Wit, Wisdom and Suspense! Norsk film på 90-tallet

Eggs, Bent Hamer 1995

 

Hva skjedde med norsk film på 90-tallet? Jan Erik Holst tar oss med inn i filmforfatterskapene til blant andre Bent Hamer, Unni Straume og Liv Ullmann når han tegner opp tiåret der filmen opplevde en Norwave.

 

I denne teksten oppsummerer Jan Erik Holst en filmserie han kurerte på Vega scene i 2022, og valgene bak filmene og regissørene han presenterte.


Historiske epoker

Ti kniver i hjertet, Marius Holst 1995

 

Den norske filmhistorien deles vanligvis opp i følgende perioder: Melodramaene på 1910-tallet, nasjonalromantikken på 20-tallet, arbeiderfilm og eventyrfilmens gullalder på 30-tallet, humor og krim under okkupasjonen, litterære og kunstnerisk pregede utviklinger på 50-tallet, eksistensielle og eksperimentelle filmer på 60-tallet, sosialrealisme på 70-tallet og endelig internasjonaliseringen på 80-tallet. Samt det spennende 90-tallet og den nye friske satsningen, med ny filmskole, nytt filmfond og en rekke nye talenter, både foran og bak kamera etter 2000.

Etter en del vurdering av disse epokene og hva som var de mest engasjerende og kunstnerisk vellykkede, kom jeg fram til 1990-tallet. En rekke nye spennende regissører debuterte da. Vi fikk en total omlegning av støttesystemet, med en overgang fra produksjonsutvalg til selvstendige konsulenter (både for spillefilm og kortfilm). Spillefilmbevilgningene ble omgjort fra garantier for banklån til direkte bevilgninger. Jeg skal heller ikke unnslå at jeg selv var en sentral aktør i dette tiåret, som leder av avdelingen for produksjon og internasjonalt arbeid ved Norsk filminstitutt. Dette var med på å fastsette mitt valg av periode som den mest interessante.

Jeg laget derfor en filmserie på Vega Scene, med visning av relevante filmer og intervjuer med regissørene, fordi jeg fant så mange av dem spennende for dette tiåret. Det var likeså mange som i tiden etter 2000, selv om den nye generasjonen som da entret scenen, fikk mer oppmerksomhet og publikumsoppslutning enn de tidligere.


Internasjonale synspunkter

Jakten på nyresteinen, Vibeke Idsøe 1996

 

Jeg skrev noen spørsmål til ledende skribenter og festivalledere, blant annet om hva de ville forbinde med dette ti-året i norsk film. En av dem, kanskje den ledende, kritikeren og publisisten Peter Cowie, som har skrevet mange bøker om nordisk film, svarte: «Wit, Wisdom and Suspense!»

En annen viktig skikkelse innen den nordiske filmformidlingen er Linde Fröhlich, kunstnerisk leder av Nordische Filmtage i Lübeck fra 2010 til 2020. Hun skrev:

«Films from Norway were regularly shown in Lübeck and filmmakers were invited to the festival. When I think back on the time, three terms come to mind: individualists – women – newcomers. They shaped my image of Norwegian cinema in the 1990s and laid the foundation for the Norwegian film wave that finally thrilled us in the new millennium.»

En tredje kurator, Isabelle Duault, leder ved Den nordiske filmfestivalen i Rouen (1988–2010) skrev:

  1. What was relevant in Norwegian films from this period was to discover a new generation of young filmmakers with a new style and with more universal subjects which could touch everyone, without losing the Norwegian culture. Many of them had studied cinema at schools, not only in Stockholm and Copenhagen, some of them were also script writers of their films and they chose actresses and actors not only from the theatre.
  2. I remember very well Stella Polaris by Knut Erik Jensen, X by Oddvar Einarson (even a bit before 1990), Smykketyven by Anja Breien after Wives in 1975 and nearly all her rich filmography, Eggs by Bent Hamer, Blackout, Herman and Telegrafisten by Erik Gustavson among others.
  3. Norway has a lot of arthouse films. Their strength is a very good script, acting and a strong point of view of the director. The best example is Joachim Trier and his trilogy. The weaknesses of Norwegian films are the same as in every country, what I call «local films», which means they cannot travel and get an international audience. But of course they can become a local success …


Arkeologi

En håndfull tid, Martin Asphaug 1989

 

Å dele inn historien i epoker er ganske vanlig, men ikke alltid presist. En historiker må, som en arkeolog, grave i tiden forut for epoken. Slik sett er det interessant å se på årene like før hver epoke, de som slutter med et 9-tall og som innvarsler den nye tiden, eksempelvis Martin Asphaugs En håndfull tid fra 1989.

Det er grunn til først å hente fram 1980-tallet, med et formidabelt skifte mediemessig. Med Lars Roar Langslet som kulturminister ble det duket for alternative fjernsyns- og radiokanaler. Willoch-regjeringens åpning av samfunnet savnet sidestykke i etterkrigstiden. På filmens område er det viktig å få med skiftet på 80-tallet, med Orions belte og Veiviseren, som gjenvant publikums tillit til de norske filmene.

For å forstå 90-tallet må vi altså ha bevissthet om 80-tallet. Åpningen av samfunnet frigjorde en stor ny kunstnerisk kraft i norsk film, med en rekke norske regissører, manusforfattere, skuespillere og produsenter. Nye økonomiske strukturer, som innføring av kommandittselskapsordningen for spillefilmproduksjon, banet vei for ny og frisk privat kapital.

Nye krefter, ny ideologi

Herman, Erik Gustavson 1990

 

Erik Gustavson var på mange måter tiårets nye ledende regissør. Han hadde allerede markert seg med film noir-pastisjen Blackout i 1986 og fortsatte med Herman (1990) og Telegrafisten (1993) etter Knut Hamsuns roman Sværmere, begge filmer skrevet av Lars Saabye Christensen, den kanskje viktigste norske filmforfatter i moderne tid.

Gustavson sa under sin innledning på Vega i februar at hans generasjon ville noe nytt, de ville lage konseptuell film og frigjøre seg fra den tradisjonelle sosialrealismen på 1970- og tidlig 80-tall. Film skulle være engasjerende kunst, ikke politiske pamfletter.

Nye produsenter ble en viktig faktor, i særlig grad Nordic Screen Development, med Petter Borgli og Tomas Backström i spissen. De fikk også engasjert Marius Holst i sin stall, som knalldebuterte med Ti kniver i hjertet (1994), etter den oppsiktsvekkende kortfilmen Besøkstid, (1990), hans eksamensarbeid fra London International Film School. Holst fulgte opp Gustavsons filosofi og uttalte blant annet til Peter Cowie i boken Straight from the Heart (Kom Forlag, 1999):

In Norway during the 70s there were too many films that were just pamphlets, and that failed to flesh out the characters. Such directors couldn’t care less if audiences failed to follow what they were watching, they were drawn to cinema for reasons of political commitment. Our generation is more attracted to movies by love of film language, finding new ways to express ideas about human relationships.

Felles for de fleste av 90-tallets regissører og manusforfattere var at de ville lage kunstneriske, sosialt kommenterende filmer, med historier relevante for samtiden, men forskjellige fra den tradisjonelle sosialrealistiske filmen og forskjellig fra de rene action- eller underholdningsbaserte historiene. Ikke det at disse var uviktige, de gav publikum god underholdning, kinoene en viktig inntekt og filmbransjen aktivitet og utvikling.

Den nye konsulentordningen ble en viktig faktor. Selvstendige, erfarne og profilerte regissører og produsenter skulle innta stillingene som Executive Commissioners, med oppgave å finne, stimulere og finansiere nye talenter og prosjekter. Regissøren Oddvar Bull Tuhus ble den første spillefilmkonsulenten (1992–1994) etterfulgt av produsenten Gunnar Svensrud (1994–1998).  Etter hvert ble også kortfilmområdet endret på samme måte. Konsulentene rapporterte direkte til styret i Norsk filminstitutt hva gjaldt sine kunstneriske vurderinger og beslutninger. De erstattet tidligere produksjonsutvalg, som lenge hadde vært uglesett, på grunn av sine uklare og uforståelige vurderinger og hyppige utskiftninger av medlemmer.

Det tradisjonelle spillefilmdramaets betydning

Sofie, Liv Ullmann 1992

 

Jeg åpnet filmserien på Vega med Liv Ullmanns Sofie (1992) og en samtale med henne og den moderne etterkrigstidens fremste biograf Ketil Bjørnstad. De understreket begge det klassiske dramaets betydning for den nye utviklingen. Hennes debut som regissør, Sofie, var en nordisk co-produksjon fra 1992. Liv Ullmann skrev også manuskriptet sammen med Peter Poulsen.

Filmen, som handler om en jødisk kvinne i København, bygger på en roman av Henri Nathansen, og utspiller seg i den siste delen av 1800-tallet. Ansvaret for de tidsmessig riktige og vakre bildene var den svenske filmfotografen Jörgen Persson. Etter mange år som ledende skuespillerinne i så vel Norge, Sverige som USA var Liv Ullmann i villrede om hun også kunne være regissør. Hun ringte selvfølgelig Ingmar Bergman, sin tidligere samboer, far til hennes barn Linn og mangeårig samarbeidspartner og stilte spørsmålet «Kan jeg regissere?» Ingmar svarte uten betenkningstid: «Ja, det kan du!»


Nordiske og europeiske co-produksjonsfond

Kristin Lavransdatter, Liv Ullmann 1995

 

Etter det omfattende europeiske filmåret i 1988 ble det lagt grunnlag for mange europeiske filmprogram innenfor EU-systemet. Europarådet, som teller flere land enn i EU, etablerte Eurimages, et co-produksjonsfond for spillefilm, fjernsynsserier og kreative dokumentarer. Jeg ble fondets første norske representant, etterfulgt av Kirsten Bryhni, Oddvar Bull Tuhus og Gunnar Svensrud. Og de nasjonale filminstituttene bidro med produksjonsmidler.

Kort tid etter etablerte Nordisk ministerråd et nordisk co-produksjonsfond, med midler fra filminstituttene, fjernsynsselskapene og rådet selv. Også her hadde jeg gleden av å sitte i styret, sammen med NRKs Kent Nilsen. Sofie ble på mange måter fondets første store satsning, godt hjulpet av den nytilsatte direktøren Bengt Forslund, som hadde produsert Jan Troells store epos om utvandringen til USA, etter Vilhelm Mobergs romaner og med Liv Ullmann i hovedrollen. Et par år senere så Kristin Lavransdatter dagens lys og ble Liv Ullmanns nasjonale storverk, med en enorm medieinteresse, publikumsoppslutning og med en ikke ubetydelig internasjonal interesse.

Dette var en videreføring av de store dansk-svenske samproduksjonene på slutten av 80- tallet, Hip Hip Hurra! (Kjell Grede, 1987) Pelle erobreren (Bille August, 1987), den norsk-russisk-tyske Mio min, Mio ( Vladimir Grammatikov, 1987) og den norsk-svensk-tyske Kvitebjørn kong Valemon (Ola Solum, 1991). Faktisk går samproduksjonsideen helt tilbake til 1966, da Henning Carlsen laget Sult, etter Knut Hamsuns roman, med svensk kapital og skuespillere, dansk kunstnerisk innsats bak kamera og norsk litterært forelegg, skuespillere og locations.

Fra norsk side skal Erik Borge ha mye av æren for dette, han var norsk samprodusent på Sult i 1966 gjennom sitt selskap ABC Film, og ivret deretter for at Norsk Film A/S skulle engasjere seg internasjonalt, da han ble selskapets kunstneriske leder samme år.

Dette understreker at nye retninger, stemmer og talenter ofte er avhengig av de store historiske og dramatiske verkene i sin samtid.


Fokus på barn og ungdom

Frida – med hjertet i hånden, Berit Nesheim 1991

 

90-tallet ble barna og ungdommens tiår. Berit Nesheim og Torun Lians populære historier om den unge tenåringsjenta Frida ble enormt populære både på fjernsyn og på kino. Dette banet vei for begges utvikling som spillefilmregissører, med Frida med hjertet i hånden (1991), Søndagsengler (1996), co-produsert med NRK og Oscar-nominert, og Bare skyer beveger stjernene (1998). Også Eva Isaksen og Eva Dahr ble toneangivende, med sine mange ungdomsfilmer. Ingvar Ambjørnsen var en viktig forfatter på området med sine bøker om Pelle og Proffen, som ble til flere filmer; Døden på Oslo S  (Eva Isaksen, 1990), Giftige løgner (Martin Asphaug, 1992) og De blå ulvene (Morten Kolstad, 1993). Pelle og Proffen ble spilt av henholdsvis Håvard Bakke og Tommy Karlsen.

Døden på Oslo S ble best mottatt, og har siden blitt en av Norges mest populære ungdomsfilmer. Da den kom ut i 1990 var det lenge siden noen hadde laget en norsk film for ungdom, og den ble sett av en halv million på kino. Over hele landet ble handlingen diskutert i skoler, og Ambjørnsen fikk mye positiv presse. Håvard Bakke, Tommy Carlsen og Helle Beck Figenschow (Lena) ble filmstjerner over natten. Musikken ble laget av DumDum Boys, som var Norges mest populære rockeband på den tiden. Karakteren Lena er med i alle filmene (noe hun ikke er i bøkene) ettersom hun var ettertraktet av kinopublikummet. Det ble kun laget tre filmer ettersom skuespillerne etter hvert ble for gamle for rollene og følte at de var fornøyde etter film nummer tre.

Høstsemesteret på Vega startet med Vibeke Idsøes nesten science-fiction-aktige fabelfilm Jakten på Nyresteinen (1996) etter eget manus. Det var et hyggelig gjensyn av en klassiker, ikke minst fordi publikum bestod av mange unge damer som hadde sett filmen i sin barndom.


De spesifikke univers

Budbringeren, Pål Sletaune 1997

 

Knut Erik Jensen har skildret vår nordligste landsdel i flere filmer, både dokumentære og dramatiske. Duetten Stella polaris (1993) og Brent av frost (1997) skildrer med eksperimentell innlevelse og nymodulert dramatikk samtiden i Finnmark blandet med fascinerende erindringsbilder fra den annen verdenskrig og den etterfølgende kalde krigen. De er krevende men også fascinerende filmer, mesterlig fotografert av Svein Krøvel og bringer nye og problematiserende historier omkring helter og forrædere i Nord og i Syd.

Individualitetene og den kunstneriske søken etter nye måter å fortelle på, ledet til at flere filmskapere, som Bent Hamer, Marius Holst og Pål Sletaune fort skapte sine egne forteller- og stilmessige univers. En mulig påvirkning bak det hele er svensken Roy Andersson, hvis kortfilm Härlig är jorden (1991) hadde utviklet en tablåbasert og langsom hyperrealisme som man ikke hadde sett maken til siden stumfilmtidens ekspresjonisme. Clermond-Ferrand-festivalen kåret Härlig är jorden til å være en av verdens beste kortfilmer.

I 1996 startet Andersson opptakene til Sångar från andre våningen, en film det tok fire år å lage. Filmen hadde premiere i Cannes, der den også innkasserte juryprisen. Samme år fikk den hele 4 Guldbagger (den svenske nasjonale filmprisen) for henholdsvis beste film, regi, foto, manus og lyd. Denne filmen ble toneangivende for Anderssons senere filmer. Den består av 46 lange og ulike sosialkritiske og til dels surrealistiske tablåer.

Også Aki Kaurismäkis univers kan ha spilt inn. Hans hyperrealistiske tablåer, utformet som en hyllest til Douglas Sirks filmer på 50-tallet, gav en ny dimensjon til scenografi, lyssetting, foto og skuespillerprestasjon.

Bent Hamers Eggs (1993) innvarslet noe nytt i norsk film. Hamer hadde studert både filmteori og praktisk filmarbeid i Stockholm og laget flere kortfilmer, blant annet Makrellen er komen, med selveste Per Oscarsson i 1990. Hans stil kan også sies å være påvirket av Harold Pinter og Buster Keaton, en slags langsom, underfundig og bitvis surrealistisk stil, ikke ulikt Andersson.

Sverre Hansen og Kjell Stormoen delte Amanda-prisen for beste mannlige skuespiller det året, for sine framstillinger av brødrene Far og Moe, samtidig som Bent Hamer kunne motta prisen for beste film under samme seremoni. I tillegg fikk filmen flere internasjonale priser på filmfestivaler i utlandet, blant annet i Lübeck, Moskva og Toronto.


Vi skrev våre sjekker

Salmer fra kjøkkenet, Bent Hamer 2003

 

Tilkomsten var trang, filmen ble opprinnelig startet som en kortfilm og oppnådde entusiastisk støtte fra Statens filmproduksjonsutvalg i 1992, som imidlertid ikke hadde flere midler igjen, da disse skulle overføres til den nytilsatte spillefilmkonsulenten. Denne var ikke fullt så begeistret og filmen fikk deretter støtte fra det relativt nystartede Produksjonsfondet for kinofilm og fjernsyn, et samproduksjonsfond mellom Norsk film A/S og NRK.

Da filmen ble ferdig søkte Hamer NFI om støtte til utenlandslansering, også et nytt tiltak med oppstart tidlig på 90-tallet, som følge av overgangen til direktebevilgninger. Han siktet mot Cannes og ville ha Kaurismäki- og Jim Jarmuschs salgsagent Christa Saredi med på laget. Både spillefilmkonsulent Gunnar Svensrud og jeg smilte av det hele etter påsyn av filmen, og ba ham komme igjen med eventuelle resultater. Men han fikk både Saredi og Cannes i boks. Hun hadde sikkert vært en viktig faktor for at filmen kom med i Quinzaine des réalisateurs, og vi bøyet ærbødig hodet og skrev våre sjekker.

Eggs mottok også prisen som årets nykommer under Cannes filmfestival i 1995. Hamer ble fort et internasjonalt navn. Han co-produserte sin andre film En dag til i solen (1998) med Spania og fikk fort solide kontakter innen produksjon og distribusjon i så vel Frankrike som Tyskland. Hans tredje film Salmer fra kjøkkenet (2003), som vi viste på Vega scene forut for intervjuet, ble en suksess både i Norge og i utlandet. Den var en slags videreføring av den svensk-norske problematikken fra Eggs, men tok konflikten videre, ved å dikte fritt fra institusjonen Hemmens forskningsinstitut, som studerte husmødrenes adferd i det svenske kjøkkenet på 50-tallet.

– Spesielle filmer reiser ofte godt, sa Hamer til studentavisen Campus for noen år siden.

– Skal man for eksempel se en film fra et lite og ukjent land, vil man gjerne se en autentisk film. Det vil for eksempel ikke være så mange som ønsker å se en thriller, når de skal se en film fra Mongolia.

Både Eggs og Salmer fra kjøkkenet handler om personer med sosiale begrensninger. Utlendinger fascineres ofte av denne klisjeen om den værfaste eneboeren, og Hamer tror noe av forklaringen på oppmerksomheten fra utlandet ligger nettopp her:

– Å lage film etter en oppskrift fungerer sjelden. For meg er det nok kombinasjonen av å lage noe fremmed, annerledes og samtidig gjenkjennbart, og ikke være knyttet til en spesiell sjanger, som har gitt meg oppmerksomhet.

I flere av filmene forekommer det komiske, nesten absurde situasjoner. Hamer forklarer at han fokuserer og presiserer gjennom det absurde, men benekter at filmene er komedier. Dessuten opplever han at det absurde ofte er langt innenfor den virkeligheten vi lever i og orienterer oss ut fra:

– Det er definitivt en form for poetisk humor i filmene. Egentlig er det meste ved menneskene interessant, men ofte er jeg nysgjerrig på det dagligdagse. Det er en ramme som angår alle, og som dermed blir en interessant setting.


Norwave

Budbringeren, Pål Sletaune 1997

 

Norge har hatt flere store år under Cannes-festivalen. De største og viktigste var det såkalte Norwave-året i 1997, da både Budbringeren i Pål Sletaunes regi og Erik Skjoldbjærgs Insomnia deltok i Semaine de la Critique. I 2006 hadde vi tre filmer med i ulike seksjoner: Uro (Stefan Faldbakken), Slipp Jimmy free (Christopher Nielsen) og Den brysomme mannen (Jens Lien). Flere år på 50-tallet bør også nevnes, med filmer av Arne Skouen og andre, og enkeltfilm-årene 1995, med Kristin Lavransdatter (Liv Ullmann) og 2008 med Kautokeino-opprøret i Nils Gaups regi.

Det var Varietys David D’Arcy som ble far til begrepet, ettersom kritikerukens Jean Roi hadde uttalt at hadde han hatt mer plass hadde han tatt flere filmer fra Norge det året. På filminstituttet brukte vi begrepet for hva det var verdt i flere år som lanserings-label overfor utlandet.

Begge filmene i 1997 hadde en surrealistisk tilnærming til sine historier, de var elegante og fascinerende iscenesatt, med fremragende skuespillerprestasjoner og med så vel spenning som humor innbakt. Budbringeren fikk endog kritikerukens Mercedes Benz-sponsede pris for beste film. Og de var begge klare indikatorer for regissørens kommende unike univers i de fremtidige filmene.


Straume i særklasse

Til en ukjent, Unni Straume 1990

 

I særklasse blant de norske regissørene, også på grunn av sitt internasjonale virke og engasjement, står Unni Straume. Hun har i likhet med Bent Hamer hatt Cannes som nedslagsfelt og har i mange år bodd og arbeidet i Italia, en av filmens store hjemland. Straume er utdannet på medielinjen ved Møre og Romsdal Distriktshøgskole i Volda, hvor hun blant annet hadde Erik Løchen som lærer. Etter flere kortfilmer, hvor hun fylte de fleste fagfunksjonene, fikk hun oppmerksomhet med dokumentaren Kap Farvel (1981), basert på opptak fra sin reise med reketråleren med samme navn til Svalbard. Så fikk hun i oppdrag fra Utenriksdepartementet å lage filmen Way North. Five Norwegian Artists (1985), som introduserte norske kunstnere, blant andre Arne Nordheim og Sverre Fehn for et engelsktalende publikum. Den britisk-norske forfatteren Roald Dahl hadde fortellerstemmen.

Straume debuterte som spillefilmregissør med Til en ukjent (1990), en utypisk «roadmovie», om Ane som forlater Oslo for å reise til stedet hun kommer fra. Mesteparten av filmen er gjort i svart/hvitt. Først mot slutten, når Ane vender hjem, går filmen over i farger, i likhet med læremesteren Løchens metafilm Motforestilling (1972).

Kortfilmen Avsporing (1993) ble invitert til Un certain regard ved Cannesfestivalen, og den internasjonale interessen for hennes arbeider økte i takt med distribusjonen av denne korte fiksjonsfilmen. Året etter ble også hennes neste spillefilm Drømspel (1994) med blant andre Liv Ullmann, Bibi Andersson og Erland Josephson, invitert til den samme seksjonen i Cannes.

I kompilasjonsfilmen Remake.me (2014) reflekterer Straume over minner, identitet og tid ved hjelp av klipp fra egne filmer, blant annet Til en ukjentThranes metodeMusikk for bryllup og begravelser (som vi har vist på Vega) og kortfilmen Avsporing.

Straume ble ansatt som professor II i filmregi ved Den norske filmskolen høsten 2007. I 2008 ble hun leder for regilinjen og i 2009 fikk hun tittelen professor. Samme året sluttet hun i protest mot det hun mente var en mangel på kunstneriske ambisjoner i undervisningen: – Når grunntanken for all undervisning er ‘samarbeid’, uten å fokusere på hva det skal samarbeides om, kan man neppe vente seg annet enn et sosialdemokratisk og flatt resultat, sa hun i et intervju med Rushprint.

Norsk film A/S som filmens Nasjonalteater

Aberdeen, Hans Petter Moland 2000

 

– er tittelen på avslutningsforestillingen av 90-talls serien på Vega scene denne høsten. I en samtale med Norsk film A/S sin siste kunstneriske leder Tom Remlov og en av selskapets viktigste stall-regissører, Hans Petter Moland, skal vi dypdykke i denne påstanden, og se den i lys av selskapets historie, produksjoner og filmpolitikk. Samtidig skal vi snakke om tre-films-modellen som begge de to siste kunstneriske lederne, Espen Høilund Carlsen og Tom Remlov utviklet og som Hans Petter Moland fikk nyte godt av, spesielt til sin film Aberdeen (2000) som vi avslutter serien med.

Høydepunkter for 90-tallsfilmen:

  • Siste halvdel av 80-tallet medfører store forandringer i norsk film. Orions belte (1985) og Veiviseren (1987) sørger for at publikum kommer tilbake til kinoene, også til kvalitetsfilmen og at norsk film får internasjonal oppmerksomhet.
  • Norsk film A/S og NRK innleder samarbeid om filmer og fjernsynsserier over samme manuskript, eks. Nattseilere (1986) og Landstrykere (1989), den siste etter Hamsun. Dette fører til at Produksjonsfondet for kinofilm- og fjernsyn opprettes.
  • Martin Asphaugs regisserer 80-tallets kanskje flotteste film En håndfull tid (1989), etter Erik Borges manuskript.
  • Filmens år arrangeres og Arne Skouens ærespris etableres i 1991, takket være Norsk filmforbunds leder Oddvar Bull Tuhus.
  • Norsk filminstitutt overtar etter hvert finansierings- og forvaltningsoppgaver på produksjonsfeltet fra Kulturdepartementet og det internasjonale arbeidet fra Norsk film A/S.
  • Kjente romanforfattere gir stoff til ungdommelig ny norsk film, som Ingvar Ambjørnsen med sine Pelle og Proffen-bøker; Døden på Oslo S (1990)og Lars Saabye Christensens Herman (1990) blir film.
  • Berit Nesheim entrer spillefilmen fra NRK med ungdommelige historier skrevet av Torun Lian, som for eksempel Frida –med hjertet i hånden (1990).
  • Nordiske filmselskaper innleder et samproduksjonsarbeid over grensene med en rekke nye filmer. Nordisk film- & TV fond opprettes. Et samproduksjonsprosjekt med fem filmer fra fem nordiske land presenteres under Cannes-festivalen i 1992.
  • Liv Ullmann og Knut Erik Jensen debuterer som spillefilmregissører, etter lange karrierer som henholdsvis skuespiller og dokumentarfilmregissør.
  • Norsk filminstitutt innfører konsulentordning etter dansk modell for både spillefilm og kortfilm i 1992.
  • Telegrafisten (1993) tas ut til Berlin-festivalens konkurranseprogram, den første på 19 år. Regi Erik Gustavson, etter Lars Saabye Christensens manuskript, basert på Knut Hamsuns roman Sværmere.
  • Hans Petter Moland debuterer med Secondløitnanten (1993). Nok en gang utmerker manuskriptforfatter Axel Hellstenius seg.
  • Unni Straume er Norges store håp i Cannes, både i 1993 med Avsporing og 1994 med Drömspel, begge i sideserien Un certain Regard.
  • Ola Solum overtar regien av Anjas Breiens Trollsyn (1994) etter hennes eget manuskript.
  • Marius Holst debuterer med Ti kniver i hjertet (1994) etter Lars Saabye Christensens manuskript og filmen tas ut til hovedkonkurransen i Berlin.
  • TV2 opprettes, slutter seg til samproduksjonsideene og går inn i det nye AV-fondet.
  • Fokus på Knut Hamsun fortsetter, med to store biografiske filmer: Hamsun (1996) i regi av Jan Troell og Gåten Knut Hamsun (1996), regi Bentein Baardson, samt Pan i regi av Henning Carlsen (1995).
  • Bent Hamer debuterer med Eggs i Quinzaine des Realisateurs i Cannes i 1995.
  • Leidulv Risan regisserer Pakten (1995) i samproduksjon med Danmark og Tyskland og med flere store internasjonale skuespillere.
  • Liv Ullmann regisserer Kristin Lavransdatter (1995) etter Sigrid Undsets roman.
  • Berit Nesheims Søndagsengler (1996) nomineres til Oscar for beste fremmedspråklige film.
  • Første samproduksjon med de frie baltiske land ser dagens lys i Emil Stang Lunds Jomfruene i Riga (1996).
  • Budbringeren og Insomnia, inviteres til Cannes-festivalens kritikeruke i 1997 og gir opphavet til begrepet Norwave.
  • Film noir har kommet for å bli som begrep i norsk film, med Salige er de som tørster og Blind gudinne (TV-film) etter Anne Holts kriminalromaner i 1997.
  • Kjell Aukrust får en renessanse i norsk animasjonsfilm med Solan, Ludvig og Gurin med reverompa (1998).
  • Unni Straumes Thranes Metode ble innkjøpt til New York’s Museum Of Modern Art i 1999, en begivenhet ingen annen norsk regissør er forunt.

Den siste Olsenbanden-filmen for voksne ser dagens lys i 1999. Nordisk film har overtatt etter Teamfilm A/S.



Din kommentar


Relatert

8 regissører om nedleggelsen av Norsk Film

Z #1 2001: Z har spurt 8 norske regissører om deres syn på nedleggelsen. Blant de som reagerer sterkt og [...] | kun utdrag

Kameraets prøvende penselstrøk – om visualitet i norsk film

Z #4 2009: Er norsk film blitt mer opptatt av stil og filmmediets særegne kunstneriske virkemidler? Hva kan man legge i begrepet visualitet i forhold til nyere norske spillefilmer? Dette er spørsmål som blir stilt i denne artikkelen.

Norsk populærmusikk på film

Z #1 2015: Populærmusikk kan ha en svært interessant symbiose med film, enten den er skrevet spesielt til den enkelte film, eller man inkluderer en tidligere skrevet melodi. Her er en liten gjennomgang av den norske filmhistorien og bruken av populærmusikk i den. | kun utdrag


Fra siste Z

Filmens porøse skille mellom virkelighet og fantasi

«Realisme» er et såpeglatt begrep, skriver Carl Plantinga. Det gjelder å holde tunga rett i munnen når vi snakker om det, og å vite akkurat hvilken betydning vi legger i ordet når vi diskuterer. | kun utdrag

Filmen, mitt vindu mot verden

Nesten alt det jeg kan og vet om verden, har jeg lært fra film, skriver Anne Gjelsvik. Som forfatter og forsker har hun jobbet med tema som vold, terrorisme, og krig i mediene. Her forteller hun om filmens rolle i å formidle og bearbeide virkelighet. | kun utdrag

Moral, straff og hevn på film

Filmviter Margrethe Bruun Vaage kaster i denne artikkelen lys over en de mørke avkrokene i menneskesinnet som får fritt spillerom når vi ser underholdningsfilm: Tilfredstillelsen i å se noen bli straffet. | kun utdrag


Fra arkivet

Hinsides bra og dårlig

Z #2 2016: Det å skrive filmanmeldelser for norske dagsaviser er en veldig enkel oppgave som det i 2016 er veldig vanskelig å utføre med æren i behold. | kun utdrag

Mørkets øyne – nå er det kritikerne som blir kritisert

Z #1 2002: «Mørkets øyne – Filmkritikk, vurdering og analyse» av Anne Gjelsvik. [...] | kun utdrag

Bør vi ta vare på amatørfilmopptak?

Z #4 1999: Minner står i fare for å forsvinne for alltid. | kun utdrag