfilmfiler i Zs kortfilmnummer 2023.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon