Cannes-filmer å glede seg til

About Dry Grasses, Nuri Bilge Ceylan

 

Syrlige familierelasjoner, en Alice i Eventyrland-odyssé og utsøkt tyrkisk dialog: Chloé Faulkner skriver om filmene fra Cannes-festivalen som har blitt hos henne.  

Det rådet en bred enighet blant deltakerne på årets filmfestival i Cannes: Filmen er tilbake.

Dette etter en halvannet-år lang post-pandemisk ørkenvandring, der Hollywood-blockbusterne stakk av med hele besøkskaka, og bare et knippe mer kunstnerisk ambisiøse filmer virkelig klarte å vekke begeistring blant kinogjengere.

På papiret så Cannes-hovedkonkurransen 2023 nokså sterk ut, med en rekke internasjonale arthouse-auteurer som Ken Loach, Wim Wenders, Kore-eda Hirokazu, Aki Kaurismäki, Todd Haynes og Wes Anderson, for ikke å glemme Martin Scorsese (riktignok utenfor konkurranse) og ikoniske Catherine Breillat. Men et navn er ingen garanti for kvalitet, og mange av disse filmskaperne er blitt merkevarer som etter hvert leverer samme type film igjen og igjen. Så selv om det var grunn til forsiktig optimisme stilte jeg meg avventende til de store navnene, og klar for å finne det nye filmgullet i noen av sideprogrammene.

En glede for cinefile

The Sweet East, Sean Price Williams

 

Men så er det noe med Cannes-festivalen: Vissheten om at det er tusenvis av lidenskapelige filmelskere samlet på ett sted, med et boblende engasjement og begeistring som evner å skape en helt spesiell magi, som gjør at når en film først treffer går den rett til hjertet.

Et av festivalens første høydepunkter kom i den uavhengige Quinzaine des cinéastes-seksjonen: Filmfotografen Sean Price Williams, som har jobbet for blant annet Safdie-brødrene, regidebuterte med The Sweet East, en vill, leken og oppfinnsom Alice i Eventyrland-odyssé gjennom dagens Amerika. Vi følger en tenåringsjente som skaper seg et slags hjem i vilt ulike nisjemiljøer, fra pønkere til høyreradikale, på filmsettet til en independent filmproduksjon og i en muslimsk leir av noe slag. The Sweet East inneholder en rekke visuelle og fortellermessige krumspring, samt en haug av artige filmreferanser til glede for de ovennevnte cinefilene på festivalen. Dette var definitivt den friske pusten vi var kommet for å oppleve.

Dette er ikke ment til forkleinelse for noen av de andre, litt gråere hodene i årets program. Wim Wenders viser seg å være tilbake på gamle høyder med en nydelig fiksjonsfilm satt til Japan, der vi følger en eldre og ydmyk herremann hvis jobb er å vaske Tokyos offentlige toaletter. Han er veldig nøye og oppriktig i sitt arbeid og lever et ordnet og rutinepreget, men alt i alt godt, liv. Små hendelser kommer og forstyrrer rutinen hans, men det oppstår aldri noe stor dramatikk. Ikke bare er Tokyos toaletter arkitektonisk vilt spennende, storbyen er også fremstilt med både varme og melankoli. Dette er en finstemt, varm og humanistisk film om de små og store eksistensielle øyeblikkene i livet.

Syrlige familierelasjoner

May December; Todd Haynes

 

For de med sans for mer dristige saker var Todd Haynes’ May December en sann melodramatisk og sensuell glede. Natalie Portman spiller Elizabeth, en B-liste-skuespillerinne på research-tur hos Gracie (spilt av Julianne Moore), personen hun skal portrettere i en kommende spillefilm. Denne skal omhandle en 20 år gammel tabloid-skandale der Gracie, på det daværende tidspunkt i 30-årene, innledet et forhold til en skolegutt og fødte tvillinger i fengsel. Mange år senere er paret fremdeles sammen og lever et tilsynelatende lykkelig liv med deres barn i et idyllisk hjem i Florida. Skuespillerinne Elizabeths inntreden blir en katalysator for en del ubehag og spenninger som etter hvert kommer til syne i det klare Florida-lyset. Filmen er en morsom, drøy og pirrende skildring av farlig begjær, iscenesettelse, identitet og syrlige familierelasjoner, og Haynes gjør som vanlig mesterlig bruk av dekor, lys, lyd og farger.

I et mye kjøligere og nedtonet register finner vi den britiske regissøren Jonathan Glazer, som mange vil huske for den utmerkede science-fiction filmen Under the Skin (2013) eller gangsterthrilleren Sexy Beast (2000). Glazers The Zone of Interest er en fremstilling av livet i familieboligen til Rudolf Höss, kommandanten for Auschwitz. Huset med tilhørende hage ligger rett ved leiren, og styres med en stødig hånd av kona Hedvig. Hun er såpass fornøyd med familieidyllen hun har skapt for seg og barna at hun nekter å flytte når Höss blir overført til en ny stilling i den sentrale leir-administrasjonen. Volden og grusomhetene på innsiden av leiren blir aldri direkte fremstilt, men er utvilsomt konstant til stede i bakgrunnen på lydsporet, eller litt utenfor bildets ramme. Dette, som kan leses som en kommentar til ondskapens banalitet og filmmediets etisk tvilsomme evne til å manipulere, var ifølge mange en meget sterk Gullpalme-kandidat.

 

Smale stier i snøen

About Dry Grasses, Nuri Bilge Ceylan

 

Denne skribentens soleklare gullpalme-favoritt var utvilsomt Nuri Bilge Ceylans About Dry Grasses. Riktignok har den tyrkiske filmskaperen allerede vunnet en gullpalme i 2014 med Vintersøvn, men med denne komplekse og ambisiøse filmen overgår han alt han har laget så langt. Vi følger en lærer som i flere år har vært utplassert på en skole i en liten landsby på fjellet og som lengter etter å komme tilbake til et mer urbant liv, hos mennesker med mer progressive verdier. Som ofte hos Ceylan er dette et slags tsjekovsk oppsett, med en intelligent, men også hovmodig og arrogant hovedperson som føler seg frustrert og hindret av det kjedelige og bakstreverske landsbymiljøet han er blitt forvist til.

Det er vinter, og hele landskapet ligger konstant dekket under et tykt lag med snø. Folk beveger seg frem og tilbake mellom små, ubekvemme bygg langs smale stier i snøen. Det oppstår etter hvert en konflikt mellom læreren og en jente i klassen hans, samt et slags trekantsdrama i forbindelse med en kvinnelig lærer som han er usikker på om han egentlig kurtiserer. Filmens lengde –- 3 timer og 17 minutter –- vil nok virke avskrekkende på mange, men dette er på ingen måte noen tålmodighetsprøve. Det er først og fremst gjennom de utsøkt skrevne dialogene, båret frem av fantastiske skuespillere, at indre dilemmaer avdekkes, og den kyniske læreren blir tvunget til å – for første gang – ta ordentlig stilling til seg selv og menneskene rundt ham. Dette er som å fordype seg i en god roman – et eksistensielt, men også menneskelig og politisk drama med komplekse rollefigurer som har levd lenge hos meg i etterkant av visningen, og fortsetter å modnes. Om filmen ikke finner veien til norske kinoer håper jeg at den vil bli sett av så mange som mulig på landets filmfestivaler i løpet av det kommende året.

Helt til slutt: Ken Loach, Hirokazu Koreeda og Aki Kaurimäki leverte alle tre solide, men kanskje ikke eksepsjonelle filmer, som vil sitte godt i fortsettelsen av deres tidligere filmografier. Scorsese Killers of the Flower Moon var også et meget sterkt bidrag. Muligens litt lang, men etter min mening mer visuelt spennende og engasjerende enn The Irishman.

Se også opp for doku-hybriden The Four Daughters – en slags tunisisk filmversjon av Åsne Seierstads To søstre. Filmen gir et særegent intimt innblikk i fem tunisiske kvinners liv, med den arabiske våren og islamismens fremvekst som bakteppe. Undertegnede fikk dessverre ikke sett The Anatomy of a Fall – men en Gullpalme-vinnende film som tar utgangspunkt i Otto Premingers Anatomy of a Murder er definitivt noe å glede seg til.

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon