TÁR: Fra konsertsalen og ned i mørket

TÁR, Todd Field, 2023. Foto: UIP. United International Pictures.

 

Lydia Tár er så intelligent, kultivert og karismatisk at det er lett å la seg forføre. Zs anmeldere Marte Stapnes og Chloé Faulkner diskuterer mytemaskinen TÁR.

Marte Stapnes: Denne filmen har jeg ventet på lenge.

Chloé Faulkner: Den hadde premiere i Venezia, for et halvt år siden? Så … Det er ikke lenge.

M: I filmbuzzverden føles det sånn. For et halvt år siden var alle panegyriske. Så kom think piece-ene som skulle problematisere: Den handler ikke nok om #metoo, hun er ikke lesbisk nok, det var ikke den filmen de burde laget.

C: Vi bryter nok aldri ut av kontroversielle filmers endeløse karmiske syklus av buzz og backlash, særlig ikke når Oscar-sesongen nærmer seg. Jeg har registrert en del bråk, men har prøvd å holde meg til jeg fikk sett filmen.

M: Det er ekstra interessant hvordan etterspillet til filmen ytterligere har vært med på å viske ut skillet mellom fiksjon og virkelighet. Lydia Tár har rukket å få episke proporsjoner. Hun har egen Twitter-konto og den som står bak denne er intervjuet i Slate – som Lydia Tár. Tár har også tilsynelatende egen nettbutikk.

Og flere kaster seg på denne leken med fiksjonen – i filmen nevner karakteren at hun har studert under Leonard Bernstein, men flere har lurt på om hun er gammel nok til at det kan gå opp. Så går Bernsteins tre barn ut og bekreftet at joda, hun var dirigent-eleven hans en sommer. Jeg elsker når mytebyggingen rundt en film tar så av. Men det gjør det også nervepirrende å endelig se den.

C: Selv uten å ha lest så mye er det vanskelig å gå inn i den uten en idé om hva man skal se. Tematikken i seg selv – en virtuos kvinnelig dirigent – og lengden på filmen, hele 157 minutter, annonserer et stort verk. Jeg var kanskje innstilt på et overskridende kunstnerportrett, en symfoni av en film – men fikk fra de første sekundene noe helt annet enn forventet. Dette var en mye mer kontrollert og kjølig film. Men desto mer interessant.

Forhøyet Blanchett

TÁR, Todd Field, 2023. Foto: UIP. United International Pictures.

 

M: Allerede anslaget prøver å si grand cinema. Ved å vise the credits før filmen gir den et viff av filmens storhetstid, technicolor og den tiden Film var Film.

C: Ja, det lille grepet satte meg i et veldig mottakelig modus. En kort statisk tagning som etablerer en litt mystisk stemning og et gryende trusselbilde rundt Tár vekker også interessen. Så går vi rett inn i Lydias univers av store luftige og klinisk rene konsertsaler, fylt til randen av et grenseløst beundrende publikum, og i åpningsscenen befinner vi oss på et fiktivt New Yorker-arrangement, der den faktiske New Yorker-journalisten Adam Gopnik starter et intervju med å ramse opp hennes nesten overdrevent monumentale dirigent- og komponist-CV.

M: Når vi ser Lydia på scenen får vi et inntrykk av virkelighet, men det er samtidig forhøyet. Lydia Tár går inn i en nesten Aaron Sorkin-aktig monolog der vi blir kjent med rollefiguren slik Blanchett gjør henne. Hun har lagt stemmen i et dypere leie og fremstår rolig og kontrollert, men vi har allerede sett henne skjelve på hendene. Så forteller hun om sitt forhold til musikk og å være dirigent. Hun har et rikt vokabular og virker både litt pretensiøs og banal. Jeg kom til å tenke på Tilda Swintons karakter i The French Dispatch, når hun står på scenen som J.K.L. Berensen og holder foredrag om kunst. Jeg sier ikke at Lydia er en komisk karakter, men hun er så verbos – så ordrik – at det blir noe littover the top med henne. Eller kanskje man må være så pretensiøs når man holder på med dirigering i verdensklasse. Og blir invitert til The New Yorker-festivalen.

C: Ja, det er definitivt et snev av grandiositet over hele samtalen som nesten bikker over i det parodiske.

M: Og hun snakker om ekte komponister, ekte musikere og dirigenter, så jeg skjønner at flere etter å ha sett filmen har lurt på om Lydia Tár faktisk eksisterer. Jeg liker at det fra første sekund er denne villede blandingen av fiksjon og virkelighet. Adam Gopnik har til og med skrevet en New Yorker-sak i etterkant, kalt Cate Blanchett plays herself.

C: Blanchett er veldig godt castet i rollen som den guddommeliggjorte kunstneren på toppen av rangstigen i det internasjonale klassisk musikk-miljøet. Skuespillertalentet hennes gir henne en nærmest ‘uncanny’ evne til å gli under huden på rollefigurene, enten det er Bob Dylan eller Katherine Hepburn. Jeg er veldig glad i henne som skuespiller, men denne litt flamboyante tilstedeværelsen har en tendens til å bryte den fjerde veggen og dra meg ut av fortellingen. Jeg blir sittende og betrakte hvor forbausende dyktig hun er. Men her synes jeg dette aspektet beriker filmen og tilfører Tár en slags påtatthet og pretensjon – helt fra starten skjønner vi at det er noe som skurrer bak den kommanderende fasaden hennes.

M: Ja, nettopp! Den utstuderte elegansen og det dypere stemmeleiet hennes gjør at jeg tenker Galadriel har droppa Middle Earth, fått seg en mer stilsikker gardrobe med skreddersydde dresser, og kapret jobben som toppdirigent for Berlin-filharmonien. Og at det, som hos Galadriel, er et litt skrekkelig monster under overflaten som kan bryte ut når som helst. All shall love me and despair! Men for det meste er Blanchett så besnærende til stede at jeg blir helt oppslukt i Lydia-karakteren. Selvsagt hjulpet av de enormt lange tagningene som der hun holder en masterclass for dirigentstudenter. Lydia er så full av kunnskap, referanser, av små asides. Jeg rekker så vidt å lure på om de mange dirigentene og musikkstykkene og alt hun refererer til er ekte, eller om noe av det er fiksjon også, men så er hun videre og man må bare henge på.

Bach er ut

TÁR, Todd Field, 2023. Foto: UIP. United International Pictures.

 

C: Ja, Lydia Tár er så intelligent, kultivert og karismatisk at det er lett å la seg forføre – det er kilden til hennes makt og den totale kontrollen hun utøver over andre mennesker. Filmen gjør et sentralt poeng av å eksplisitt diskutere skillet mellom kunst og kunstner, kjønn og maktovergrep, så la oss hoppe rett inn i det. For eksempel i masterclass-scenen du nevner, der hun håner en ung Juilliard-student for å ikke være «into Bach» fordi studenten mener Bach var en misogyn og dårlig person.

M: Åh, det er noe herlig harselerende med å vise frem ungdommer som avskriver hvite, gamle menn med et skuldertrekk. Selvsagt blir Lydia sur. Jeg blir sur.

C: Så klart! Diskusjonen kan nesten virke litt konstruert – kan man komme utenom Bach hvis man er dirigentstudent på et slikt nivå? Men altså: Társ oppfordring til å lytte på musikk fra hvite, døde, heteronormative menn på sine egne premisser finner gjenklang hos meg. Og det er noe oppriktig ved hennes insistering på at essensen i musikk er følelsene den vekker i lytteren. Samtidig er det åpenbart at hun ved denne anledningen krysser en grense ved å – fra sin opphøyde maktposisjon – kritisere en yngre og mer sårbar person.

M: Samtidig er filmen nennsom og fin i måten den viser frem hennes fremtoning, og hvordan hun bruker makten sin. Eller, kanskje jeg syns det er fint at den ikke viser totale overtramp og åpenbar maktmisbruk, for det er ofte mer nyansert. Når hun kritiserer studenten er det på en smart og litt slu måte, så det er ikke så lett å peke nøyaktig på hva det er hun gjør som er ufint. Det at hun er dirigent var mye av grunnen til at jeg gledet meg til denne filmen. Jeg har sittet blant musikere selv, og kjent denne kraften som en dirigent har. De har enormt mye makt og kan rive ned selvfølelsen til en musiker med få ord, eller kanskje bare en bevegelse. Men de kan også løfte folk og kontrollere atmosfæren i rommet. Til tider er det litt hypnotisk hvordan personen foran er med på å forme en musikkopplevelse.

C: Ja, og det er lett å se for seg paralleller i filmens verden der det er regissøren som er den ledende skikkelsen – den som bringer en gruppe mennesker sammen for å skape et stort kunstnerisk verk ingen av dem hadde klart å skape på egenhånd. Filmen er sånn sett veldig et produkt av sin tid, og jeg registrerer at den har skapt sterke reaksjoner, særlig i USA. For min del synes jeg filmen kaster et interessant lys på hele kanselleringsdebatten ved å fremme et litt mer komplekst bilde av den menneskelige faktoren iboende i maktstrukturer: Dette er noe annet enn et tradisjonelt portrett av stormannsgalskap. Vi får heller en studie av psykologiske og sosiale ringvirkninger av overdreven makt. Her er det mellommenneskelige og relasjonelle faktorer som bidrar til å vri kunsten i retninger som reflekterer etablerte folk sin smak, til ulempe for de som ikke føyer seg.

M: Etter hvert som #MeToo har boblet opp i ulike fagfelt, i filmbransjen, i akademia, i politikken, hos sjefen på kontoret, inne hos psykologen – så tror jeg kanskje at jeg forstår best den berusende relasjonen som kan oppstå mellom musiker og dirigent, og at det fort kan gå for langt i forholdet mellom dem. Her syns jeg TÁR gjør noen interessante grep – samtidig som mesteparten av det som kan kategoriseres som #metoo skjer off screen, før filmens handling starter.

Mangelen på Mahler

TÁR, Todd Field, 2023. Foto: UIP. United International Pictures.

 

C: Nå som vi har fått #metoo ut av veien, hva synes du om Cate Blanchett som dirigent? Og var det ikke litt lite musikk i filmen? Et sentralt poeng helt fra starten er at Tár skal fullføre en live innspilling av Mahlers femte symfoni. Men vi hører bemerkelsesverdig lite av dette stykket. Og bortsett fra en referanse til Mahlers biografi i starten av filmen, kommer vi ikke innpå verken verket eller dets betydning.

M: Jeg grudde meg til dirigeringen, for jeg har hørt litt ymse om hvor bra den var. Noen er over seg av begeistring. Men å dirigere noen på en troverdig måte er sykt vanskelig, jeg kan vanskelig se for meg at det er noe man bare kan øve inn til en film. Jeg har aldri spilt på høyt nivå, jeg kommer fra korps. Men flere av dirigentene jeg har hatt har dirigert internasjonalt kjente orkestre.

C: Snikskryt.

M: Ha! Veldig! Men poenget er at jeg er fascinert av dynamikken mellom dirigent og ensemble. Det er kjempespennende å sitte blant musikerne og føle at musikken forandrer seg ut fra det dirigenten gjør – enten fysisk underveis, eller hvordan de instruerer oss. Og kan man egentlig filme en sånn opplevelse? Så jeg er i grunnen lettet over at det ikke er mer dirigering i TÁR. Vi ser noen øyeblikk der hun instruerer orkesteret, og dirigerer dem. Det er mye store fakter og selvsagt godt studerte og innøvde bevegelser. Men det er kanskje i disse bitene jeg syns filmen blir ekstra pompøs og … litt tøysete? Jeg skal ikke bevege meg for langt inn i de delene.

C: Jeg må innrømme at jeg satt og ventet på et stort musikalsk nummer, men her må jeg møte meg selv i døren. Det er nemlig litt gøy når slike forteller- eller sjangermessige forventninger ikke innfris. I det hele tatt var TÁR ganske friskt fortalt, og til å vare så lenge var den usedvanlig god til å holde interessen og oppmerksomheten min hele veien. Det bygges opp til at Lydia Tár innhentes av sine demoner etter hvert som hennes brå og manipulerende stil blir et større og større hinder og folk vender seg bort fra den tidligere allmektige dirigenten. Filmen er historien om et fall, men jeg ble deilig overrasket av den forsiktige, elliptiske og etter hvert nesten komiske måten fortellerstrukturen utfolder seg på.

M: Åh, ja, hvem liker ikke en god riches to rags-historie? Kanskje det bare er mine fordommer mot rike folk, men når vi fra starten av ser at Lydia nesten alltid befinner seg i kostbare rom med blankpolerte flygel, så skjønner vi at denne personen kommer til å jekkes ned noen hakk.

C: Ja, etter hvert glir det over til å nesten være en psykologisk thriller, med innslag av skrekk. Det er noe kjølig og betraktende over hele filmen – mye av handlingen foregår i Berlin, i Társ kunstnerleilighet av nakne betongvegger, eller i luftfattige kontorer og korridorer med mye brune og beige farger. Det ulmer et slags onde og ubehag under overflaten, etter hvert som Tár blir hjemsøkt av sine demoner i ulike former – enten hun mottar merkelige anonyme gaver eller blir forstyrret av besynderlige lyder. Det minner meg om Haneke – hvis filmer også peker mot det underliggende mørket i europeisk borgerlig kultur. Det gjøres også en klok bruk av mobiltelefoner for å skape et trusselbilde, på den samme glimrende måte som Assayas gjør i Personal Shopper. Jeg digget de litt skumle scenene med plutselig innslag av rot, møkk, råte, alderdom og fattigdom – de ser ut som de springer rett ut fra Lydias angstfulle underbevissthet.

M: Det er så deilig når hun må forholde seg til det ekle! Etter å ha sett filmen har jeg gått og lurt på, hvem er egentlig bad guyen her? Er det hun selv? Er det omgivelsene rundt henne som presser seg på? Eller er det tiden? I starten av filmen sier hun litt flåsete at hun er dirigenten, så ingenting kan starte uten henne. Hun er klokka, hun starter tiden. Men så har tiden gått fra henne, og en maestro kan ikke lenger gjøre som hen vil.

C: Jeg tror kanskje ikke det finnes noe entydig svar her, og det er nettopp det som utgjør mye av appellen med TÁR. Spesielt i lys av filmens mildt sagt overraskende siste kvarter, som kan leses på så mange ulike måter. Får Lydia ‘straffen’ hun fortjener i sitt kansellerte eksil? Eller gjennomgår hun en slags Paulus-omvendelse, som setter henne på riktig vei igjen, som ydmyk forkynner av kjærlighet til musikk?

Men jeg vil ta det tilbake til Mahler og Leonard Bernstein. I filmen ser vi et klipp der Bernstein insisterer på at essensen i musikken er hvordan den får en til å føle. Hva slags følelse sitter du igjen med etter å ha sett TÁR?

M: Litt den samme som underveis i filmen. Jeg satt bare og gliste, for her er det så mye saftig å sette tennene i. Du kan komme ut av filmen og rase over maktmisbruk, være absorbert av hva som er ekte og hva som er fiksjon, eller være opptatt av de filmatiske virkemidlene – var det så lange tagninger, egentlig?

Jeg har gått mest og tenkt på musikken, og på det nesten hodeløse ambisiøse ved å skulle dirigere eller spille på så høyt nivå. Det er enormt fascinerende å se på, men jeg skjønner så lite av det. Hvordan klarer noen å presse seg selv så høyt, å prestere. Jeg snakket med faren min tidligere i år, han er dirigent, og jeg forsøkte å skjønne mer om hvordan de jobber. Er ikke dirigentpinnen litt som en tryllestav, mente jeg, og han lot – nesten – være å himle med øynene. I stedet satt han på Claudio Abbado som dirigerer Mahlers førstesymfoni i Lucerne.

Jeg har alltid tenkt at Mahler er mørkt og langt og noe Frasier og Niles i Frasier og alle andre blod-seriøse klassisk musikk-interesserte går på, men sovner av underveis. Og så er det ikke det! Det er lett og skjørt, og Abbado, som var syk av kreft, og er tynn og skral, rører så vidt på fingrene for å forme musikken. Så følelsen jeg har etter å ha sett TÁR er fortsatt at en slik musikkopplevelse er uhyre vanskelig å formidle i fiksjonsfilm, men at den gjør et realt forsøk på å si noe om presset av å skulle prestere. Samtidig som de dirrende nervene i Lydia handler mindre og mindre om musikken, og mer om hvordan alt er i ferd med å kollapse rundt henne. Hva med deg?

C: Jeg sitter igjen med en litt gøyal følelse av å ha blitt lurt. Jeg satt i over to timer og ventet på Mahlers femte, bare for å få den frarøvet etter bare noen få noter. Jeg sultet etter å oppleve stor kunst – og fikk en påminnelse om at dette aldri oppstår i et vakuum, men at all kunst er livsnært og menneskelig og vekker kompliserte, selvmotsigende følelser. Kanskje jeg også trengte å jekkes ned noen hakk.



Relatert

Citizen Iversen og Fifty Shades of Grey – 2. rapport fra Ottawa

Blogg: «Fifty Shades of Grey» er en ganske dårlig film og samtidig en veldig interessant film, skriver Z-s landsforviste blogger som har vært på supermarkedkino i Ottawa. I Ottawa trenger man bil for å kunne gå på kino. I hvert fall dersom man ikke vil bruke timevis for å komme seg dit. Med kun et par unntak ligger alle kinoene langt utenfor bykjernen.

«Girl, give me those motherfucking heels!» – Et filmatisk streiftog i drag queen-kulturen

Blogg: I 1990 kastet den legendariske dokumentarfilmen Paris is Burning lys over den afroamerikanske skeive undergrunns-kulturen i New York. 25 år senere er denne scenen igjen aktuell i en ny dokumentarfilm: Kiki.

Hva norsk film kan lære av en av årets beste kinofilmer

Blogg: Kinofilmen Waves har mye å lære norske filmskapere om mangfold. Ikke fordi den gir noen oppskrift, men fordi den framstiller svarte amerikanere med så stor selvfølgelighet.


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Evas døtre – om kvinnefilmfestivalen i Creteil ’93 og om feministisk film

Z #4 1993: Hva er nå denne helvetes kvinnefilmen? Annet enn mas og kjas over hvor fælt vi har det alle [...] | kun utdrag

Bastøy

Z #4 2010: Marius Holst og Stellan Skarsgård om Kongen av Bastøy, intervjuet av Gunnar Rehlin | kun utdrag

Eventyr i en flukt-tid. Om Ridley Scotts «Legend»

Z #3 1986: Norske filmimportører tar, naturlig nok, bare inn en liten del av verdens filmproduksjon til [...] | kun utdrag