Jordmor for den korte filmen

Foto: Marte Stapnes

 

Noen mennesker bare elsker film. Toril Simonsen er en slik person. Gjennom mer enn 45 år har hun jobbet med og for film. I sommer ble hun hedret med kortfilmfestivalen høyeste pris, Gullstolen. Z har tatt en prat med henne i det hun nå er i ferd med å forlate sin jobb i Norsk filminstitutt etter 30 år.

Norsk filmkultur er mangfoldig og består ikke bare av medieprofilerte filmregissører og skuespillere. Filmenes ettertekster viser med all mulig tydelighet at film er teamarbeid helt fram til møtet med publikum. Et av de navnene som av og til flimrer forbi på lerretet langt uti kredittlistene er Toril Simonsen. Bak navnet skjuler det seg en sentral skikkelse i norsk filmliv. I nær femti år har Toril jobbet med film, særlig den korte.

Z møter Toril på kaféen Spor av Nord i Oslo sentrum, rundt hjørnet fra Norsk filminstitutt og Cinemateket i Dronningens gate 16. Kaféen har fokus på bærekraft og kortreiste råvarer. Vi bryr oss ikke om det, men bestiller kaffe og søt bakst. Det er litt uvant for Toril å være objekt for et personlig intervju, som regel har hun jobbet med å skaffe publisitet og omtaler for andre. Først på årets kortfilmfestival i Grimstad ble hun bokstavelig talt satt pris på da hun mottok æresutgaven av festivalens gjeveste pris, Gullstolen. Jeg prøver å starte intervjuet med å nøste opp hvordan veien inn i filmen har vært for Toril. Før hun altså setter et foreløpig punktum for karrieren ved å pensjonere seg fra stillingen som på engelsk bærer den stolte tittelen «Manager International Relations, Documentary Films».

Først, filmklubb

Men det begynte et helt annet sted. Filminteressen våknet allerede en gang på 1960-tallet da lille Toril fikk se en dyredokumentar i svart/hvitt fra Disney på Scala kino i Oslo. Livet skulle ikke bli det samme siden. Hun ble ivrig filmklubbmedlem og fra 1974 også medlem av styret i Oslo filmklubb. Noen år senere ble hun valgt inn i styret i filmklubbforbundet også. På denne tiden, uten formelle utdanningsveier for film i Norge, var filmklubbene ikke bare et sted man kunne se film utover kinoenes dagsaktuelle repertoar, men også et sted man kunne lære litt om filmmediet og dets historie. Dette var en tid da NRK stod for landets eneste fjernsynstilbud og viste én film i uka. Film i digitale medier var ikke en gang en fremtidsdrøm – det fantes rett og slett ikke digitale medier.

Karrieremessig var det heller ikke mye å velge mellom for en som elsket film. I motsetning til mange av datidens filmbuffs, som begynte som lærlinger i filmproduksjon eller halvveis studerte noen humanistiske fag som muligens kunne gi en slags jobb innenfor kulturlivet, tok Toril seg jobb i det amerikanske IBM-konsernet som nettopp på den tiden stod oppe i overgangen fra å selge kontormaskiner av typen skrivemaskin med kulehode og rettetast, til å begynne med produksjon av mer digitale hjelpemidler for forretningslivet. Etter 13 år med jobbing for IBM i Norge og Irland hadde Toril fått selskapet noenlunde helskinnet inn i dataalderen og kunne slutte som avdelingsleder der. Det var tid for å konsentrere seg fullt og helt for kjærligheten til filmen.

Starten for Kortfilmfestivalen

Allerede fra begynnelsen av 1980-tallet var det likevel blitt mye film for Toril. En norsk kortfilmfestival ble startet av filmklubben på Røros i 1978. Allerede året etter gikk klubben i kompaniskap med Filmklubbforbundet, Norsk filmforbund og Norsk filmsenter om en nasjonal festival. I 1980, ble Toril filmklubbforbundets representant i festivalkomiteen.

Festivalen økte raskt i popularitet og anseelse. Da festivalen litt ut på 80-tallet ble en egen organisasjon var Toril et selvsagt medlem av styret. Kanskje kom kompetansen fra næringslivet godt med i filmbransjen? Festivalen utmerket seg for øvrig også som styrt av kvinner. Blant styremedlemmene i festivalen de første årene var Sidsel Kråkenes Hellebø Hansson, Torill Wien og Torunn Nyen, muligens var det også en mann med. Og festivalen ble snart for stor for lille Røros. Den flyttet først til Trondheim, seinere til sørlandsbyen Grimstad, der den fortsatt holder til.

Toril har beholdt engasjementet for kortfilmfestivalen og kortfilmen helt fram til i dag. Hun jobbet en periode heltid for kortfilmfestivalen, og hadde på begynnelsen av nittitallet et engasjement som b-produsent og b-produksjonsleder for spillefilmen Buicken, regissert av Hans Otto Nicolayssen. Det ble et nyttig møte med filmproduksjonens realiteter. Etter dette fikk Toril et vikariat hos daværende Statens filmsentral som innkjøper av undervisningsfilm. Da filmsentralen noen år senere ble slått sammen med Norsk filminstitutt fulgte Toril med på lasset, etter hvert som fast ansatt konsulent med ansvar for nettopp kort og dokumentarfilm. Toril var selvsagt allerede en respektert person i det voksende produksjonsmiljøet for kortfilm og har fra sin tilbaketrukne posisjon utvilsomt hatt stor betydning for at norsk kortfilm, og særlig da dokumentarfilm, i dag er helt på verdenstoppen. Når de norske filmene skulle lanseres i utlandet var det nemlig Toril som hadde kontaktene og oversikten over hvilke festivaler filmene burde sendes til, og hvor det var mulig å få priser og oppmerksomhet.

Filmene som står igjen

Toril er likevel helt klar på hvem hun mener har hovedparten av æren for at norsk kort- og dokumentarfilm har nådd dit den er i dag. – Det er så utrolig mye bra folk innenfor dette miljøet, skryter hun. I løpet av de siste tretti årene har det strømmet på med nye talenter, frie for tradisjonelle bindinger på det estetiske og økonomiske området. Vi har fått nye uttrykk og formater – selvsagt også inspirert av den rivende tekniske utviklingen på området.

På spørsmål om hvilke norske kortfilmer som har gjort mest inntrykk gjennom årene får Toril problemer med å svare, men trekker etter hvert fram Morten Skalleruds animasjon Året gjennom Børfjord (1991) med musikk av Jan Garbarek, som eksempel. Også Pål Sletaunes Eating Out (1993) scorer høyt, den representerte noe helt nytt. Blant internasjonale kortfilmer trekker hun frem dokumentarklassikeren Night Mail (1936) av Harry Watt og Basil Wright, Uppehåll i Myrlandet (1965) av Jan Troell og polske Mariusz Grzegorzeks Krakatau (1986). En spesiell opplevelse hadde Toril da hun hadde med den norske kortfilmen Dypets ensomhet (1995) til Veneziafestivalen. Bare den ene av filmens unge regissører, Thomas Lien, var med til Venezia. Den andre, Joachim Solum, hadde nylig gått bort under tragiske omstendigheter. Venezia stod i vannets tegn det året, med oversvømmelse på Markusplassen og filmen Waterworld (Kevin Reynolds, 1995) med Kevin Costner som en av festivalens store attraksjoner. Det ble selvsagt Gulløve for beste kortfilm for vannfilmen Dypets ensomhet og en av Torils store favorittregissører, Agnes Varda, satt i kortfilmjuryen. Sterkt! Hjemme ventet Amanda-pris på kortfilmen.

Utviklingen på filmområdet har vært enorm i de 30 årene Toril Simonsen har vært ansatt i filminstituttet. Ikke bare har det blitt en full digitalisering og økonomisk omveltning av bransjen. Også Staten har tatt et helt nytt ansvar for filmmediet. Filminstituttet har gått fra å være et museum for norsk film til å bli en pådriver for utvikling. Ikke bare bevilges det penger til produksjon, det gjøres også et stort arbeid for å utvikle hele bransjen. Toril trekker spesielt fram oppmerksomheten rundt det å pitche, altså presentere, idéer og prosjekter for mulig produsenter og finansører. Evnen til å nå ut med en idé henger sammen med å kunne presentere den på en overbevisende måte.

Skyhøye forventninger

Mye av norsk dokumentarfilms suksess hviler på at man har oppnådd finansiering også utenfor Norges grenser. – Det er et enormt godt samhold blant norske dokumentarprodusenter, framholder hun, det er en delekultur i bransjen som har gitt oss en rekke solide produsenter. Forventningene til filmene fra norske regissører er blitt skyhøye. Filminstituttets bidrag til utviklingsstøtte for prosjekter er like viktig som produksjonsstøtten instituttet kan legge i bunnen når filmer skal produseres.

– Men er ikke det som skjer på TikTok og andre sosiale medier også en viktig del av filmkulturens utvikling? Kommer det ikke mye nyskapende fra unge folk her helt uten at det koster staten eller andre finansører noen ting?

Toril er ikke så sikker på det: – Jeg har sett enkelte eksempler på nyskapende ting, for eksempel Missing fra 2022 som fortalte kun via tekstbilder, en alternativ billedverden, men kortfilmen må tas på profesjonelt alvor. Slik har det vært i over hundre år. Kortfilmen er den delen av filmøkologien som bringer filmkunsten videre, fra Maya Deren og Luis Bunuel på 1920-tallet og framover.

Sosiale medier kan ha en kortsiktig påvirkning, de skaper klisjeer, men bringer ikke nødvendigvis filmspråket videre. Gode filmskapere gjør det.

Flere, ikke bedre

Og hvordan ser du på kortfilmfestivalens framtid? – Et medlem av festivalens utvelgelseskomité sukket for en del år siden over at det stadig ble flere påmeldte filmer. Hen mente samtidig å konstatere at det ikke ble flere gode filmer. At det er blitt flere filmer er i hvert fall utvilsomt sant. Til den amerikanske Sundance-festivalen ble det i år meldt på rundt 11 000 filmer, 60–70 ble vist i programmet. Også vår norske kortfilmfestival har upåklagelig påmelding.

Da pandemien rammet, klarte den norske festivalen raskt å tilpasse seg ved å lage en digital festival. Nå er den tilbake i Grimstad, men har tatt med seg mye av lærdommen fra pandemien. Festivalen er nå både fysisk og på nett. Den tilbyr tilreisende fra utlandet en norsk «markedspakke» og det norske konkurranseprogrammet er som alltid en vinner blant tilstedeværende norske filmskapere. Toril Simonsen savner derimot tidligere tiders fyldige festivalprogram på papir. Her var det plass til bakgrunnsstoff til de mange spesialprogrammene. Hun ønsker seg også en bredere presentasjon av filmhistorien, det gir viktig bakgrunn for dagens filmskapere. At Toril nå slutter i jobben hun elsker, som jordmor for norsk kort- og dokumentarfilm, betyr neppe at hun slutter å bry seg.

(Inhabilitet er et hett tema for tiden. La det derfor være innrømmet at Toril Simonsen og undertegnede jobbet sammen i filmklubbforbundet i mange år der vi med flere andre også la grunnen for Z filmtidsskrift.)

…

Les mer om norsk kortfilm og norsk kort dokumentarfilm i Z nr. 3 2023: Norsk kort.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon